Massedyrker havets mikrodiamanter

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

I støvkornstørrelse surrer de hvileløst rundt inni vannsøyler på et nakent kjølerom. Men forstørrer man de små kornene 400 ganger ser man inn i en faregerik og underfundig verden.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse mikroalgene blir kalt havets diamanter. Porosira glacialis heter denne. Foto: Mabcent

Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 1 2015

Siden midten av 1970-tallet har professor Hans Christian Eilertsen forsket på mikroalger. Nå, 40 år senere, pågår forskningen ennå. Og han er like opptatt av alger som før – om ikke mer.

Professor Hans Christian Eilertsen foran noen av vanntankene med alger. Foto: Randi Solhaug

– Bli med, her skal du få se noe, forteller han, og viser vei inn i et lite og smalt kjølerom på Norges fiskerihøgskole i Tromsø.

Når døren åpnes kommer flere søyleformede og gjennomsiktige vanntanker til syne. De er omtrent en meter høy og rommer 1000 liter vann. Går man nærmere tanken ser vannet grumsete, gulaktig og nesten litt forurenset ut.

Men bøyer man seg helt inntil kan man se ørsmå partikler som virvler rundt. Det er stamkulturer med mikroalger, den vanligste planteveksten i havet, og inni hver eneste tank lever milliarder av dem.

– Ja, disse kan du tro får godt stell. Vi passer godt på stamkulturene våre, og gir dem masse omsorg og kjærlighet. Det lønner seg sånn sett å ha «grønne fingre», humrer Eilertsen.

Forsker på fettstoff

Alger er en fellesbetegnelse på en mengde vannplanter, som i størrelse, form og bygning er svært forskjellige. Noen er encellede og mikroskopiske, andre er mer komplisert bygget og hører til de største plantene man kjenner. Evolusjonsmessig er algene også blant de eldste organismegruppene vi kjenner til. Blågrønnalger kan for eksempel spores 3,5 milliarder år tilbake.

– Vi forsker mest på kiselalger, som er en ganske vanlig gruppe med mikroalger i nord. Her dyrker vi dem med tanke på å finne en art som egner seg godt til masseproduksjon av marine lipider og enkelte proteiner, sier Eilertsen.

Lipider er en fellesbetegnelse på fettstoff som ikke er løselig i vann, og det finnes flere sorter. Marine lipider er fettstoff fra fisk, skalldyr og havdyr. Lipidproduksjon er en naturlig del av det nordlige økosystemet.

– Fisk trenger også tilførsel av lipider, som for eksempel omega 3. Det er algene som produserer omega 3, og ved å spise dyreplankton som har spist alger får også fisken det i seg. Klarer vi å masseprodusere nok alger, så håper vi å kunne lage fiskefôr av algene og gi til oppdrettsfisk. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Mikrobiologer ved UiT forsøker å finne ut om organismer som Odontella aurita kan inneholde verdifulle molekyler, for eksempel til bruk i medisin. Foto: Mabcent

Helsegevinst

Mange oppdrettsfisk får i dag terrestrisk fôr, det vil si fôr som er dyrket på land – som soya og raps. Men marint omega 3 er bedre for fisken. Helsegevinsten ved å få i seg algefôr er at risikoen for å utvikle sykdommer reduseres.

– Man har sett at oppdrettsfisk som får terrestrisk fôr har dårligere helse enn de som ikke får det samme fôret. Det er et stort problem at fisken får for lite marint fôr, og vi kan heller ikke fortsette å fôre fisk med fisk. Fiskefôr av alger er derimot både sunt og naturlig, for det tilfører fisken det flerumettede fettet den trenger, forteller Eilertsen.

Problemet med alger er naturligvis at de er så små, og det er vanskelig å dyrke så pass mye at det kan nyttiggjøres i fôr. Derfor planlegger Hans Christian Eilertsen og hans forskergruppe å dyrke enda flere mikroalger i to tanker som kan romme mer 5000 liter.

– Vi driver også bioprospektering av mikroalger. Det vil si at de dyrkes opp og deretter analyseres de med tanke på potensielle bioaktive, verdifulle molekyler – til for eksempel medisinsk bruk. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Mikroalgen Eucampia zodiacus, 400 ganger forstørret. Foto: Mabcent

Lysende juveler

På laboratoriet på fiskerihøgskolen studeres kiselalgene i mikroskop. Når de bittesmå algene forstørres får man et helt annet inntrykk av dem.

Da åpenbarer det seg fascinerende former og nydelige fargesammensetninger som det blotte øyet ikke får med seg. Algene ser ut som små smykker og juveler. Havets planter er ved nærmere ettersyn blitt til havets diamanter. Lysende og flotte.

Gruppen kiselalger har svært ulike former, og flere slekter har en rekke utvekster som gir dem et spesielt og artsspesifikt utseende. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Odontella mobiliensis. Uten mikroskop ville disse algene vært umulige for oss å se. Foto: Mabcent

Effektive CO²-agenter

Men det mest interessant er kanskje de egenskapene de har. Alger står for 40 prosent av verdens fotosyntese selv om de bare utgjør 0,1 prosent av jordens biomasse. Dette kan de gjøre siden de vokser så raskt. De danner næringsgrunnlag for alt liv i havet. Normalt trenger de derfor lys og uorganiske næringssalter for å leve, men i nordlige strøk setter mørketiden en effektiv stopper for det.

Dette har de nordlige kiselalgene tilpasset seg, og for å overleve i mørket er de derfor svært effektive produsenter av lipider. Dette gjør denne arten interessant for Eilertsen og hans forskergruppe som ønsker å masseprodusere dem.

Kiselalgene har også en annen fordel: Når det er lys tar de veldig effektivt opp CO². Effekten er større jo kaldere det er i vannet, noe som gjør de nordlige kiselalgene perfekte «miljøagenter». De tar opp i seg CO² fra vannet, og renser dermed vannet for denne skadelige gassen.

– Vi samarbeider nå med Finnfjordbotn smelteverk på Finnsnes for å hjelpe dem med å rense vann og røyk for CO² fra anlegget. Som et prøveprosjekt skal alger plasseres i tanker ved smelteverket, forteller Eilertsen. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Dette lysende "hjulet" er en kiselalge kalt Bacteristrum delicatulum, forstørret 400 ganger. Foto: Mabcent

Algeoppblomstring

Algeoppblomstring er et kjent fenomen langs kysten, og det er kiselalgene som står for dette. Ofte blir denne oppblomstringa omtalt i negative ordelag, blant annet i mediene. Men Hans Christian Eilertsen ser ikke på dette som negativt – tvert imot:

– Denne oppblomstringa er positiv for fisken, for da blir det mye mat – og enda mer marint fett i kosten deres. Og det er jo dessuten bra for oss som skal spise fisken, påpeker han.

En gang i året er Hans Christian Eilertsen ute og henter alger i naturen som kan benyttes til masseproduksjon. Da har han gjerne med seg studenter slik at de også lærer mer om alger.

– Mikroalger har et stort potensial og vi kommer til å fortsette vår forskning, avslutter han.

Skeletonema mainoi, forstørret hele 11000 ganger. Foto: Mabcent

FAKTA Kiselalger

  • Kiselalger eller diatomeer er en klasse av mikroskopiske alger som lever i saltvann, ferskvann eller i fuktige miljøer på land, som jord og trestammer.
  • Alle kiselalger har en cellevegg av kisel (eldre navn på silisium), derav navnet.
  • I våre farvann blir kiselalger trukket frem som den viktigste gruppen mikroalger med stor økologisk betydning.
  • På verdensbasis er det cirka 220 slekter og omtrent 100 000 beskrevne arter av kiselalger. I norske farvann er det registrert over 700 arter.
  • Kiselalger finnes i mange størrelsesgrupper fra to mikrometer til fem millimeter.
  • I marine systemer har de en rekke levesteder (biotoper); fritt i vannmassene, knyttet til hardbunn og bløtbunn, på og i dyr og alger og på/inne i is.

Kilder: Havforskningsinstituttet, Norsk algeforening, Store norske leksikon

På Twitter   #norgesarktiske