Dyrene ingen trodde på
Hva hadde du sagt om noen hadde sverget på at de nettopp hadde sett en blanding av en giraff og en sebra?
Saken er hentet fra Labyrint nr. 2 2012
“Var du full?” er kanskje et nærliggende spørsmål å spørre i nevnte situasjon, før man ristet misbilligende på hodet. Og det var nok en lignende reaksjon europeiske eventyrere ble møtt med da de for første gang beskrev okapien for vitenskapen. Den sebrastripete giraffslektningen ble faktisk ikke gitt et vitenskapelig artsnavn før i 1902, og er langt fra den eneste “nye” arten som er blitt møtt med skepsis, eller til og med hånlatter, i de akademiske kretser.
Les om de merkelige dyrene nedenfor
For å få oppdagelsen av en ny art godkjent, må man nøyaktig og omstendelig beskrive vesenet, samt legge ved tegninger av anatomien. I tillegg kreves det at du har et fysisk eksemplar av arten, det holder ikke bare å ha sett den løpe forbi.
– Det er en utrolig tidskrevende og omstendelig prosess å få godkjent en ny art, forteller Arne Claus Nilssen, professor i entomologi ved Tromsø Museum.
– Men så snart artikkelen din er publisert i en akademisk journal, så er oppdagelsen godkjent, forklarer han.
Det var svenske Carl von Linné som la grunnlaget for det moderne klassifiseringssystemet for alle dyre- og plantearter på 1700-tallet. Han tok for seg en utrolig mengde kjente arter, men levde i en tid da store områder av jordkloden enda ikke var utforsket av vitenskapen.
– Linné var nok litt godtroende da han trodde at nesten alle arter allerede var oppdaget og beskrevet, humrer Nilssen.
– Jeg tror aldri vi kommer til det punktet der det ikke er mer å oppdage. Det er for eksempel ingen som aner hvor mange insekter som finnes i verden. Anslagene varierer fra 5 millioner til 50 millioner.
Etter hvert som Europeerne trengte dypere inn i villmarka i både Afrika, Australia og Sør-Amerika, skulle det jo vise seg at Linné nok hadde vært litt optimistisk. Meldinger om nye, merkelige skapninger nådde til stadighet tilbake til Europa, og flere var av så sensasjonalistisk karakter at det tok årevis å bevise at de fantes i virkeligheten.
Men for dere som nå krysser fingrene for at Nessie, Bigfoot og Den Avskyelige Snømannen snart skal få vitenskapelig aksept, kommer Nilssen med en liten kalddusj.
– Tiden for å oppdage nye, store pattedyr er nok forbi. Det går mest i insekter og andre virvelløse dyr, planter og sopparter i disse dager. Der er det derimot mye å oppdage, selv her i Norge, smiler han.
Okapi Okapia johnstoni
Utover 1800-tallet ble det rapportert om et merksnodig dyr i Sentral-Afrikas regnskoger. “Afrikas enhjørning” ble den kalt, og beskrevet som i hestestørrelse, med sebrastriper på bakbeina og små, pelsdekkede horn på hodet.
Sir Harry Johnston brukte 40 år av sitt liv i jakten på den mystiske skapningen, og fikk tilslutt tak i en hodeskalle. Dette var nok til å klassifisere dyret som den eneste gjenlevende slektningen til giraffen, og hoderystende vitenskapsmenn måtte tilslutt godkjenne okapien som en ny art.
![]() |
Det er bare mellom 10.000 og 35.000 okapier igjen i naturen, og den er allerede utryddet i Uganda. I Kongo er den totalfredet, men nedhoggingen av regnskogen er en pågående trussel mot arten. Foto: Colourbox |
Gorilla Gorilla gorilla
Mange kulturer har myter om kjempeaper, som for eksempel yetien i Himalaya. Fram til midten av 1800-tallet var den i godt selskap med Afrikas eget “hårete menneske”, nemlig gorillaen. I riktig gamle dager trodde mange utforskere og lokale stammer at gorillaen var en type primitivt menneske.
Selv utover 1600-tallet var det vitenskapelige rapporter som blandet sammen gorillaen og lokale pygmeer. Først i 1847 ble det slått fast at gorillaen var mer enn en lokal monsterlegende, etter at hodeskaller og andre skjelettdeler ble sendt til Harvard av misjonæren og amatørnaturalisten Thomas Savage.
