Budskapet om at Ole Danbolt Mjøs har gått bort etter langvarig sykdom var på mange måter ventet, men likevel svært tungt å erkjenne, skriver rektor, universitetsdirektør, dekan og instituttleder i minneordet. " /> Budskapet om at Ole Danbolt Mjøs har gått bort etter langvarig sykdom var på mange måter ventet, men likevel svært tungt å erkjenne, skriver rektor, universitetsdirektør, dekan og instituttleder i minneordet. " />

Minneord – Ole Danbolt Mjøs

Budskapet om at Ole Danbolt Mjøs har gått bort etter langvarig sykdom var på mange måter ventet, men likevel svært tungt å erkjenne, skriver rektor, universitetsdirektør, dekan og instituttleder i minneordet.

Publisert: 01.10.13 00:00 Oppdatert: 04.10.13 22:38

Ole D. Mjøs er gått bort, 74 år gammel

Minneord av Anne Husebekk, Lasse Lønnum, Arnfinn Sundsfjord, Terje Larsen.

Budskapet om at Ole Danbolt Mjøs har gått bort etter langvarig sykdom var på mange måter ventet, men likevel svært tungt å erkjenne.

Ole Danbolt Mjøs tok sin medisinske embetseksamen i Bergen i 1964, og på begynnelsen av 1970-tallet gjorde han, sammen med kolleger ved Universitetet i Oslo, noen meget viktige observasjoner innenfor hjerte-medisinsk forskning. Mest kjent er studiene som viser at høye nivåer av fettstoffer i blodet kan være skadelig for hjertemuskelen i forbindelse med ulike former for stress (f.eks. hjerteinfarkt). Disse resultatene fikk stor oppmerksomhet, spesielt utenfor Norges grenser, og bidro til at Ole hadde en høy stjerne overalt hvor han kom. Fremdeles siteres disse grunnleggende arbeidene av hjerte-forskere rundt om i verden.

Ole hentet inspirasjon til egen forskning fra en rekke utenlandsopphold (San Fransisco, Edinburgh, Pennsylvania, London), men hans forskningsmessige nysgjerrighet fikk for alvor utløp da han i 1974 etablerte sitt eget laboratorium ved Universitetet i Tromsø. Her bygde han opp en forskningsgruppe som skulle vise seg å bli en meget levedyktig konstruksjon, som har holdt stand gjennom årene på tross av store utskiftninger i persongalleriet.

Ole hadde personlige egenskaper som mange vil misunne ham; imøtekommenhet, raushet, omsorg og, ikke minst, evnen til glede seg over andres fremgang. Han klarte også å skape samhold og respekt, selv med en meget flat ledelsesstil. Han var heller ikke redd for å kaste den yngre generasjonen ut på dypt vann og så veldig klart betydningen av at kandidatene skulle ut i verden etter avlagt doktorgrad. Oles store kontaktflate og hans sans for å bygge både nasjonale og internasjonale forskernettverk var viktige forutsetninger for at de som reiste ut ble godt tatt vare på. Resultatet kan blant annet måles i form av eksporten av kandidater som i dag bekler fremtredende posisjoner innenfor norsk klinisk og basal hjerteforskning.

De mange oppgaver som Ole etter hvert fikk, både ved universitetet og i samfunnet for øvrig, gjorde at han ble en viktig person i media. Alle ville ha en bit av Ole, og avtalekalenderen hans så ut som det vakreste broderi. Men det var arbeidsplassen og forskningsgruppen som han hadde grunnlagt som sto hans hjerte nærmest; han ville så gjerne at alle skulle lykkes og trives i arbeidshverdagen. Ole hadde en unik teft for hva som var aktuelle forskningstema, og hver gang han kom innom forskningsgruppen hadde han kritiske og fornuftige tilbakemeldinger på forskningsaktiviteten. Han hadde alltid tid til å slå av en prat med sine kolleger og venner og kom alltid med et oppmuntrende ord når noen møtte motgang.

Mange av de grunnleggende spørsmålene som Ole var opptatt av mens han var aktiv forsker er fortsatt gjenstand for mye forskning, ikke minst er de videreført i forskningsgruppen i Tromsø. De mange doktorgradsavhandlinger som gruppen har produsert opp gjennom årene er slått opp på den såkalte «Wall of Fame» og, symbolsk nok, på motsatt vegg henger grunnleggeren, Ole Danbolt Mjøs, i ramme og skuer over gruppens bidrag til forskningssamfunnet.

Ole var en høvding for Universitetet i Tromsø, og i hans rektorperiode skjedde det mye ved UiT. Han la grunnlaget for mange nyetableringer, blant annet fredsstudier, religionsstudier, integrasjon av helseutdanningene og han var en aktiv pådriver for å få Norsk Polarinstitutt flyttet til Tromsø. Han ledet UiT gjennom stor studentvekst. Han var rektor i seks år fra 1989 til 1995. Ole ledet det regjeringsoppnevnte Mjøs-utvalget som utredet høyere utdanning i Norge og som dannet grunnlaget for kvalitetsreformen for høyere utdanning fra 2003. Ole ble også kjent som medlem og leder av Den norske Nobelkomité fra 2003 til 2008. Fredsengasjementet og arbeidet i Nobelkomiteen førte også til at Ole inviterte og tok i mot mange Nobelprisvinnere ved UiT. Flere av disse er æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø.

Våre tanker går i dag til Oles familie, og vi lyser fred over hans minne.

Anne Husebekk, Lasse Lønnum, Arnfinn Sundsfjord, Terje Larsen

 

Les et portrettintervju med Ole D. Mjøs fra 2009: Universet sin mann

 
Publisert: 01.10.13 00:00 Oppdatert: 04.10.13 22:38
Vi anbefaler