Vern eller bruk – og for hvem?

Reisadalen nasjonalpark og Lyngsalpan landskapsvernområde brukes av ulike interessegrupper. Reindrift, landbruk og turisme benytter naturområdene, men med ulik innfallsvinkel. Så kanskje, ja takk, begge deler, både vern og bruk er bra.  

Fjellkjede i Lyngen i bakgrunnen
LYNGSALPAN: Det er ikke til å undres over at dette naturområdet tiltrekker seg turister. Foto: UiT / Arkivet
Kveseth, Magne
Publisert: 01.12.20 14:15 Oppdatert: 01.12.20 14:55
Arktis Bærekraft Reiseliv Tromsø

Så er spørsmålet om verneplaner og forvaltningspraksis passer inn i de ulike interessegruppenes bruk og definisjon av landskapene.

Inga venreområde UiT
VERNEOMRÅDENE: Hvordan blir verneområder i naturen forstått, spør stipendiat Inga Marie O. Skavhaug i sin doktoravhandling. Foto: Privat

Doktorgradsstipendiat Inga Marie O. Skavhaugs avhandling om forvaltningen av Reisa nasjonalpark og Lyngsalpan landskapsvernområde er gjenstand for doktordisputas ved UiT Norges arktiske universitet 3.desember.

Følg disputasen her

«Mangfoldige verneområder. Å utforske forståelser av vernet natur og landskap i Nord-Troms»  er tittelen på avhandlinga hennes. 

Det er dekan Sonni Olsen, ved UiT fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning som leder disputasen. 

Brukernes grunnlag

– Bakgrunnen for valg av tema var en utlysing i regi av prosjektet Forskningsnode Nord-Troms, der man ønsket forskning knyttet til verneområder. De skisserte en rekke problemstillinger. Det som gjorde meg nysgjerrig var de mange måtene verneområdene blir forstått på. Og min avhandling omhandler vern, og ikke relasjonen mellom turisme, reindrift og landbruk, sier Inga Marie O. Skavhaug. 

Avhandlingen spør etter et vern som er mer tilpasset lokale forhold, enn en forvaltningspraksis som er dominert mer av en naturvitenskaplig forståelse enn av hva brukerne definerer som et godt grunnlag for landskapsvern.

Næring og kultur

Avhandlingen har fått tittelen «Mangfoldige verneområder – Å utforske forståelser av vernet natur og landskap i Nord-Troms.»

I områdene som avhandlingen omhandler, er det verdier både i verneområder og som områder med næringsaktivitet. Landbruk, reindrift og reiseliv har alle tre forhold som teller med når man skal vurdere vern eller bruk av områdene. Det som er verneområde for noen, er hjemmet for andre. Skavhaug beskriver sitt møte med en del av primærinformantene, reindriftsutøvere, som forteller om de faste stedene hvor de setter opp teltet eller gammen sin når de flytter forbi med reinflokken mellom Biedjovaggi i Kautokeino og Reisaelva i Nordreisa kommune. Hun beskriver nesten poetisk hvordan hun tenker over at hun under vandringen langs denne veien, nær sagt tråkker inn i «noens stue», uten å være klar over det. 

Passer dårlig

– Avhandlingen bidrar til diskusjoner om hva som kan inngå i forvaltning og utforming av fremtidens verneområder. Hovedfokus er på hvilken plass ulike forståelser og kunnskaper om landskap får i den offentlige forvaltningen av verneområder. Avhandlingen peker på at naturvitenskapelige forståelsesmodeller dominerer og at reindriftas og lokalbefolkningens forståelser ikke får samme plass. Det er en tendens til at verneområdene omdefineres til landskap for friluftsliv og turisme, en endring ikke alle verdsetter. For eksempel har reindriftens holdninger til vern vært skiftende etter at vernets lovverk og forvaltning kom til, i tillegg til mer tilrettelegging for besøkende. Det er altså visse motsetninger mellom reindrifta og turismen. Jeg skriver at når vernet landskap omtales som urørt eller som villmark i reiselivssammenheng, passer det dårlig med reindriftas forståelse av sitt arbeidslandskap, sier doktorgradsstipendiaten.

Lyngen turisme reindrift
LYNGSALPAN: Det er ikke til å undres over at dette naturområdet tiltrekker seg turister. Foto: UiT/arkivet

Hva er det beste?

Et springende punkt gjennom avhandlingen er om vern alltid er det beste. Må de som har bodd et sted søke spesiell tillatelse for å få besøke seg selv i sitt «eget hjem?» Og her siterer Skavhaug fra en høring: «det strider også imot reindriftutøvernes rettsoppfatning å måtte søke om lov å utøve sin tradisjonelle næring i et område som oppfattes som det utvidede hjemmet» (Sametingets høringsuttalelse)

Det er ikke like enkelt å fordele ressursene mellom landbruk, reiseliv og reindrift som man kanskje skulle tro, noe som blant annet er illustrert slik:

«I forvaltningsplanen til Lyngsalpan står det at myndighetene skal «forvalte området på en slik måte at naturgrunnlaget for reindrift opprettholdes, og ha en dispensasjonspraksis som gjør det mulig å drive med reindrift i området slik at samenes tradisjonelle former for næringsutøvelse og kultur sikres for framtida» (forvaltningsplan Lyngsalpan landskapsvernområde, s. 42). 