![]() |
De første gorillaene som ble sendt levende til Europa, overlevde sjeldent mer enn et par uker. Det viste seg at det var svært utsatt for lungebetennelse. Foto: Colourbox.com |
Nebbdyr Ornithorhynchus anatinus
Det er kanskje ikke så rart at nyheten om et dyr med beverhale, andenebb, oterføtter og giftpigg ble møtt med skepsis i Europa. Etter at britene begynte å slå seg ned i Australia, hadde vitenskapsmennene tilbake i Europa blitt nødt til å godta en hel mengde nye, merkelige dyr. Men da de ble presentert for nebbdyret, et semi-akvatisk pattedyr som legger egg, for så å die ungene etter at de er klekket, satte de foten ned. Dette dyret passet ikke inn i klassifiseringssystemet i det hele tatt. Det måtte være en forfalskning.
Da det første (døde) eksemplaret ankom British Museum, ble det tatt i mot av naturhistoriker George Shaw. Han var så overbevist om at det var falskt at han klipte av pelsen for å avsløre eventuelle bevis på at det var snakk om et andenebb sydd fast til et beverskinn. I 1799 fikk nebbdyret sitt offisielle latinske navn, og har ingen nære gjenlevende slektninger i dyreriket.
![]() |
Da de første nebbdyrene ankom Europa, trodde forskerne det var en dårlig spøk. Foto: Melbourne Water. |
Kjempeblekkspruten Architeuthis dux og Mesonychoteuthis hamiltoni
Helt siden oldtiden har man fortalt sagn om gigantiske blekkspruter. Sjømonstre som var så store som øyer, og som kunne senke hele seilskuter. I Norden fikk de navnet Kraken. Etter hvert som flere døde eksemplarer skylte i land, gikk dyret fra å være myte til realitet. Kjempeblekkspruten fikk sitt latinske navn i 1857, og kan bli opptil 13 meter om man inkluderer tentaklene. Ikke før i 2004 ble det tatt bilder av en levende kjempeblekksprut i naturlige omgivelser.
I mellomtiden, i 1925,fant man i magen til en spermhval, armene til en blekksprut som viser seg å være enda større enn kjempeblekkspruten. Kolossblekkspruten er den største blekkspruten som finnes, og vitenskapen vet nesten ingenting om den, inkludert hvor stor den kan bli. Det første voksne eksemplaret ble tatt med på land i 2007 og var ti meter lang.
![]() |
De første bildene av en levende, voksen kolossblekksprut ble tatt så sent som i 2007. Foto: New Zealand Ministry of Fisheries. |
Komodovaranen Varanus komodoensis
På tross av sagn og myter om en drage som skulle eksistere i Sørøst-Asia, var naturforskerne enige om at alle store øgler for lengst var utdødd. Først på begynnelsen av 1900-tallet kom det foruroligende rapporter fra Indonesia om at sjømenn hadde kommet over et forhistorisk kjempeuhyre, en drage, på den lille øya Komodo i Indonesia.
I 1926 arrangerte American Museum of Natural History en ekspedisjon til den mystiske øya, for å sjekke om det var hold i historiene. W. Douglas Burden, en ung eventyrer, var ekspedisjonens leder og tok med seg en storviltjeger, en forsker, en kinesisk kameramann og sin egen kone på den farlige ferden.
Komodovaranen levde opp til sitt rykte; En tre meter lang kjempeøgle, med giftig spytt, som kunne drepe selv en vannbøffel. Burden-ekspedisjonen klarte å få med seg 12 døde komodovaraner og to levende eksemplarer. P. A. Ouwens var den første som beskrev arten vitenskapelig og gav den sitt latinske navn, men det var Burden som kom på det engelske navnet, “Komodo Dragon”. Burden-ekspedisjonen var inspirasjonen for filmen “King Kong”, der en ekspedisjon drar til ei mystisk øy for å finne en kjempeape.
![]() |
Mange tror at komodovaranen har vært inspirasjonen til dragene man finner i kinesisk kultur. Foto: Whl Travels. |
Kilder:
Hanne Jakobsen, Fablene som var sanne (2012). forskning.no
Paul Collins, Gorillas, I presume (2005). New Scientist, (2519)
Gorillas. seaworld.org
Brian K. Hall, The paradoxical platypus (1999). BioScience, 49(3)
Kim Griggs, Super squid surfaces in Antarctic (2003). BBC.co.uk
Colossal Squids, Mesonychoteuthis hamiltoni. Marinebio.org
W. Douglas Burden, Dragon Lizards of Komodo (1927)