Forsker på fiskeriavtale som går mot strømmen

I havområdet rundt Nordpolen er forholdene svært annerledes enn i de kystnære delene av Nordishavet. Havet er kaldere, store deler av året er det dekket av is, og mange steder er det næringsfattig. Det betyr imidlertid ikke at området er uten liv, men at livsgrunnlaget for marine arter er mer begrenset.

Det finnes derfor i dag lite kommersielt fiske i det sentrale Nordishavet. Samtidig fører et varmere klima til at isdekket trekker seg tilbake. Dette endrer næringsforholdene og gir arter mulighet til å bevege seg nordover. Spørsmålet er hva som skjer dersom fiskebestander som hittil har holdt seg i randsonene, en dag etablerer seg lenger inn mot Nordpolen.

En avtale som tar høyde for et slikt scenario, er Central Arctic Ocean Fisheries Agreement (CAOFA). Den ble undertegnet i 2018 av de fem arktiske statene Canada, Danmark, Norge, Russland og USA, de fire ikke-arktiske statene Kina, Island, Sør-Korea og Japan samt EU.

Avtalen trådte i kraft i 2021 og sikrer at partene ikke skal åpne for kommersielt fiske i det sentrale Nordishavet før det finnes et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for å vurdere konsekvensene. Avtalen innebærer et fiskeforbud i minst 16 år. I denne perioden skal forskere kartlegge arter, bestander og økosystemer og undersøke hvordan klimaendringene påvirker havområdet.

Portrettfoto, kvinne — Ingrid Solstad Andreassen, prodekan ved Det juridiske fakultet ved UiT. Foto: Jørn Berger Nyvoll / UiT

Rettslige løsninger gir fordeler

– Det er ganske bemerkelsesverdig at land som USA, Kina og Russland har undertegnet en slik avtale i en tid da multilateralt samarbeid har vært i tilbakegang, understreker Ingrid Solstad Andreassen, prodekan ved Det juridiske fakultet ved UiT.

Nylig deltok hun og flere kolleger ved UiT i en paneldebatt ved Arctic Circle Assembly på Island hvor de diskuterte hva som er veien videre for CAOFA.

Andreassen mener avtalen viser at statene fortsatt ser verdien av diplomatiske og rettslige løsninger når interessene deres overlapper.

– Vi ser at det er stor interesse for Arktis, og at det finnes parter som ser det som fordelaktig å bli inkludert i et juridisk rammeverk. Avtalen åpner også for at andre stater kan slutte seg til dersom de kan argumentere for at de har en legitim interesse i havområdet, eller dokumentere at de driver relevant virksomhet der, for eksempel innen fiskeri eller forskning, sier hun.

Portrettfoto, mann. — Evan Todd Bloom, seniorrådgiver ved Senter for hav og Arktis ved UiT Foto: Roy-Morten Østerbøl / UiT

Ikke-arktiske stater med for første gang

Evan Todd Bloom, seniorrådgiver ved Senter for hav og Arktis ved UiT, er enig med sin kollega Andreassen i at avtalen skiller seg ut i dagens politiske klima.

– Denne avtalen er et resultat av et samarbeid som fungerer, i motsetning til mye annet samarbeid i Arktis som ikke gjør det. Det er første gang ikke-arktiske stater omfattes av en internasjonal avtale som gjelder Arktis, sier han.

Avtalen bygger på et føre-var-prinsipp: Før man åpner for kommersielt fiske, skal forskningen gi et bedre bilde av hvilke arter som finnes, hvordan de inngår i næringskjedene, og hvor sårbare økosystemene er.

– Når Arktis gradvis åpner seg, kan man ta i bruk noen av de mer tradisjonelle diplomatiske metodene. En av dem er å legge forskningsbasert kunnskap til grunn før man tar beslutninger om å sette i gang fiske. Derfor har stater med legitime økonomiske interesser også vært med på å finansiere og organisere kunnskapsinnhentingen, påpeker Bloom.

Central Arctic Ocean Fisheries Agreement (CAOFA)

Avtalen ble undertegnet i 2018 av fem arktiske stater (Canada, Danmark, Norge, Russland og USA) og fire ikke-arktiske stater (Kina, Island, Sør-Korea og Japan) samt EU.
Den trådte i kraft i 2021 og sikrer et forbud mot kommersielt fiske i det sentrale Nordishavet i 16 år.
I løpet av denne perioden skal forskere kartlegge havområdets artsmangfold og marine økosystemer.
De skal også undersøke hvordan livet i havområdet påvirkes av klimaendringer.
Ved UiTs Senter for havrett (NCLOS) forskes det på i hvilken grad CAOFA-avtalen kan iverksettes innen forvaltning, og hvordan den kan tilpasses internasjonalt regelverk.
CAOFA-avtalen er tett vevd sammen med BBNJ-avtalen, som skal beskytte marint biomangfold i internasjonalt farvann.
Den bygger også på Kunming–Montreal-rammeverket for globalt biologisk mangfold, som har som mål å bevare 30 prosent av verdens landområder, vassdrag og havområder.

Liten risiko for ressurskappløp

En utfordring CAOFA kan stå overfor i framtiden, er at klimaendringene fører til at kommersielle interesser ønsker å utnytte nye fiskebestander i havområdet.

– Så snart det blir aktuelt med kommersielt fiske i det sentrale Nordishavet, vil det bli svært vanskelig å argumentere for at det ikke skal være fiske der. Juridiske verktøy er ikke alltid svaret på alle utfordringene vi har, sier Andreassen.

Bloom mener imidlertid at avtalen kan redusere risikoen for et uregulert kappløp om nye fiskeressurser. Han avviser også at det i dag er tegn til at stormakter forsøker å undergrave avtalen.

– Jeg tror avtalen fører til at risikoen for at det skal skje, blir mindre. Kina er for eksempel en aktiv deltaker i forskning og beslutningsprosesser knyttet til videreutviklingen av avtalen. Jeg kan ikke se noen tegn til at de undergraver avtalen eller skaper vanskeligheter i dette internasjonale havområdet, sier han.

Tverrfaglig havrettsforskning

Ved UiT Norges arktiske universitet utarbeider forskere ved Norsk senter for havrett (NCLOS) analyser av i hvilken grad CAOFA kan gjennomføres i praksis. I tillegg undersøker de hvordan avtalen kan tilpasses det øvrige internasjonale regelverket for hav- og fiskeriforvaltning. Arbeidet inngår dessuten i et større, tverrfaglig samarbeid med forskere fra andre fagdisipliner ved UiT.

– Vi har et stort antall forskere innen havrett og andre fagområder som arbeider med blant annet helse, sikkerhet og økonomisk bærekraft i Nordishavet. UiT er et universitet som kan tilby ledende ekspertise på slike felt, avslutter Bloom.

Bredesen, Kim kim.bredesen@uit.no Rådgiver

Publisert: 10.10.26 22:06 Oppdatert: 10.10.26 22:47

Arktis Geopolitikk Internasjonalt samarbeid