Utviklingen av et lite fagmiljø til et kraftsenter for arktisk forskning

Da Universitetet i Tromsø åpnet dørene for regulær undervisning i 1974, var geologi langt fra et stort fagmiljø. De første studentene møtte et nyetablert institutt med få ansatte, begrenset infrastruktur og lokaler i det som den gang ble kalt Gjennomgangsbygget og som i dag er Naturfagbygget. I januar 1975 talte innføringskurset i geologi 12 studenter. Instituttet hadde knapt ti ansatte og bare tre hovedfagsstudenter. Likevel var miljøet tett og inkluderende.

– På mange måter var vi en slags «familie» av geologer, der også vi nybegynnerstudentene ble inkludert og det var stor stas, skriver professor emeritus Morten Hald i den nye historiske gjennomgangen av Institutt for geovitenskap.

Fra Tromsø museum til universitet
Geovitenskapelige undersøkelser i Tromsø går imidlertid lenger tilbake i tid enn UiT. Tromsø Museum, etablert i 1872, var den første institusjonen i byen med geologisk aktivitet.

Karl Pettersen, som regnes som Nord-Norges første geolog, var en dyktig geolog innen så vel berggrunnsgeologi som kvartærgeologi. Han publiserte over 70 vitenskapelige arbeider og laget det første geologiske kartet over Troms. Pettersen arbeidet i stor grad ulønnet, men la et viktig grunnlag for den geologiske tradisjonen i regionen. Senere fulgte forskere som Ole Tobias Grønlie, Brit Hofseth og Kåre Landmark. Sistnevnte ble i 1947 den første fast ansatte geologen ved Tromsø Museum – 75 år etter at museet ble etablert.

Landmark skulle også få en viktig rolle i arbeidet med å planlegge høyere utdanning og forskning i Tromsø. Da Universitetet i Tromsø ble vedtatt opprettet i 1968, ble geologi inkludert i planene, men faget fikk i starten en mer beskjeden plass enn biologifaget.

Musegata 2.jpg — Muségata 2, Tromsø Museums første lokalisering. Foto: Morten Hald

Geologene var i mindretall
Det var "Fagutvalg i biologi" oppnevnt av universitetet, som påtok seg ansvaret for å utarbeide forslag til opprettelse av geologi ved UiT. Det høres kanskje underlig ut, men slik var det. Utvalget anbefalte at geologifaget ble organisert sammen med biologifaget i Institutt for biologi og geologi, IBG. De mente også at studentene selv må ta ansvar for sin studieprogresjon og advarte mot tidsbegrensninger!

De første geologene, Tore Birkeland og Tore O. Vorren, ble ansatt i 1973. Geologene var klart i mindretall i instituttets styrende organer. Det fikk konsekvenser for både stillingsprioriteringer og budsjetter. I flere av de tidlige instituttrådene ble geologistillinger prioritert lavere enn biologiske stillinger.

Samtidig arbeidet geologene med å bygge opp undervisning, forskningssamlinger og feltutstyr. Tore Vorren skulle etter hvert bli en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av geologifaget ved UiT. Han bidro blant annet til å etablere maringeologi som et sentralt fagområde og engasjerte seg sterkt for å styrke Tromsø som sentrum for arktisk forskning.

I 1997 ble geologi skilt ut fra biologi og etablert som eget institutt. Institutt for geologi fikk senere navnet Institutt for geovitenskap.

Gjennomgangsbygget 1974.jpeg — Gjennomgangsbygget under oppføring i 1974. Foto: UiT

«Studenteksplosjon» etter oljeeventyret
Studenttallet var lavt de første årene. I 1974 tok bare to studenter eksamen i innføringskurset. Så kom oljealderen til Nord-Norge. Da oljeplattformen Ross Rigg ankret opp i Tromsøysundet i 1981, økte interessen for geologistudiet kraftig. Olje- og gassvirksomheten i Barentshavet skapte stor etterspørsel etter geologer og geofysikere.

Høsten 1981 ble auditoriet fylt til randen da nye studenter møtte opp. Året etter tok hele 74 studenter eksamen i innføringskurset – det høyeste tallet i instituttets historie. Oljeselskapene besøkte instituttet jevnlig og intervjuet studenter med tanke på senere ansettelser. På 1980- og 1990-tallet gikk mer enn to tredeler av geologikandidatene fra UiT til oljeindustrien, mange til selskaper i Harstad.

Studenttallet har siden variert i takt med arbeidsmarkedet, konjunkturer og samfunnets behov. På 1990-tallet ble miljø og bærekraft stadig viktigere temaer, mens olje- og gassoptimismen igjen løftet rekrutteringen på 2000-tallet. I 2018 ble det uteksaminert hele 52 masterstudenter i geologi.

