Et liv i friluft

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

Artikkelen er hentet fra Labyrint nummer 3, 2015

Maria Aasheim deltar i forskningsprosjektet til Audun Hetland.

Foto: Stig Brøndbo

– Dette blir deg selv fra en ny vinkel. Det blir ganske tøft. Du skal bare prøve å glemme at det er der, sier forsker ved UiT, Audun Hetland til Maria Aasheim.

Han fikler med et go-pro-kamera som er festet til en lang stang på en sykkelhjelm. Maria skal ha den på seg når hun setter utfor bakkene i skogen, på smale og steinete stier, langt unna asfaltjungelen. Kameraet filmer ansiktsuttrykkene hennes, som så skal analyseres av et dataprogram.

Audun Hetland sjekker at kameraet sitter som det skal på Maria Aasheim.

Foto: Stig Brøndbo

– Jeg glemmer det helt sikkert. Jeg må følge med på det jeg gjør hele tida og klarer nok ikke å tenke på noe annet enn å komme meg ned, svarer Maria.

Medisinerstudenten er med i et forskningsprosjekt der Audun Hetland skal prøve å svare på hva vi egentlig føler når vi driver med ulike aktiviteter i naturen. Han har intervjuet fallskjermhoppere, skikjørere, elvepadlere og terrengsyklister i arbeidet med en doktorgrad i psykologi.

Fenomenet ekstremsport er i kraftig økning over hele den vestlige verden, og Hetland ønsker å finne motivasjonen til de som driver med det, og hva de føler når de gjør det.

– Vi vet at sånne opplevelser gjør deg veldig glad, men hvorfor? Hva er det som produserer gleden? Hvordan føles det underveis? Nå har vi rigget Maria med kamera og hjelm, og er klare til å begynne. Det blir spennende å se hva vi finner, for det er ganske bratt her, sier Hetland.

Han forsikrer Maria om at hjelmen er konstruert på en sånn måte at kameraet slår opp og ut til sida hvis hun ramler, ikke inn i ansiktet. Han finjusterer det en siste gang.

– Jeg gjetter at jeg kommer til å se litt redd ut, som når man tar en veldig skummel berg- og dalbane. Jeg har en sånn skrekkblandet fryd, sier Maria, før hun setter utfor.

Foto/redigering: Karine Nigar Aarskog. Musikk: Free Music Archive

Til sammen har rundt 150 personer deltatt i forskningsprosjektet til Audun Hetland. Og ett mønster går igjen.

– Det typiske er at de har blandede følelser når de står på toppen, og jo nærmere de kommer starten, jo mer redsel er det. Når de begynner, ser det ut som at redselen forsvinner og blir erstattet av konsentrasjon. Men det er ikke kjekt mens det står på, sier han.

Så hvorfor gjør de det da?

En kilde til opplevelser
Terrengsykling er en av utallige måter å utøve friluftsliv på. Vi nordmenn er blitt kreative når vi skal utnytte naturen, og deltar i stadig flere aktiviteter.

– Til alle tider har naturen vært en kilde til både glede og store opplevelser, og det nordmenn tradisjonelt har gjort, er å bruke naturen til å hente mat og til rekreasjon og avkobling. Nå har vi en ny bølge, der naturen også er arena for utfordring og mestring, og man kan presse egne grenser og dermed utvikle seg og vokse som menneske, sier Hetland.

En gang i tida var det en større selvfølge enn i dag å være i naturen. Menneskene levde av den og med den, dyrket og fanget sin egen mat, og gikk til fots i stedet for å kjøre bil. Sånn er det ikke lenger for mange av oss. I vår vestlige del av verden tar vi det som en selvfølge å bruke motoriserte kjøretøy, og de fleste har en jobb innendørs. Teknologien gjør det mulig å være sosial, uten at vi trenger å bevege oss en meter utendørs. Men forskning viser at vi likevel fortsetter å være aktive innenfor friluftsliv. Og kanskje trenger vi naturen mer enn noen gang, bare på en annen måte.

Svein Anders Noer Lie er førsteamanuensis i filosofi ved UiT.