Forholdet mellom landbruk og nasjonalpark er oppsummert slik:

«Folk brukte jo nasjonalparken til næring tradisjonelt sett. Når nasjonalparken kom, så var det mange vurderinger som skulle gjøres. Og lokalbefolkningen ga i teorien bort litt av bruksretten til nasjonalparken når den ble opprettet.»

Og nettopp spørsmålet om å måtte søke dispensasjon fra eksempelvis motorferdselsloven for å komme hjem, er en aktuell problemstilling.

Fleksibilitet må til, skriver Skavhaug og viser til kildene som slår fast at man ikke fra ett år til et annet kan si at man trenger 20 turer inn i et verneområde det ene året, mens man kanskje trenger 10 neste år og så 20 etter det igjen. Dette avhenger av hvor dyrene beiter fra år til år påvirket  av snøforhold, vinteren som var og hvor tidlig beitene blir snøbare.

Vær, snøforhold og klimaendringer har stor betydning for bruken av et område og nettopp dette gjør det vanskelig fra år til annet å tegne en strek på kartet hvor man klart skiller mellom beiteområde og andre former for bruk av et område. Her viser Skavhaug særlig til forholdene på Lyngenhalvøya. 

Eksempler fra distriktene

I de to nevnte verneområdene som denne avhandlingen omfatter, er det flere reinbeitedistrikter. Skavhaug skriver at reindriftsutøvernes holdninger til vern har vært skiftende, på samme måte som innholdet i vernet har vært det. Et vern av områdene skulle i sin tid begrense turismen, men i dag er den ønsket velkommen. Det som da har skjedd er at endringene har bidratt til økt ferdsel, som Skavhaug slår fast at påvirker reindriftsnæringen.

«I forvaltningsplanene til de to verneområdene finnes det utfyllende kapitler om reindrift. Hovedsaklig refererer de til gjeldende lovverk og kart som viser beiteområder og traséer for flytting og transport. Mine data viser at det fortsatt er spenninger, som utspiller seg på nytt og på nytt.», skriver Skavhaug. Hun slår fast at aktører i reiselivet trekker frem kvaliteter som urørtuniknaturperle og eldorado i sine fremstillinger av verneområdene.

Hun viser til en konferanse der Innovasjon Norge tok til orde for merkevarebygging av nasjonalparker, uten å huske på at parkene også er reindriftsområder. I avhandlingen skriver Skavhaug at forskning viser at planmyndighetene i offentlige dokumenter toner ned betydningen av beiterettigheter, slik at tap av beiteområder dermed ikke blir anerkjent som tap. 

Stor respekt

Instituttleder Bente Haug ved Institutt for reiseliv og nordlige studier er svært glad for at Inga Marie O. Skavhaug har valgt det temaet hun har gjort.

Bente UiT IRN
DEN FØRSTE: Instituttleder Bente Haug ved Institutt for reiseliv og nordlige studier er stolt av doktorgradskandidaten. Foto: Magne Kveseth/UiT

–  Inga er den første kandidaten som disputerer ved institutt for reiseliv og nordlige studier, med en avhandling som er viktig og relevant i forhold til våre fagområder. For instituttet er det en milepæl å få gjennom den første egenproduserte phd-kandidaten. Vi har godt med topp-kompetanse blant de ansatte, men nettopp det å lykkes med å utdanne nye forskere gjennom phd-løpet er et tydelig kvalitetstegn for et institutt. Vi har nådd en viktig milepæl. Inga har gjennomført utdanningen på normert tid, og det står det stor respekt av – det er mange som ikke klarer det. Dettes viser hvor arbeidsom, fokusert og dyktig Inga er og vi takker henne for at hun valgte UiT og IRN som arbeidssted for sitt arbeid. Vi gratulerer og ønsker lykke til videre, sier instituttleder Bente Haug.

Inga Skavhaug slår fast at historien på sett og vis gjentar seg – for det er mange konflikter i dag som er tilsvarende dem som ble kjent gjennom eksempelvis Altaaksjonene. Hun skriver at verneområder innehar en rekke spenninger som omhandler forholdet mellom vern og bruk, natur og kultur og lokal og sentral forvaltning. Avhandlingen utforsker hvordan mangfold i vernet landskap forstås og håndteres i de to verneområdene i Nord-Troms, Reisa nasjonalpark og Lyngsalpan landskapsvernområde. Skavhaug undersøker hvilke landskapsforståelser, kunnskaper og verdier som ligger til grunn for forvaltning, næring og praksiser. 

Her finner du hele doktorgradsavhandlingen

Vi anbefaler