Hun ønsker å skape et samfunn hvor det er godt å bli gammel

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

– Alderdommen er ikke et problem som skal løses, men en fase av livet vi skal leve. Samtidig må vi finne løsninger som gjør at vi kan leve gode liv til tross for utfordringene alderdommen kan bringe med seg.

Det sier Bodil Hansen Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT. Hun har viet hele forskningskarrieren sin på de gamle, det vil si den gruppa vi alle blir en del av når vi fyller 68 år.

I årene som kommer, vil flere av oss være i gruppa i opptil 30 år, og den vil bli mer mangfoldig. Som aldersforsker er det et perspektiv Blix er spesielt opptatt av.

Ikke tro på eldreministre og demenslandsbyer

Bodil Hansen Blix er opptatt av alderdommen som en fase av livet vi skal leve og ha det godt. Foto: Stina Guldbrandsen / UiT

– De gamle er en like sammensatt gruppe som andre grupper, og de er påvirket av sosiale og strukturelle forhold som for eksempel kjønn, økonomi og etnisitet. Det er derfor ikke det samme å være gammel mann og gammel kvinne, gammel fattig og rik, gammel skeiv og hetero, eller gammel frisk og gammel syk, forteller Bodil Hansen Blix.

For UiT-professoren er målet å skape et menneskevennlig samfunn som er godt å leve i for alle, det vi si et samfunn som ivaretar forskjellene og de ulike behovene vi har. Et slikt samfunn finner løsninger på tvers av sektorer, og da er ikke en egen eldreminister svaret, mener hun.

– Jeg var ikke fornøyd da den forrige regjeringen utnevnte en eldreminister. Vi kan ikke ha én minister for 10-åringer og de som er yngre, og én for hver av de andre aldersgruppene. Folk har sammensatte behov.

Å finne felles aktiviteter og boformer som skal passe alle, slik som for eksempel demenslandsbyer, har hun heller ikke tro på. Men motstanden mot denne nye, populære boformen, bunner først og fremst i en skepsis mot segregering og parallellsamfunn:

– Skepsisen til demenslandsbyer handler egentlig mest om at jeg ikke tror det er en god løsning å lage parallellsamfunn for mennesker med demens. For å skape samfunn som er gode også for mennesker med demens, trenger vi å møte dem og ikke gjemme dem unna, forklarer hun. 

Et rebelsk og rørende prosjekt

Det er både noe rebelsk og rørende over Hansen Blix sitt prosjekt. Når vi andre streber etter å holde oss unge og kjenner på skammen over rynkene som kommer, gløder hun av entusiasme og pågangsmot når hun snakker om de gamle og mulighetene vi har for å skape gode aldersvennlige samfunn.

Om Bodil Hansen Blix

Alder: fyller 50 år

Utdanning: cand.mag i samfunnsvitenskap, sykepleie, master og ph.d. i helsevitenskap 

Arbeid: professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag, fagansvarlig for master i aldring og geriatrisk helsearbeid og leder for forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning, nord 

Forskningsfelt: kritisk gerontologi og helsetjenesteforskning

I år er det 30 år siden hun trampet inn på universitetet for første gang og startet det hun kaller et livslangt kjærlighetsforhold til UiT. Etter noen enkeltfag, en sykepleierutdanning og to års praksis, var det ikke noe tvil: Hun skulle forske på og undervise om alderdom.

I doktorgraden og ph.d.-en fordypet hun seg i livsfortellingene og helsetjenestetilbudet til gamle samer og fant ut at det eksisterer en misforståelse i samfunnet om at samer og deres pårørende ikke ønsker hjelp fra det offentlige. I realiteten er situasjonen den motsatte, de får ikke den hjelpen de trenger og vet ikke hvordan de skal få den, forklarer professoren.

Og nettopp her, i våre misoppfatninger av samfunnet vi lever i, fant Hansen Blix hovedoppdraget sitt som forsker: Å undersøke om forestillingene vi har, faktisk stemmer.