Foto: Karine Nigar Aarskog

– I Norge har vi det i utgangspunktet veldig fritt, men det betyr også at vi i stor grad må ha såkalt «kontroll på livet». Jo flere valgmuligheter vi har, dess mer faller valgene vi tar tilbake på oss selv. Vi må kunne stå inne for det vi gjør, noe som ganske enkelt betyr at vi også må forsøke å kontrollere det vi gjør, sier førsteamanuensis i filosofi ved UiT, Svein Anders Noer Lie.

For å kunne ha denne kontrollen, må ting fungere og bli som vi forventer. Bussen må «komme når den skal», ellers blir det krise og kaos. Våre teknologiske systemer må kunne ta oss knirkefritt dit vi vil. Det blir stadig mindre slakk.

– Det setter et voldsomt press på oss selv og på hverandre. Aller helst bør ting fungere perfekt for at vi skal kunne nå de målene vi har satt oss og innfri de valgene vi tar. I denne formålsretta tilværelsen er vi avhengige av å finne en sterk mening i enden, sier Noer Lie.

Det er det motsatte vi opplever i naturen, mener han.

– «Ute i naturen» ser ting ut til å ha en mening uten at det har noe formål. Ting bare er. De bare eksisterer. Og det er vanvittig deilig å komme ut i en tilværelse hvor ting bare er til, uten å ha noe formål. Det er rett og slett noe vi ikke kan styre med eller ha kontroll over, og da bruker vi en annen side av oss selv enn den som hele tiden krever noe av omgivelsene, sier Noer Lie.

Stor helsegevinst
En rapport fra Norsk institutt for naturforskning slår fast at friluftslivet i Norge har blitt stadig mer mangfoldig de siste 15 årene, og at folk er like aktive nå som ved årtusenskiftet. Likevel er det behov for å legge til rette for friluftsliv. Som gjennom Friluftslivets år, som vi er inne i nå.

Lasse Heimdal er generalsekretær i Norsk friluftsliv.

Foto: Susanne Ådlandsvik

– En viktig målsetting er å informere om de verdier som friluftslivet gir for samfunnet og for den enkelte, og fremme kunnskap om allemannsretten, sier generalsekretær i Norsk friluftsliv, Lasse Heimdal.

Friluftslivets år arrangeres hvert tiende år og får penger over statsbudsjettet. Satsingen omtales i regjeringens nasjonale strategi for et aktivt friluftsliv i årene frem mot 2020.

– Friluftslivets år fungerer også som inspirasjon for kommuner, frivillige og andre som jobber med friluftsliv, sier Heimdal.

Han mener folk flest i Norge er flinke til å bruke naturen, og at friluftsliv ikke bare er en aktivitet, men en viktig del av kulturen vår.

– Skal du trives i et land som Norge, med skiftende og utfordrende klima, må du spille på lag med naturen og delta i den, sier han.

Det er likevel ikke en selvfølge at alle bruker naturen like aktivt. Statistikk viser at økonomi, utdanning og aktivitet er tre kurver som følger hverandre og som slår ut på helse. De med lav inntekt og lav utdanning er mindre aktive og har dårligere helse enn de med høy inntekt og høy utdanning. Innvandrere er også betydelig mindre aktive enn resten av befolkningen.

– Vi har fått et nytt klasseskille i Norge, som går mellom de som rører på seg og de som ikke gjør det. Vi har også andre kulturtrekk som er påtrengende, som sitte-stille-kulturen. Der mange arbeidsplasser tidligere handlet om fysisk aktivitet, sitter de fleste nå med kroket rygg foran en pc-skjerm på jobb, før de går hjem og sitter med kroket rygg i sofaen og ser på tv eller spiller dataspill, sier Heimdal.

Regjeringen begynte i fjor arbeidet med en ny stortingsmelding for å styrke friluftslivet i Norge og få enda flere innbyggere til å delta. For helsegevinsten ved å bevege seg i naturen går lenger enn bare treningseffekten. Det viser en fersk studie gjort av blant andre Gregory Bratman ved Stanford University i California, som nylig ble omtalt i Aftenposten. Av 90 friske voksne som deltok i studien, gikk halvparten en halvannen times tur i en grønn, stille park. Den andre halvparten gikk ved en bråkete motorvei. Hvem som gikk hvor, var tilfeldig. Hjernen til alle deltakerne ble skannet både før og etter turen. Resultatene viste at de som gikk i naturen hadde lavere blodgjennomstrømming i subgenual prefrontal cortex. Det er den delen av hjernen som gir størst aktivitet når man har bekymringer og mye å tenke på. Denne gruppa ga også uttrykk for å være mindre bekymret når de svarte på et spørreskjema etter turen. For de som hadde gått langs motorveien, var resultatene uforandret. Bratman konkluderte dermed med at selv korte turer i naturen forandrer hjernen og har en målbar og positiv effekt på negative tanker.

«Disse resultatene tyder på at tilgjengelige naturområder kan være avgjørende for mental helse i en verden som blir stadig mer urbanisert», konkluderer Bratman og kollegene i studien.

Liten i alt det store
Forskning viser også at bare det å ha utsikt og se natur har en helsegevinst.

– For mange handler friluftsliv om energipåfyll, og å oppsøke steder som gir spesielle naturopplevelser. Det kan være en utsikt som gir en wow-følelse, en nesten religiøs opplevelse. Man kjenner på å være del av noe større, på storheten av å være liten, sier generalsekretæren i Norsk friluftsliv, Lasse Heimdal.

Økt livskvalitet i befolkningen lønner seg på mange måter. Helsedirektoratet og Finansdepartementet har gjort beregninger som viser at ett år med god livskvalitet har en samfunnsøkonomisk verdi på over en million kroner. I den kommende stortingsmeldingen om friluftsliv er det også en målsetting å bevare friluftsliv som en viktig del av norsk kulturarv og nasjonal identitet.

– Vi legger noe spesifikt i begrepet friluftsliv her i Norge, som har en sentral plass i det norske nasjonale eposet, eller fortellingen om Norge og nordmenn. Friluftsliv er en viktig del av nordmenns identitet, enten de er aktive utøvere eller ikke, sier førsteamanuensis ved Institutt for reiseliv og nordlige studier ved UiT, Brynhild Granås.

Hun forsker på hundekjøring, som er relativt nytt innenfor norsk friluftsliv og som også har begynt å befeste seg som et turistprodukt i Norge.

– I Norge ligger mye til rette for at hundekjøring skal være en del av friluftslivet. Vi føler at det er norsk, selv om det historisk sett er veldig nytt å drive med hundekjøring på norsk jord. Jeg tror at noe av forklaringa ligger i polarhistorien, som er viktig for den norske identiteten, og der har vi alle hørt om hundekjøring, sier Granås.

I den norske friluftslivsforskningen sier mange at ordet «friluftsliv» ikke lar seg oversette til noe annet språk, og flere bruker det samme ordet når de publiserer på engelsk. Friluftsliv. Et liv i friluft. Også turistnæringa utenfor Norge har adoptert uttrykket og begynt å markedsføre et konsept der man bare er i naturen, såkalt Slow-adventure.

I Norge ble ordet friluftsliv tatt i bruk første gang av Henrik Ibsen, i diktet «På Viddene», som kom i 1859. Men Fridtjof Nansen regnes som den som etablerte begrepet i norsk bevissthet.

– Da er vi tilbake til polarhistorien, som blir ført videre gjennom friluftsliv generelt og på en veldig tydelig måte i hundekjøring, sier Granås.

Starten på Finnmarksløpet går fra Alta sentrum. Mailene Skjølås deltok i løpet for første gang i år.

Foto: Steinar Vik

De siste ti årene har folks syn på hundekjøring endret seg, fra å være noe mange ikke visste så mye om, til å bli et eget universitetsfag ved UiT, som en del av bachelor i friluftsliv. Hundekjøring utgjør i dag også en betydelig del av vinterturismen i Norge. Da Europas lengste sledehundeløp, Finnmarksløpet, ble arrangert for første gang i 1981, stod tre hundespann på startstreken. Fra den gang har løpet blitt profesjonalisert og kommersialisert, og er nå landsdelens største idretts- og kulturarrangement. I år var 133 hundekjørere påmeldt.

Les også: H undekjøring blir universitetsutdanning

Lever ut drømmen
Datoen er 7. mars. Det er tidlig lørdag morgen, og Mailene Skjølås (26) sitter i bilen på en parkeringsplass i Alta og spiser på en brødblings. Hun tygger sakte og ser konsentrert framfor seg. Om to timer skal hun i gang med noe hun aldri før har gjort. En styrkeprøve av de sjeldne. Mailene går noen runder rundt bilen. Rundt henne yrer det av liv, og overalt er det noen som ordner noe. Sleder løftes av biltak, hunder tas ut av kassene sine. Temperaturen ligger rundt null grader, men det blåser, og det er varslet mer vind i løpet av de neste dagene.

– Det blir spennende å se hvilket vær vi møter på fjellet. Det er meldt mye vind. Jeg er litt nervøs, men det blir bra å komme seg ut av sentrum. Da er det bare meg og hundene, sier 26-åringen.

Les også: UiTs egen rookie

Hun er friluftslivsstudent ved UiT og skal kjøre Finnmarksløpet for første gang. De neste døgnene skal hun legge 500 kilometer over Finnmarksvidda bak seg, med åtte alaskahuskyer foran sleden. Hun vet litt om hva som kan vente henne, for hun har vært på mange lange treningsturer, og møtt mye vær. Og hun forventer at det kan bli slitsomt.

– Jeg liker å bruke kroppen og kjenne at jeg blir sliten. Hvis det hadde bekymret meg, hadde jeg nok ikke stilt til start, sier hun.

Foto/redigering: Karine Nigar Aarskog

Brynhild Granås vil finne ut hvorfor stadig flere begynner med hundekjøring, hva som driver dem og hva hundekjøring er i en norsk sammenheng.

Les også: Hva er det med hundekjøring?

Hundekjøring er en livsstil, som krever radikale tilpasninger. Man må ha et visst antall hunder, god plass og nok tid og penger til å holde hundegården i gang. Og man må ha motivasjon til å holde på.

– Det flere har fortalt meg, er at da de kom borti hundekjøring, vekket det til live drømmer fra barndommen. De har lest om polarhelter som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. De har lest Helge Ingstads Pelsjegerliv, og om Leonhard Seppala, den norske hundekjøreren som bodde i Alaska på begynnelsen av 1900-tallet. En god del folk som nå driver med hundekjøring får realisert en barndomsdrøm som de har fra å ha lest den type litteratur i oppveksten. Og de har blitt inspirert av den tøffe og spennende måten å være ute i naturen på sammen med dyr, sier Granås.

Hun mener også det som skiller hundekjøring fra annen type friluftsliv, er samværet med hundene, ute i naturen.

Brynhild Granås forsker ved Institutt for reiseliv og nordlige studer ved UiT.

Foto: Ragnhildur Asvalds

– Når vi snakker om hvilket forhold vi skal ha til naturen, så er jo det også et spørsmål om hvilket forhold vi har til dyr. I hundekjøring er det en utrolig tett interaksjon med hundene, som blir sett på som enkeltindivider. Det fascinerer oss, ikke minst når vi vet om problemene som mennesket skaper for samlivet med natur og dyr ellers. Derfor blir hundekjøring veldig tidsaktuelt på den måten, sier Granås.

Naturlengsel
For noen handler hundekjøring om å leve alternativt utenfor forbrukersamfunnet, i en økofilosofisk tradisjon. Å leve på en slik måte kan føles veldig meningsfullt, noe man finner mange eksempler på i litteraturen.

– Polarskildringene viser et tungt og tøft liv, men også en forenklet tilværelse. Det kan man oppleve selv, hvis man er en uke på fjellet og må finne teltplass, vann, le og brensel. Da blir andre ting uvesentlig, sier litteraturprofessor ved UiT, Henning Howlid Wærp.