Fra olje og gass til klima og samfunnssikkerhet
Selv om oljeindustrien lenge var en viktig samarbeidspartner og finansieringskilde, har instituttet utviklet en bred faglig profil. Forskningen spenner fra berggrunnsgeologi, petrologi og strukturgeologi til kvartærgeologi, sedimentologi, marin geologi og geofysikk. Sentrale temaer har vært utviklingen av Nord-Norges berggrunn, istidenes påvirkning på landskapet, havbunnens geologi og klimaendringer i Arktis.

Studier av tidligere iskappers utvikling gir kunnskap som kan brukes til å forstå hvordan dagens iskapper på Grønland og i Antarktis vil reagere på global oppvarming. Forskning på skred, geofarer, gasshydrater, karbonlagring og mineralressurser har også fått en stadig større plass. Instituttet har vært involvert i en rekke store nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. I 2013 fikk instituttet gjennomslag for både Senter for fremragende forskning (SFF) CAGE, som studerte arktiske gasshydrater, miljø og klima, og arktisk petroleumssenter ARCEx.

I 2023 ble et nytt SFF-senter etablert: iC3 – Senter for is, kryosfære, karbon og klima. Senteret undersøker koblingen mellom is, hav, karbonkretsløp og klima.

En viktig rolle i polarforskningen
Maringeologisk forskning ved UiT startet for alvor på 1970- og 1980-tallet. Forskerne gjennomførte tokt i Barentshavet, langs norskekysten og rundt Svalbard. Det første større forskningsfartøyet var Johan Ruud, en 60 fots tråler som etter hvert ble avløst av Jan Mayen, senere omdøpt til Helmer Hanssen. Siden 2018 har forskerne også hatt tilgang til den flotte isbryteren Kronprins Haakon. Fartøyet har gjort det mulig å gjennomføre undersøkelser i noen av de mest krevende og utilgjengelige havområdene i Arktis.

Instituttets polarfaglige aktivitet bidro også til å styrke Tromsøs posisjon som nasjonalt sentrum for nordområdeforskning. Tore Vorren var en sentral pådriver for å flytte Norsk Polarinstitutt til Tromsø og temperaturen i debatten om dette kunne være høy. Etter Stortingets vedtak i 1993 ble flyttingen gjennomført i 1998. I dag utgjør UiT, Norsk Polarinstitutt og de øvrige institusjonene i Framsenteret et av Norges sterkeste miljøer for arktisk forskning.

Helmer Hanssen.jpg — Forskningsskipet "Helmer Hanssen" på tokt ved Svalbard. Foto: Matthias Forwick

Fra midlertidig bygg til moderne institutt
Gjennomgangsbygget skulle opprinnelig være et midlertidig og det ble lagt vekt på å bygge billig. Det ble tatt i bruk i 1974 og huset både biologi, geologi, kjemi og fiskerifag. Etter hvert ble lokalene for små og slitne. Bygget fikk en tredje etasje, paviljonger og flere runder med oppussing. I 1990-årene ble det installert nye laboratorier og undervisningsrom, og geologene bidro blant annet til å lage et flott steingulv med bergarter fra Nord-Norge.

Den siste store ombyggingen foregikk fra 2020 til 2022. Da kunne Institutt for geovitenskap flytte inn i et oppgradert Naturfagbygg med moderne laboratorier, undervisningsrom og arbeidsplasser.

Dermed tok det over 50 år før geologene fikk det som kan kalles permanente og fullt tilpassede lokaler. Utviklingen fra et lite miljø med noen få ansatte og studenter til et internasjonalt institutt har vært betydelig. I 2026 har Institutt for geovitenskap over 80 ansatte og rundt 160 studenter. Instituttet utdanner geologer og geofysikere til offentlig sektor, forskning og næringsliv. Samtidig bidrar forskningen til kunnskap om klima, naturressurser, geofarer og samfunnssikkerhet – både i nord og internasjonalt. Dette er helt i kjernen av UiT sitt samfunnsoppdrag.

Historien er likevel ikke bare en fortelling om bygninger, budsjetter og forskningssentre. Den handler også om menneskene bak: pionerene ved Tromsø Museum, de første universitetsgeologene, teknisk og administrativt ansatte, studenter og forskere som gjennom flere tiår har utviklet instituttet.

Som Morten Hald skriver i publikasjonen: «Geologer er vant til å tenke i lange tidslinjer. Selv om utviklingen av Institutt for geovitenskap bare et kort blaff i jordas historie, mener jeg at det har en verdi å kjenne sin egen historie, vite litt mer om hvordan det hele har blitt til, om prosessene bak, og ikke minst menneskene som har bidratt».
------------------------------------
Les hele Morten Halds publikasjon «Utviklingen av Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet» (Septentrio Reports 2026): https://doi.org/10.7557/7.8917

Kortnytt fra Institutt for geovitenskap, Fakultetsadministrasjonen ved NT-fak

Mortensen, Kai kai.mortensen@uit.no Seniorrådgiver

Moe, Trude Haugseth trude.h.moe@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver