Selvbestemmelse og ytringsfrihet

Eva Josefsen snakket «Samisk selvbestemmelse i det politiske Norge». Der tok hun utgangspunkt i to forståelser av urfolks selvbestemmelse, som territoriell og ikke-territoriell autonomi. Josefsen har demokrati, politisk styring og offentlig forvaltning, governance og samstyringsordninger, ressursforvaltning, valgforskning og samepolitikk som sine forskningsinteresser.

Samisk selvbestemmelse eller ikke

– Begge disse perspektivene har som premiss en separasjon fra staten enten i form av statsdannelse eller selvstyrte områder, eller som autonome funksjonelle ordninger ved siden av statens ordinære ordninger innenfor for eksempel skole, helse eller kultur, forteller Josefsen.

I sin forelesning snakket hun om det ikke-territorielle perspektivet som premiss for at det skjer en frakobling mellom «blood and soil» («blod og land»), mellom identitet og landtilhørighet. På engelsk kan disse to perspektivene omtales som en «Breaking-out»-strategi eller perspektiv. Disse to perspektivene har blitt brukt for å forklare hvordan samisk selvbestemmelse kommer til uttrykk, sa Josefsen.

– Mitt poeng i foredraget er at Samisk selvbestemmelse – med kun få unntak som for eksempel økonomiske tilskuddsordninger – ikke kan forklares på en slik måte. Det samiske er for eksempel tatt inn i den norske enhetsskolen og det er ikke etablert egne samiske skoler underlagt Sametinget. Jeg tok utgangspunkt i at det er kun Sametinget som har legitimitet til å kunne sies å være et selvbestemmelsesorgan, statlige territorielle ordninger som kommuner innenfor språkforvaltningsområdet kan ikke tolkes som et uttrykk for en slik selvbestemmelse fordi de inngår i det statlige styringshierarkiet og er iverksettingsnivå for statlig politikk, sier Eva Josefsen.

«Territoriet til to folk»

Josefsen slår fast at Sametinget har prioritert å få nedfelt samiske rettigheter i lovgivning, prosedyrer og strukturer. Det har skjedd gjennom dialog og politiske prosesser. Den politiske utviklingen som Sametinget er en del av, kan ifølge Josefsen deles i fire: assimilering/fornorskning, usynliggjøring, synliggjøring og «samifisering».

– Sametinget var en nødvendig premiss for «samifisering». Jeg forstår samisk selvbestemmelse som «breaking- in», det vil si at samene ved hjelp av Sametinget har brutt seg inn i staten, og krevd en plass innenfor staten, både politisk og forvaltningsmessig. Grunnlaget for dette er at «Staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer», slik kongen sa det i 1997, og grunnlovsparagraf 108 hvor statens forpliktelse er slått fast. Dette er to sentrale premisser som ikke kun er symbolske formuleringer men som også må forstås som forpliktelser for staten, sier Josefsen.

Hennes konklusjon er derfor at de akademiske artiklene som er skrevet og hvor Sametinget brukes som et eksempel, særlig på en ikke-territoriell autonomi, i begrenset grad kan gjenfinnes i empirien.

– I foredraget tok jeg særlig for meg Spitzer og Selles artikkel fra 2021 hvor de gjør en bredere drøfting av samisk selvbestemmelse i et ikke-territorielt perspektiv, sier Eva Josefsen, som nå arbeider med en større fagartikkel om dette emnet.

Om ytringsfrihet og posisjonering

professor stine sand — SAME NOK I FORSKNING: Stine Agnete Sand drøftet ytringsfrihet og etikk i sin forelesning. Foto: privat

Stine Agnete Sands forskningsinteresser handler blant annet om regional film- og tv-produksjon, medieindustri og produksjonsstudier, urfolk og representasjoner i media, kultur- og mediepolitikk, samt betydningen av sted i tv- serier og fiksjon, og endelig kreative næringer. Sand sin tiltredelsesforelesning handlet kort fortalt om ytringsfrihet i akademia.

– Jeg snakket blant annet om kravene om dekolonisering av akademia og hvordan man kan gjøre forskning som har med det samiske å gjøre: Jeg snakket om utfordringer knyttet til hvordan forskning bør gjennomføres, for eksempel i en samisk-norsk kontekst, der spørsmål om urfolksidentitet og det å være samisk eller ikke er utfordrende, på grunn av kolonialisme og fornorskningsprosesser.

Hvordan skal man gå fram?

– Jeg tok blant annet opp at selv om mange forskere ønsker å gjøre etisk forsvarlig forskning, så er det mye usikkerhet knyttet til hvordan man kan gå fram, og at det er fare for at en del forskere holder seg unna fordi de redde for å ikke ha «det rette» perspektivet, redde for å bli sett på som «utenifra» forskere. Jeg diskuterte også, med bruk av meg selv, hvordan det å gjøre forskning fra et innenifra perspektiv eller utenifra perspektiv ikke alltid er enten eller, avslutter Stine Agnete Sand.

Kortnytt fra Institutt for barnevern og sosialt arbeid, Institutt for reiseliv og nordlige studier, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning