Barn av psykisk syke blir ikke ivaretatt
Når foreldre blir psykisk syke, blir kun et fåtall av barna deres fanget opp. Helsepersonell mangler ofte både tid, rutiner eller kunnskap til å snakke med barn.
 |
| Charlotte Reedtz (t.v.) og Camilla Lauritzen vil forebygge at barn av psykisk syke selv blir syk. Gjennom prosjektet “Barn som pårørende” har de startet opplæring av helsepersonell og har i den forbindelse vært med på å utarbeide en manual for internopplæring, håndbok og film. |
Dette skjer til tross for at man vet at psykisk sykdom går i arv.
– Det eksisterer ingen kultur og tradisjon for å ivareta barna til personer som blir psykisk syke. Når voksne kommer inn i psykisk helsevern er det ingen som spør dem om de har barn eller om hvordan barna blir ivaretatt. Dette vil vi gjøre noe med, forteller Camilla Lauritzen, ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord).
RKBU har sammen med Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og brukerorganisasjonen Voksne for barn (VfB) satt i gang prosjektet “Barn som pårørende”. Gjennom prosjektet er det utarbeidet nye rutiner og tiltak innen psykisk helsevern for voksne som skal identifisere og ivareta barn som pårørende. I 2010 kom også myndighetene med endringer av lovverket der det heter at helsepersonell skal identifisere og ivareta barn som pårørende.
Hele 97 prosent som jobber innenfor psykisk helsevern for voksne oppgir at de synes det er viktig at barna blir ivaretatt, men det er bare 56 prosent som faktisk tar tak i barna til pasientene. Dette viser forskning som Lauritzen gjorde blant ansatte de ønsket å lære opp i forkant av prosjektet.
– Hvorfor dette ikke blir gjort, er det mange og forskjellige grunner til. Noen synes det er skremmende å snakke med barn, andre opplever dette som en ekstraoppgave på toppen av alt annet de må gjøre, forteller Lauritzen.
Les også: Dårlig psykisk helse ved utskrivelse
Ny lov
“Barn som pårørende”-prosjektet er nå i gang ved Allmennpsykiatrisk klinikk ved UNN. Hit kommer pasienter fra hele Nord-Norge, og her møter de egne barneansvarlige. Disse har fått opplæring i den nye praksisen når en ny pasient ankommer.
– Det skal journalføres om vedkommende har barn, hvem som tar seg av det og om pasienten har noen bekymringer for sitt barn, for å nevne noe. De vil så få et tilbud om at barnet kan komme inn til en samtale. Der kan barna få informasjon om foreldrenes sykdom, forteller Charlotte Reedtz, prosjektleder for “Barn som pårørende”.
Opplæringen på klinikken går også ut på å snakke med barn. Samtalene skal være lagt opp etter alderen på barna.
– Det er ikke et behandlingstilbud, men informasjonen vi gir barnet er ment for å forebygge. Det hjelper mye hvis du vet at din mor gråter hele tiden på grunn av en sykdom, og ikke fordi du er et spesielt krevende barn. Med informasjon og ufarliggjøring kan de leve et så godt liv som mulig sammen med foreldrene sine, tross problemene. Vi vil også hjelpe foreldrene til å utvikle et språk de kan ta med seg hjem når de skal prate med barna om sykdommen, sier Reedtz.
Les også: Også vikinger hadde depresjoner
Tabu å snakke om
Lauritzen og Reedtz forteller at det er tabu å snakke om bekymringer for barna sine når man selv er psykisk syk.
– De ser at sykdommen påvirker barna, men få tør å snakke om det.
Lauritzen og Reedtz mener at jo mer helsepersonell vet om overføring av psykisk sykdom mellom generasjoner, jo større sannsynlighet er det for at de registrerer barna og utfører samtalene.
– Vi vet at den viktigste årsaken til psykisk sykdom er at den blir overført via generasjoner. Enten genetisk eller gjennom sosiale faktorer. Derfor er vi opptatt av å nå barn av psykisk syke slik at vi har en sjanse til å forebygge på et tidlig tidspunkt. Jo tidligere man starter med forebyggende tiltak, jo bedre, sier Reedtz.
Over en tredjedel av barn som har psykisk syke foreldre eller foreldre som er rusmisbrukere utvikler selv alvorlige og langvarige problemer. I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er psykisk sykdom også det helseproblemet som øker mest.
Les også: Psykisk selvhjelp på nett
–Redd for en sovende lov
Om foreldrene ikke tar imot tilbudet, så skal det også journalføres. Lauritzen og Reedtz ønsker å finne ut hva som er typisk for familier som sier nei. En av utfordringene er også de geografiske avstandene i Nord-Norge.
– Geografien i Nord-Norge gjør det vanskelig. Er du fra indre Finnmark er det ikke enkelt å få barnet til Tromsø for en samtale samtidig med forelderen. Vi vil stimulere til at foreldrene får videre hjelp i hjemkommunen med å gi barnet informasjon og tilbud om å snakke. Det er et lavterskeltilbud, man trenger ikke involvere Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller Barnevernet.
To år etter den første undersøkelsen blant helsepersonalet, er en ny spørreundersøkelse avsluttet. Lauritzen vil finne ut om praksisen overfor barn av psykisk syke har endret seg. Hun håper at holdningene har endret seg, samtidig som hun vet at å innføre nye rutiner og praksis tar tid.
– Det har tatt lang tid å få prosjektet implementert. Da myndighetene innførte loven tok de ikke høyde for at det tar tid å endre klinisk praksis. Vi er redde for at dette kan bli en sovende lov.
– Det vi ønsker gjennom prosjektet “Barn som pårørende”, er å forebygge at barna selv får problemer senere i livet og havner i det psykiske helsevesenet. Det er så lite som skal til for å forebygge. Vi håper at fokuset på barn som pårørende skal komme inn i grunnutdanningene i helsefagene, sier Reedtz og Lauritzen.