Han bruker isbjørnkongen Henry Rudi som eksempel. Rudi var en norsk fangstmann og isbjørnjeger som hadde 25 overvintringer i polare strøk fra begynnelsen til midten av 1900-tallet. Det var likevel bylivet som bød ham på de største utfordringene. «Den hardeste overvintring en fangstmann kan ha, er en overvintring i Tromsø», skrev Rudi humoristisk i en av sine bøker.

– For ham var ikke lykken i livet å ha komfort, men å skjøtte sine redskaper og sørge for å ha gjort alt han måtte av nødvendige oppgaver før kvelden kom. I det moderne bylivet er det så mye man skulle ha gjort, men som man ikke rekker. En forenklet tilværelse er ofte mer meningsfull enn komfort, sier Howlid Wærp.

Det er fortsatt en enorm interesse for polarlitteratur i den norske befolkningen. Litteraturprofessoren mener at noe av svaret kan ligge i en sivilisasjonstrøtthet og en naturlengsel hos det moderne mennesket. Allerede i 1854 sa den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau at de fleste lever sine liv i stille fortvilelse. Han mente at det automatiserte, urbaniserte, mekaniserte livet hadde tatt overhånd, og beskriver i boka Walden en ikonisk tilværelse i pakt med naturen, ved den lille innsjøen Walden på østkysten av USA. Alle kan ikke ha en hytte i skogen, men alle kan ha et Walden Pond inni seg, mente Thoreau.

Henning Howlid Wærp er opptatt av hvordan naturen er synlig i litteraturen eller ikke.

Foto: Karine Nigar Aarskog

– Litteratur kan skape modeller for et annet liv, en annen måte å tenke på. Å endre livsstil eller adferd har med mentale forestillinger å gjøre, og litteraturen kan gi alternative tenkesett og grobunn for å komme ut av automatiserte tankebaner, sier Howlid Wærp.

Vi må erobre
Det er en stund siden polarheltene våre drev pionervirksomhet i Arktis og Antarktis. De reiste ut, vel vitende om at ingen tidligere hadde gjort det samme. De hadde ikke samme teknologi som i dag, ingen håndholdte GPS-er som til enhver tid kunne fortelle dem hvilke koordinater de var på. Men erobringstrangen vår er langt fra borte. Fortsatt sprenger vi grenser, vi utfordrer det vi før trodde var umulig. Det tar stadig kortere tid å komme opp på et høyt fjell, og noen kaster seg ut fra det samme fjellet, med bare en sekk med silke på ryggen.

– Mennesket synes å ha en uhelbredelig trang til å ville erobre naturen. Vi må gå opp på det fjellet, om ikke annet, så simpelthen fordi det er der. Mennesket kan ikke bare se på det fra avstand, beundre det og ha et estetisk forhold til det. Vi må ha det under føttene, sier førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiT, Roald E. Kristiansen.

Tilbake i skogen og forsøket til Audun Hetland, er terrengsyklisten Maria Aasheim i gang med å erobre den første skrenten, på toppen av Tromsøya. Den korte turen ender i et fall.

– Plutselig tok ikke sykkelen, og jeg prøvde meg på et kontrollert fall, selv om det kanskje ikke så sånn ut. Det var i hvert fall ikke vondt, forsikrer hun og smiler tappert.

Hun prøver igjen, med nytt pågangsmot. Denne gangen går det bedre. Audun Hetland tar bilder og intervjuer henne. Kameraet filmer. Hva hun føler røpes av ansiktsuttrykkene når hun farer ned bakken. Er det frykt? Er det spenning? Glede? Analyseprogrammet vil gi svar, når sykkelturen er over.

– Våre ansiktsuttrykk er ofte ubevisste og henger veldig sammen med hva vi føler. Å måle ansiktsuttrykk er som å ha kikkhull inn i sjela og gir en ganske god pekepinn på hvordan man har det. Og nå som vi har mulighet til å måle det fra brøkdelen av et sekund, kan vi se hvor fort og hvordan det skifter i forhold til utfordringene man står overfor, sier Hetland.

Det går ikke like bra alle gangene Maria setter utfor en bakke.

Foto: Stig Brøndbo

Forskningen hans begynte med en fascinasjon for denne erobringstrangen, og for basehopping. Hvor får basehopperne sin motivasjon fra? Fascinasjonen førte til at han selv begynte å hoppe, for å samle inn data til masteroppgaven sin i 2009. Det ble 25 hopp før han ga seg.

– Jeg hadde hoppet mye fallskjerm, men hadde egentlig ikke tenkt å drive med basehopping selv, forteller han.

Likevel ble det løsningen, fordi han måtte være både på toppen og filme og snakke med hopperne rett før de hoppet, og gi dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet, med spørsmål om hva de følte. Hvis skjemaet ikke var levert ut umiddelbart etter at de hadde landet, var dataen verdiløs. Derfor tok han et nybegynnerkurs i Kjerag i Rogaland og begynte å hoppe. Erfaringen hans fra fallskjermhopping kom godt med. Likevel følte han seg alt annet enn på hjemmebane.

– Det var en forferdelig opplevelse. Jeg var livredd. Man er så langt utenfor komfortsonen at det bare er kaos, sier han.

Sånn føltes det hver gang, de 24 første gangene han hoppet. Men så kom hoppet som skulle bli helt annerledes.

– Jeg står alene på toppen, alle har hoppet og jeg har filmet dem. Jeg putter videokameraet i lomma, og har spørreskjemaene i den andre lomma, med kulepenn og alt, og står der alene. Da er det akkurat som at roen senker seg. Jeg er ikke avslappa, men på ett eller annet vis rolig. Og så funker det. Jeg fløy som en rakett, som en svale, og det var så kjekt, til og med i lufta, da jeg virkelig fikk det til. Jeg hadde ikke lyst til å trekke, ville bare fly og fly. Så jeg trakk veldig lavt, og rakk akkurat en 180 graders sving og landet. Reaksjonen fra de andre gutta var at de syntes jeg hadde begynt å strekke strikken. Da visste jeg at jeg var blitt for tøff i forhold til det jeg hadde kompetanse til, og det ble slutten.

I stedet for å gi opp forskningen, fortsatte han å samle inn data innenfor andre friluftsaktiviteter. Men det er ikke ekstremsporten i seg selv han egentlig er interessert i.

– Vi vet at for å drive med basehopping eller fallskjermhopping, må man være veldig motivert, for det koster så mye psykisk. Kan vi se på det ekstreme for å si noe om det normale? Motivasjon er veldig tydelig knyttet til følelser, og vi vet at de forskjellige følelsene har forskjellige funksjoner, sier han.

Han mener naturen er en perfekt ramme for å utforske disse følelsene.

– Naturen er en arena der man kan få lov å prøve seg. Men for de som driver med forskjellige typer ekstremsport, er også naturopplevelsen med stillhet og avkobling viktig. Mange basehoppere som har drevet med det lenge sier at det er totalopplevelsen, å kunne gå opp, og få lov til å fly hjem igjen, som gjør det helt topp, sier Hetland.

Hva skal vi verne?
Hvordan vi bruker fjellet har endret seg mye gjennom tidene. De første sporene vi har etter mennesker i Norge stammer fra rundt 9 000 før Kristus, og arkeologiske utgravinger viser at fjellområdene i Sør-Norge ble utnyttet av fangstfolk allerede 8 000 før Kristus. Jakt, fangst og sommerbeite for husdyr har alltid dominert bruken av fjellet. Fra år 1 og fram til vår tid har aktiviteten i naturen også omfattet jernframstilling av myrmalm, seterdrift, utmarkslått, tamreindrift, skogbruk og barkskaving. Turisme, friluftsliv og områdevern er av helt nyere dato, noe som omtales i boka Fjellets kulturlandskap. Arealbruk og landskap gjennom flere tusen år.

– Bruken av fjellet påvirker landskapet. For eksempel har skogsområder tidligere blitt avskoget på grunn av seterdrift og dyr som beiter, mens flere områder nå gror igjen, fordi det ikke lenger er dyr der. Når man skal verne et landskap, kan man ikke hevde at det finnes ett rett landskap, fordi landskap endrer seg hele tiden og man må velge hvilket landskap man vil verne, sier postdoktor Per Sjøgren ved Tromsø Museum, som har deltatt i DYLAN-prosjektet.

I dag brukes fjellet hovedsakelig til ferie og fritid. Vi drar på hytta, går fjellturer og driver med jakt og fiske som rekreasjon, eller andre former for friluftsliv. Menneskelige inngrep som veier, hytter og vannkraftutbygging har gjennom de siste 50 årene ført til et stadig større areal med nedbygd natur og økt oppdeling av fjellarealet.

Menneskets påvirkning på naturen gjenspeiler seg i litteraturen, særlig i det som kalles økokritikken. På 1970-tallet dukket det opp mye miljøengasjert litteratur, med sjangeren dystopi, der naturen er ødelagt og forsvunnet.

– Den type litteratur forsvant helt på 80-tallet, med jappetida, høyt forbruk og kafékultur. Miljøengasjementet ble borte, men kom tilbake fra midten av 90-tallet. Nå er det på agendaen igjen, sier Howlid Wærp.

Han ga nylig ut sin andre roman, En øyreise, som nettopp er en dystopi.

– At det kommer stadig flere dystopiske bøker er en reaksjon på utviklingen i verden og klimadebatten. Økokritikken handler ikke bare om å beskrive, men å være med på å endre tenkemåter i samfunnet, sier han.

Naturen er en kulisse
Måten vi bruker – og forbruker – naturen, har gitt grobunn for diskusjon også innenfor religiøse miljøer. Mye av den internasjonale debatten om religion og økologi startet med publiseringen av boka The silent spring, av Rachel Carson, som kom ut i 1961.

Roald E. Kristiansen er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiT.

Foto: Karine Nigar Aarskog

– På den tiden var hovedproblematikken knyttet til befolkningsveksten, og man fryktet at man i framtida omtrent bare ville få ståplass på jorda. Etter hvert vokste det også fram en bevissthet omkring naturødeleggelser og hva som ville skje etter en atombombeeksplosjon i befolkede land, som er det Carson skriver om, sier Roald E. Kristiansen.

Historiefilosofen Lynn White fulgte i 1967 opp med en artikkel i tidsskriftet Science, der han skrev om de historiske røttene til den økologiske krisen.

– Han mente den hang nøye sammen med vestlig kultur og kristendommen spesielt. Det ansporet særlig kristne teologer til å beskjeftige seg med dette, forteller Kristiansen som selv tar opp temaet i sin bok, Økoteologi, fra 1993.

– Lynn White påpekte at den kristne tradisjonen, og for så vidt også den muslimske og den jødiske, har hatt et veldig instrumentelt syn på natur. Naturen har ikke noen betydning i seg selv. Pietismens framvekst på 1700- og 1800-tallet førte videre til et sterkt fokus på individet og dets etiske ansvar. Denne utviklingen bidro til at det vokste fram et syn om at menneskelivet er noe midlertidig og en overgang til noe annet. Så hvordan man bruker naturen ble i og for seg ikke viktig, forklarer Kristiansen.

En av hovedpersonene i reformasjonen, Jean Calvin, så på verden som et slags teater. Han mente at alt vi gjør på jorda utspiller seg som på en scene, og det som er omkring oss er som kulisser uten egenverdi. Da blir også naturen uviktig.

– Denne betydningsløse naturen har festet seg i vitenskapen og teknologien, som også ser på hva mennesket kan gjøre som det viktige. Andre har trukket frem at den moderne formen for humanisme er en slags sekularisert kristendom som i realiteten betrakter mennesket på akkurat samme måte. Mennesket står i sentrum, uten noen direkte relasjon til naturen, sier Kristiansen.

En annen tanke innen kristen etikk er at gud, gjennom skapelseshistorien, har gitt mennesket i oppgave å råde over og forvalte naturen. Det er et ansvar vi ikke bør ta på oss, mener filosof Svein Anders Noer Lie.

