Slik får du barnet til å fortelle

Vil du vite hva barnet ditt har opplevd på skolen, men får det ikke til å snakke? Glem intervjustilen og inviter til dialog, anbefaler UiT-forsker.
Mackenroth, Anika
Publisert: 29.09.14 11:00 Oppdatert: 29.09.14 14:17

Hemmeligheten bak den gode samtalen er å
invitere til dialog, mener forsker Svein Arild
Vis. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Hvis du er av dem som gjerne vil følge med på barnas hverdag og vil vite mest mulig om friminuttet og mattetimen, kan det være lurt å venne seg av med noen inngrodde spørreteknikker. Det mener forsker Svein Arild Vis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord) som lørdag holdt foredrag om samtaler med barn på Lørdagsuniversitetet.

– Mange barn er vant til å bli intervjuet av voksne. De svarer kort og greit på de voksnes spørsmål, men tar ikke initiativ til å forme sine egne fortellinger. Hvor mye barnet forteller er i større grad avhengig av den voksnes evne til å kommunisere med barnet, enn av barnets evne til å erindre, forklarer Vis.

Les også: Barn trenger ikke superforeldre

Begynn med åpne spørsmål

Forskeren mener derfor at det er avgjørende å begynne samtalen med en oppmuntring til å fortelle om noe som ikke er svar på et konkret spørsmål.

– Barnet bør forstå at denne samtalen ikke bygger på det gamle spørsmål-svar mønsteret, og at det er rom for å komme med egne fortellinger. Denne fasen kaller vi for kontaktetablering, sier han.

Når du så har etablert en dialog med barnet, vil samtalen gå inn i det forskeren kaller en utforskende fase. Den voksne får rollen som prosessleder eller fasilitator og inviterer barnet gjennom åpne spørsmål til å fortelle om det barnet selv syns er relevant. Her mener Vis det er spesielt viktig at den voksne følger opp barnets initiativ.

De fem hovedfaser i en dialogbasert samtale

  1. Kontaktetablering: Her etablerer du dialogformen og får barnet til å slappe av.
  2. Temaintroduksjon: Hva er det dere skal snakke om?
  3. Utforskende fase: Få fram barnets fortellinger gjennom åpne invitasjoner.
  4. Sonderende fase: Følg opp barnets initiativ med nye invitasjoner og mer konkrete spørsmål.
  5. Avslutning: Her kan du eventuelt snakke om hva som skal skje videre.
(Kilde: Svein Arild Vis)

– Gjenta gjerne det barnet sier for å vise at du har lyttet og forstått, og pass på at du ikke lukker samtalen. Når barnet for eksempel forteller at det har sparket fotball på skolen, bør du ikke følge opp med et spørsmål om hvem det har sparket med. Ditt spørsmål går kanskje inn på noe som ikke var viktig for barnet der og da og du kan fort få et ”husker ikke” til svar og samtalen er slutt.

Vis mener at det i stedet kan være lurt å gjenta det barnet forteller – ”Å ja, du har sparket fotball i dag? Det høres artig ut” – og gi barnet anledning til å følge opp sin egen fortelling.

Les også: Slik blir barnet ditt en skolevinner!

Spar lukkede spørsmål til slutt

Noen situasjoner krever at barn forteller om et hendelsesforløp eller kommer med konkrete opplysninger om noe som har skjedd. Det kan for eksempel være politiavhør, samtaler med barnevernet eller konsultasjoner hos legen. Men selv i slike samtaler mener forskeren det er fornuftig å begynne med åpne invitasjoner. Han viser til forskning som dokumenterer at barn i betydelig større grad rapporterer om de viktigste detaljene i et hendelsesforløp når man bruker åpne spørsmål av typen ”fortell meg hva som skjedde”, enn når man går direkte på lukkede spørsmål.

– Lukkede eller ledende spørsmål, og spørsmål med innebygd premiss, kan påvirke troverdigheten av et intervju. Når spørsmålet for eksempel er ”Har han slått deg i magen eller i hodet?”, kan barnet bli forledet til å svare et av alternativene, selv om det kanskje ble slått et annet sted, forklarer Vis.

Er den voksne derimot flink til å få fram barnets perspektiv i den utforskende fasen, vil det i den sonderende fasen av dialogen være naturlig å stille mer konkrete oppfølgingsspørsmål.

Forståelse, håndterbarhet og mening

Svein Arild Vis har i sitt arbeid hatt fokus på samtaler med barn i barnevernet og han har blant annet vært med på å utvikle veilederen og filmen ”Snakk med meg” for Barne- og likestillingsdepartementet. Han forteller at det for barn i vanskelige livssituasjoner er spesielt viktig å oppleve trygghet og forutsigbarhet. Han nevner forståelse, håndterbarhet og mening som tre forhold som er viktige for samtaler med barn.

- Den voksne kan hjelpe barnet med å lage en sammenhengende fortelling om det som skjedde. Opplevelsen av sammenheng vil gi barnet trygghet og det kan skape en forståelse av at det er mulig å påvirke det som skjer videre. Når livssituasjonen framstår som vanskelig, men sammenhengende og håndterbar, vil det gi barnet tro på at livet kan være meningsfylt, utdyper Vis.

 

Noen råd for gjennomføring av samtalen

  • Bruk benevnelser, gjentagelser av det barnet sier, parallelle historier og åpne setninger og spørsmål.
  • Prøv å unngå krevende eller testende spørsmål. Bruk heller hypoteser og utsagn som kan gi gjenkjennelse.
  • Barn kan ofte ikke svare på våre direkte spørsmål. De har ikke ord for svarene, men vil allikevel forsøke å tilfredsstille oss etter beste evne, og bli mer opptatt av våre ønsker og behov enn sine egne. Åpnende spørsmål og oppfordringer som; «fortell», «hva skjedde så...», «Det vil jeg gjerne høre mer om?» virker bedre.

Kilde: Snakk med meg! En veileder om å snakke med barn i barnevernet

 

Vi anbefaler