Mål om å uroe det bestående

– Forskningen skal utfordre forestillinger som ha fått lov til å feste seg, og strekke seg etter nye og mer nyanserte bilder av den virkeligheten vi lever i, mener hun.

– Målsetningen min er å uroe det bestående, legger hun til, med et glimt i øyet.

Forskning på alderdom handler om å vise fram mer nyanserte bilder av den lange livsfasen mange av oss vil få oppleve. Blir vi oppmerksomme på hullene, “the gaps", kan vi skape bedre tjenester og mer målrettede tiltak der det trengs, slik hun ser det.

– Vi trenger forskning på de komplekse og langvarige behovene til eldre. Vi trenger å vite om de får tjenestene de skal ha og om de treffer behovene deres. På den måten kan forskning bidra til at det oppleves trygt å bli eldre og pårørende, sier hun.

Smilende gammel mann og sykepleier i gangen på sykehjem — Å bli gammel skal føles trygt, både for de eldre og de pårørende. Foto: Christian Halvorsen

Et engasjement utenom det vanlige

I dag jobber UiT-professoren som fagansvarlig for master i aldring og geriatrisk helsearbeid og leder forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning, nord. Tar vi et lite utvalg av prosjekter hun har deltatt i det siste året, vitner det om et engasjement utenom det vanlige: I fjor sommer satt hun i panelet da utfordringer ved framtidens helsetjenester skulle debatteres på aldringsfestivalen Siste kapittel. I høst var hun én av 17 UiT-forskere som delte refleksjoner om kjønn, på video, i anledning Senter for kvinne- og kjønnsforskning sitt 25 års jubileum. Hun deltar i det internasjonale forskningsprosjektet Imagining Age-Friendly “communities within communities” som handler om å skape aldersinkluderende samfunn for seksuelle og etniske minoriteter. Nylig takket hun ja til å være fast spaltist i Sykepleien sammen med kjente navn som Ingvild Kjerkol og Anita Krohn Traaseth. Og sist, men ikke minst, akkurat nå har hun regien på en rekrutteringsvideo til masteren i aldring og geriatrisk helsearbeid:

– Det er et fantastisk program der vi utdanner helsearbeidere som samfunnet, og ikke minst Nord-Norge trenger i framtiden, sier faglederen stolt, mens hun krysser fingrene for at så mange som mulig søker.

Skammen over ansikter som henger

Gamle ballettdansere sitter sammen — I danseforestillingen Dronninger består ballettroppen av dansere fra 50 til 70 år. Foto: Christian Tandberg / Dansens hus

I tillegg til å være forsker og underviser, er hun en særs aktiv formidler. Selv om hun ikke er partipolitisk aktiv, deler hun jevnlig synspunkter om politikk, aldring og kjønn i sosiale medier. I fjor høst lot hun seg for eksempel provosere da Åsa Lindeborg ikke ville stille til intervju på tv, fordi hun skammer seg over at ansiktet henger.

– Det berørte meg veldig. Hun er en ekstremt dyktig dame med noe å fortelle, og det var leit å se en henne mute seg selv, fordi hun har blitt gammel – og hun er jo ikke gammel engang! sier Hansen Blix opprørt. – Vi kan ikke ha det sånn.

Selv mener hun at hun som privilegert kvinne og forsker, har et særskilt ansvar for å være en stemme og et ansikt utad.

– Formidling er et hovedoppdrag for meg som forsker. Folk betaler skatt og jeg er forpliktet til å gi noe tilbake. Jeg kan ikke bare skrive til mitt eget kollegium, folk må få vite hva vi holder på med.

I dag synes hun det er for mye monologbasert formidling som kronikker og debattinnlegg, og oppfordrer universitetet til å legge til rette for flere arenaer for dialog, utforskning og kreative samtaler på tvers av fag. På den måten sikrer vi innspill fra samfunnet rundt oss, sier hun optimistisk.