– Ved å gripe massivt inn i og etter hvert ta over styringen av jordas økosystemer sitter vi plutselig igjen med et enormt ansvar for noe som i utgangspunktet går av seg selv. Dette fører i neste omgang til en enda mer massiv forvaltning fordi ansvar er forbundet med moral, sier Noer Lie.

Han mener at mennesket som art har begynt å dominere så mye på jorda, og at vi legger igjen så omfattende geologiske fotspor, at man kan snakke om en ny geologisk tidsalder, antropocen. I klimaspørsmålet har begrepet geoingeneering dukket opp, som en metode for å kontrollere klimaet. Noer Lie mener det er prinsipielt umulig å gi seg i kast med en slik oppgave. Naturen er for uforutsigbar, og det er for mange faktorer å ha kontroll over.

– I vår streben etter frihet forsøker vi å kontrollere naturen og overvinne de ytre betingelsene som begrenser oss. Jeg tror tvert imot at et premiss for god frihet er å skjønne hva vi ikke kan kontrollere men som vi bare må gi oss hen til, sier Noer Lie.

Et klassisk eksempel er å se for seg at man sitter på en farkost i en elv.

– Hvis du blir opptatt av å kontrollere selve elva, vil du gå under. Hvis du innser at elva er som den er, kan du snu det hele til din fordel ved å bruke kreftene i elva på riktig måte. Der har du frihet. Ekte frihet som ikke kommer tilbake som en bumerang og binder deg på hender og føtter rundt neste sving.

Vi trenger negative følelser
Klokka er 01.44 tirsdag 9. mars. Mailene Skjølås er kommet i mål i Alta, etter to og et halvt døgn på Finnmarksvidda. Time etter time med mørke, kuldegrader og sterk vind, men også soloppgang på vei inn til sjekkpunktet Skoganvarre og hvite, snøkledde fjell som ramme. Hun blir nummer 23, etter å ha fullført 500 kilometer. Selv om hun bare har sovet til sammen seks timer, føler hun seg opplagt.

– Jeg er ikke sliten akkurat nå, men føler meg i fin form. Jeg hadde ikke noen forventninger til plassering, målet var å komme i mål, så jeg er fornøyd, sier en smilende Mailene.

Finnmarksløpet byr på mange utfordringer knyttet til terrenget og været.

Foto: Mads Suhr Pettersen

For når målet er oppnådd, er alt det slitsomme glemt. Det viser også forskningen til Audun Hetland.

– Det er en del av det psykologiske immunsystemet vårt. Det du etterpå kommer til å beskrive som en fantastisk opplevelse, trenger ikke å være det mens det står på. Det kan ha vært kaldt, fælt, vondt og skummelt, men så lenge man mestrer noe, og når det målet man selv har satt, blir opplevelsen god. Du har vært på grensa av hva du tror du mestrer, men belønnes med en intens følelse av glede når du klarer det, sier Hetland.

Se hva ansiktsfilmen viser her:

Foto/redigering: Karine Nigar Aarskog

Han er tilbake på laboratoriet og er i gang med å analysere filmen av Maria. Den bekrefter teorien hans. Analyseprogrammet baserer seg på 5-600 målepunkter i ansiktet og viser store utslag av frykt når Maria setter utfor, og hele veien til hun har kommet ned. Først da blir hun glad – hun får belønning for å ha nådd målet. Engasjement, interesse og entusiasme er drivkraften mot målet, forklarer Hetland:

– Det handler om å kunne sette seg mål som er litt hårete, på grensa av det du tror du klarer, tøye seg til det, og så klare det. Det som karakteriserer disse opplevelsene, er en mestringsglede, og skal du mestre noe, er du nødt til å utfordre deg selv og presse egne grenser. Det er aldri behagelig. Når det står på, er du redd, kanskje sint, det er mange negative følelser. Men de har sin funksjon. Denne drivkraften er noe som alle er født med, og som må til for at vi skal klare å lære oss det vi trenger. Hadde vi ikke hatt den, hadde vi ennå krabba rundt på gulvet i bleier uten språk.