Månedens Jurfak'er: Revolusjonær med milde midler

Prfessor Hege Brækhus: en revolusjonær med milde midler. Foto: Trude Haugseth Moe

– Hva gjør du på Jurfak? Beskriv en vanlig dag.

– I det siste har jeg veiledet en del på masteroppgaver og på praksisrapporter. Egentlig liker jeg godt å veilede, jeg synes det er fint arbeid. Jeg har jo vært i ledelsen i mange, mange år (Hege har vært dekan på Jurfak i totalt 11 år. Red. anm.). Da jeg kom ut av det var undervisningsporteføljen min litt slitt, he he. Jeg har jo vært her helt fra starten, i 1984. Det har vært veldig spennende.

– Hvordan var det her i starten?

– I starten holdt vi til i brakkene oppe ved Gjennomgangsbygget, med 2-3 lærere og cirka 60 studenter. Det skulle være bare 1. avdeling, men studentene slo i bordet og sa at de vill ha fullt studium. Og det fikk de.

– Vi har jo også gått fra å være et åpent studium til å få begrenset opptak på studiet. Da det var åpent hadde vi veldig mange studenter, etter at det ble begrenset oppdatk i Oslo og i Bergen. I en periode hadde vi sikkert 1/10 av alle studentene på UiT på 1. avdeling! I dag har vi eget fakultet og 8-900 studenter. Den store utfordringen har hele perioden vært å få kvalifiserte lærere. Vi ser resultatet av det nå, at vi faktisk får det, det er helt utrolig flott.

– Hva er det beste med jobben din?

– At det er en fri jobb, at jeg bestemmer mye av innholdet og at det er forskning. Det liker jeg godt. Det er grunnen til at jeg er her, men en stor del av jobben min har vært å sikre og å utvikle jusstudiet her. Men forskningen er begrunnelsen. Jeg også hatt mange fine utenlandsopphold, det har vært en helt fantastisk del av det å være her. Jeg har vært et år i Firenze, et år på Berkeley, et år på Warwick i England og ett år i Venezia.

– Hvorfor studere jus/bli jurist?

– Jeg vil legge vekt på litt ideelle interesser, selv om ikke alle jusstudenter har det. Jeg synes det er et studie som passer veldig godt til det. At man ønsker en god utvikling for samfunnet. Jeg har jobbet med kvinnerett, sosial rett, familierett og alle de fagene har det ved seg. Jeg synes jo det er fint om studentene har ideelle motiver, et motiv utenom seg selv. Det kan de ha uansett hvilke fag de interesserer seg for innen jusen, også for eksempel formuerett. Man kan være interessert i at samfunnet skal fungere godt og at ting skal blomstre.

– Har du en yndlingsbok gjennom tidene?

– Hvis jeg tenker faglig, så… nei, det blir så sært at..! Akkurat nå har jeg lest disse (Elena) Ferrante-bøkene, de synes jeg var kjempefine. Det er mye familierett eller familierelasjoner i dem også! Det er også en faglig bok av en nobelprisvinner i økonomi jeg liker veldig godt. A Treatise on the family, av Gary S. Becker. Om marked og familie, om det lønner seg å få barn og slike rare ting, og om hvordan man fordeler arbeidet i familien.

– Når det gjelder kvinners likestilling, er det i familien det er viktig å gjøre noe. For det smitter over på andre områder. Hvordan fungerer kvinner i arbeidslivet? Nei, de har så mye å gjøre hjemme. Ikke sant? Det påvirker synet på kvinner i samfunnet ellers.

– Hvorfor ble dette så viktig for deg?

– Det er nok forhold som jeg har erfart i min egen familie. At kvinner var veldig maktesløse. Om de ville noe, så hadde de ikke særlig sjanse til å gjøre det.

– Har det gått rette veien?

– Ja, når jeg ser på mange av mine unge kvinnelige kolleger, så har de et godt grep om tilværelsen. Men det er ikke sånn for alle. Men det har absolutt gått rette veien, likestilling er jo en av de største og viktigste samfunnsendringene i vår tid. Det har vært en revolusjon med milde midler.

– Sykkel, bil, buss eller beina til jobben?

– Jeg går, og det er deilig.

– Spiser du fredagstaco?

– Her må det bli et kontant nei.

– Spiser du noe annet da?

– Nå ble det veldig private spørsmål! Jeg har ikke noe veldig spesielt på fredagen, men lørdager spiser vi grøt og da hender det jeg spiser litt kveldsmat, for eksempel sild.

– Er det noe du tror mange ikke vet om deg? Hva gjør du for eksempel på fritida?

– Jeg er glad i musikk, klassisk musikk. Jeg er ganske god på Bach! Jeg går mye på konserter. Jeg bor jo sammen med en som er veldig involvert i kulturlivet, så jeg får mye gratis der. Samboeren min er dekan på Kunstfak. Så i den forrige dekanperioden min, var vi en bitteliten dekanfamilie.

- Det høres veldig likestilt ut?

– Ja, men forskjellen er at jeg har fast jobb og det har ikke han. Og så tjener vi jurister mye mer enn de på Kunstfak. Det kan ikke sammenlignes.

– Så du har litt forsprang?

– Ja, det har jeg! He he.

– Jeg har jo også slektninger langt unna, så det blir en del reising og Face Time med sønnen og søsteren min. Nå nærmer jeg meg pensjonsalderen. Jeg vurderer å gå ned i stillingsbrøk og få litt mer fritid.

– Men du vil ikke slutte helt?

– Nei, jeg vil jobbe til jeg er 70. Jeg synes det har vært så morsomt at man har fått til et oppegående juridisk fakultet i Tromsø. Jeg har spurt NTNU om ikke de skal begynne med jus i Trondheim. Men da sier de at det er så vanskelig, og derfor vil de ikke. Og det er vanskelig.

– Har det vært et livsverk for deg?

– Jeg kan ikke si at det er bare er mitt livsverk, det er jo ikke bare jeg som har jobbet med det. Men det er artig å se at det har blitt til i min tid her.

Moe, Trude Haugseth trude.h.moe@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 15.01.16 00:00 Oppdatert: 19.04.23 14:40

Lov og rett Om UiT Samfunn og demokrati