Pårørende er ikke løsningen

Hva er så løsningen på framtidens eldreomsorg? Hansen Blix har uttalt at pårørende ikke er det.

– Ideen om at pårørende må bidra mer for å løse omsorgsbehovet til den såkalte eldrebølgen, har vi utfordret empirisk. Befolkningsframskrivingen viser at det blir flere i den eldste aldergruppen fram til 2050, og det er gjerne de som kommer til å trenge mest hjelp. 50-60-åringene kommer det derimot til å bli færre av, og det er de som bidrar med mest pårørendeomsorg. Når færre bidrar, vil hver enkelt måtte bidra mer. Og legger man til at det ofte er kvinner som bidrar mest, de som i tillegg skal føde barn og stå i arbeidslivet lenger, viser helt enkel matematikk at regnestykket ikke går opp, sier Hansen Blix.

Hun mener at det ansvarsfraskrivelse når politikerne dytter ansvaret nedover og legger det på pårørende. Perspektivmeldingen som kom i fjor, er ett eksempel på det: Flere må stå i arbeid lengre, flere må gi omsorg.

Samhandlingsreformen og kvalitetsreformen Leve hele livet er to andre eksempler. I den første dyttet man ansvaret over fra sykehusene og til kommunene, i den andre ble ansvaret lagt til de pårørende og de gamle selv. Leve hele livet handler om at folk må ta ansvar for egen alderdom; de skal være sunne, trene og kjøpe egen bolig. Det er en privilegert måte å tenke på, og en villet politikk som kommer til å ramme sosialt ulikt. De som er friske og har et sosialt nettverk vil profittere på det, mens de som ikke har det, for eksempel enslige og mennesker i lavinntektsgrupper, vil bli hardere rammet, ifølge UiT-forskeren.

Hør Bodil Hansen Blix forklare hvorfor pårørende ikke er løsningen på framtidens eldreomsorg i denne mini-videoen.

Hender som holder i hverandre — Ansvaret for de gamle ligger hos politikerne, mener Bodil Hansen Blix. Foto: Christian Halvorsen

Løsningene finnes på tvers av sektorer

Så var det løsningene da, hvor finner vi dem, Hansen Blix?

– Jeg driver ikke med en type forskning der jeg kan legge fram løsningene, men jeg kan bidra med kunnskap og si noe om implikasjonene ved ulike løsninger, forklarer hun.

Likevel, hun har et svar: Løsningene finner vi på tvers av sektorer.

– Det er ikke én løsning – det er mange løsninger, og de er sektorovergripende. Aldersinkluderende samfunn er boligpolitikk, miljøpolitikk, likestillingspolitikk og samferdsel- og utjevningspolitikk, og ikke noe én sektor kan løse alene.

Og ansvaret ligger hos politikerne.

– Til syvende og sist, er de gamle et felles politisk ansvar. Det koster penger å tilby gode helse- og omsorgstjenester til denne gruppen, og vi må snakke med hverandre og prioritere hva vi skal gjøre.

___________

I nord er lyset og sola på vei tilbake, og Hansen Blix er på full fart videre. I april har Dronninger, en forestilling med dansere fra 50 til 70 år, premiere. Bodil Hansen Blix er invitert til samtale med danserne om det å bli eldre, og det ser hun fram til med begeistring.

Lyst til å vite mer?

Framover kan du følge Bodil på fast spalteplass i Sykepleien.

Er du, eller kjenner du, en helsearbeider som kunne tenke seg faglig påfyll? Sjekk ut denne korte videoen om master i aldring og geriatrisk helsearbeid.

Aaraas, Elisabet elisabet.aaraas@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 22.02.22 13:00 Oppdatert: 01.02.23 09:31

Helse og velferd Samfunn og demokrati Urfolk