– Vi må forandre oss for å kunne dekolonisere

– Den nordiske kolonialismen har operert på andre måter enn det vi vanligvis assosierer med den øvrige Europeiske kolonialismen, som vi opplever som mer brutal, voldelig og massiv. Vi har en tendens til å underkjenne hvordan også den nordiske kolonialismen har operert gjennom overgrep og overmakt, sier Tone Huse.

Hun er samfunnsgeograf ved UiT Norges arktiske universitet og har de siste årene ledet forskningsprosjektet UrbTrans i Nuuk i Kalaallit Nunaat/Grønland. Huse forteller at oppfatningen om en nordisk, «snill» kolonialisme har gått igjen i både historieskrivning og offentlig diskurs på tvers av Norden.

Kvinne står med noen poser rogn i hånda. — Tone Huse som har kjøpt nipisat suaat – rognkjeksrogn, ved havna i Nuuk. Foto: Vivi Noahsen

– Vi stiller oss jo fortsatt det spørsmålet i dag, om vi egentlig har kolonialisert. Og om vi så har det, så mener vi at vi har vært snillere – at vi har vært bedre kolonisatorer – enn resten av gjengen. Så det å prøve å stikke hull på noen av de forestillingene, og prøve å fange hva den nordiske kolonialismen faktisk er, har blitt en viktig del av UrbTrans, sier hun.

Viktig å etablere gode relasjoner

Hun omtaler UrbTrans som et radikalt, interdisiplinært prosjekt med et radikalt, interdisiplinært forskningsteam.

– Vi har verken drevet på med konvensjonell historie eller konvensjonell samfunnsvitenskap, men vi har prøvd å bevege oss på tvers av det historiske, nåtidige og fremtidige for å forstå koblingene mellom urbanisme, kolonialisme og dekolonisering, med fokus på Nuuk, forklarer Huse.

Derfor har det vært viktig for både henne og de andre forskerne å etablere gode relasjoner og samarbeidsformer i Nuuk, med mål om at forskningen kommer Kalaallit til gode.

– Historisk sett har vitenskapen vært en del av koloniapparatet, og det er en arv vi bærer med oss. Geografifaget har for eksempel vært sentralt for kolonialismen, da man har brukt kart som verktøy for å erobre og beskrive verden. Vi kan ikke forvente at samfunn som har møtt vitenskapen på den måten gjennom flere århundrer har en positiv oppfatning av hva forskning er, sier Huse.

Tar med seg data fra Kalaallit Nunaat

Hun har reflektert mye over hvilke utfordringer som ligger i å endre forskningspraksis og etikk for å sikre gjensidige relasjoner med urfolkssamfunn. Hun mener det er nødvendig å revidere forskningsmetodene. Noen ganger krever det selvkritikk og ubehag, men det er ofte avgjørende for å utvikle forskningsetikken i en positiv retning. Eksempelvis er det en utfordring at utenlandske forskere med store budsjetter henter ut data fra Kalaallit Nunaat, spesielt på naturvitenskapelig side, i stedet for at dataene blir lagret lokalt.

– Det er ikke gjort noe for å bygge opp en lokal database over for eksempel klimadata hentet ut herfra. Dataene forsvinner til tyske, franske, norske og amerikanske forskningslaber og eksisterer bare som fraksjonerte datasett. Dersom man hadde hatt en datalagringspolitikk som ga eierskapet over forskningsdata til der de er hentet fra, kunne slike datasett ha vært en verdensressurs, sier Huse, som mener at også UiT har en lang vei å gå.

To personer sitter i et rom og snakker — Tone Huse og UrbTrans-partner Vivi Noahsen, leder for nasjonalarkivet i Kalaallit Nunaat, presenterer felles forskning under kunstklakk #2 ved MAĐĐI – Romsa Dáiddahálla i Tromsø. Foto: privat

Preges av underskuddsfortellinger

Hun understreker også hvor viktig det er å avlære stereotypier og fordommer for å forstå kulturen og historien i Kalaallit Nunaat.

– Når jeg er i festlige lag og forteller hva jeg jobber med, møtes jeg ofte med kommentarer om at det er mye alkoholisme, overgrep og selvmord i Kalaallit Nunaat. I stedet for å snakke om isbjørn, isfjell, fangstkultur og spennende ny musikk, går man gjerne rett inn i underskuddsfortellingene, noe som er veldig typisk for forhenværende kolonier. Det var selvfølgelig også disse fortellingene jeg selv var utstyrt med da jeg kom dit første gang, sier Huse.

Derfor brukte både hun og de andre forskerne i prosjektet brukte mye tid i starten på å bli kjent med ulike miljø i Nuuk, fra forskningen, men også i kunst og kulturfeltet.

– Vi hadde egentlig tenkt til å sette i gang med feltarbeid to måneder etter prosjektoppstart, men vi fikk en tilbakemelding fra sentrale aktører om at vi ikke var godt nok forankret. Det var en tilbakemelding jeg er takknemlig for at vi fikk, og som vi tok på alvor. Derfor sakket vi farten og startet med å bli kjent med folk, forteller Huse.

Hun mener dette har påvirket hva forskerne er opptatt av i UrbTrans og på hvilken måte:

– Det er noe av det som har vært veldig viktig og veldig givende for min egen del. Hva er det jeg skriver om? Hvor er det jeg står når jeg skriver og produserer kunnskap? Hvem gjør jeg det for? Og hvem er det jeg snakker til?

Ikke bare et glansbilde

I sin forskning utfordrer Huse også bindingene mellom den moderne, sosialdemokratiske velferdsstaten og den nordiske kolonialismen:

– Glansfortellingen om den norske og den nordiske modellen, med sin vellykkede kombinasjon av universelle sosiale goder og kapitalisme, får en annen dimensjon når man ser på områder og samfunn hvor den nordiske velferdsstaten ikke bare har vært et verktøy for å levere velferdsgoder, men også for å assimilere og kontrollere, sier hun.

Hun nevner den mye omtalte spiralsaken i Kalaallit Nunaat på 1960- og 70-tallet, der unge grønlandske kvinner fikk tvangsinnsatt spiral for å unngå at de skulle bli gravide, som eksempel på et slikt kontrollgrep.

– Denne saken har, sammen med dokumentaren Grønlands hvite gull, skapt mer debatt i det offentlige rom rundt kolonialismen og dekoloniseringen enn det man har hatt tidligere. Men det har jo lenge vært snakket om det rundt kjøkkenbordene i Kalaallit Nunaat, og det å ta del i de samtalene har vært viktig for meg – for at jeg skulle forstå. Det har formet hvordan jeg stiller spørsmål og hva jeg leter etter i arkivene, sier Huse.

Les også: – Vi må balansere innovasjon med kulturarv

Må bygge på gjensidig tillit

Hun mener reaksjonene som har kommet i Danmark i kjølvannet av de to sakene viser at det danske storsamfunnet ikke er klare til å ta innover seg at de har vært en kolonimakt som har hatt utbytte av Kalaallit Nunaat.

– De har ikke tatt et oppgjør med sin egen koloniale fortid og identitet, og er derfor heller ikke i stand til å møte det som skjer nå på en god måte, sier Huse og viser til den økende spenningen etter at også USA har vist en økende interesse for landet.

Les også: Er landet ikke nordisk nok til å fortjene vår støtte?

Fire personer ser i kamera — Teamet som utgjør kjernen i UrbTrans, i tillegg til prosjektleder og førsteamanuensis Tone Huse: Doktorgradsstipendiat Anna Jensine Arntzen (t.v.), doktogradsstipendiat Martin Svingen Refseth, postdoktor Anna Andersen og postdoktor Prashanti Mayfield. Foto: Paula Knag-Huse

Hun ønsker ikke å slå fast hva som er det beste for et fremtidig Kalaallit Nunaat, men slik hun ser det, er det essensielt å bygge gjensidige og likestilte relasjoner i politikken, men også i næringslivet, forskningen og andre sektorer. Det innebærer å anerkjenne investeringsbehovet som landet har, men også de store økonomiske mulighetene som finnes.

– Dessuten må man slutte å behandle Kalaallit Nunaat som en affære der danskene har forrang i beslutningsprosesser, før Norge og resten av Europa kan delta. Det må etableres relasjoner og samarbeidsformer som bryter med kolonialistiske mønstre og legger grunnlaget for nye veier fremover, mener Huse.

Kunst og forskning hånd i hånd

Prosjektet avsluttes med to sluttkonferanser, en i Nuuk og en i Tromsø, hvor kunstverk vil spille en sentral rolle i formidlingen. Sluttkonferansen i Tromsø er på Perspektivet museum, 1.–3. oktober. Tone Huse ser kunst som en viktig metode for å nå et bredere publikum og skape intuitive kontaktflater.

– Kunst og forskning kan samarbeide for å formidle komplekse temaer til et bredere publikum. Jeg håper at prosjektet vil bidra til en bedre forståelse av Kalaallit Nunaats historie og fremtidige muligheter, og at jeg får fortsette arbeidet med å undersøke den nordiske kolonialismens virke og vesen, sier hun, før hun avslutter:

– For å dekolonisere må vi også endre oss. Min posisjon som forsker har utviklet seg betydelig de siste ti årene, og jeg går nå inn i forskningsfeltet med nye forventninger og uten de tidligere selvfølgelighetene. Dekolonisering utfordrer oss til å revurdere hvordan vi opererer, hva som utgjør god kunnskap, og på hvilke premisser den skal skapes. Dette er en reise som alle involverte i urfolkssamfunn må delta i, uavhengig av posisjon. Spørsmålet er hvordan vi kan realisere dette i praksis.

Om Urban Transformation in a Warming Arctic (UrbTrans):

Finansiert av Tromsø forskningsstiftelse og Norges forskningsråd
Har som mål å forstå den nordiske kolonialismens virke og vesen, spesielt i konteksten av Kalaallit Nunaat/Grønland
Utforsker koblingene mellom urbanisme, kolonialisme og dekolonisering
Har en radikal interdisiplinær tilnærming og involverer flere forskere og kunstnere med ulik bakgrunn
Samarbeider med Universitetet i Grønland, Nasjonalmuseet og -arkivet i Kalaallit Nunaat, Nuuk lokalmuseum, AHO Arkitekt og -designhøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo, og Perspektivet Museum i Tromsø
Forskningsmetodene har vært forskningsintervjuer, observasjon og arkivstudier
Les mer om prosjektet her