Er Nord-Norge fortsatt Norges viktigste strategiske satsingsområde?

Bedre situasjonsforståelse og konkretisering av satsinger kan bidra til at strategien får større gjennomslag - ikke minst når det gjelder forskning og kunnskap som fremheves som grunnlag for god politikk.

Situasjonsforståelse og prioriteringer

Foranledningen til 2025 strategien var geopolitiske endringer i nord: stormaktsrivalisering, voksende internasjonal interesse og økte sikkerhetspolitiske spenninger som følge av russisk krigføring i Europa.

Strategien slår gjentatte ganger fast det som har vært et mantra siden Stoltenberg 2-regjeringen: Nord-Norge er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Dette er myntet ut i fem satsinger som skal «sette retning for nordområdepolitikken i en ny virkelighet»: handlefrihet og innflytelse i nord, totalforsvaret, gode lokalsamfunn, infrastruktur og næringsutvikling som skaper verdier. Alle viktige tema.

Situasjonsforståelsen strategien bygger på kunne vist bedre forståelse av geografi og demografi i nord. Store arealer, enorme avstander, hardt klima og liten befolkning er viktige premisser her. Finnmark er større enn Danmark. Det bor bare 1,5 personer pr km2, mot godt over 100 pr km2 i f.eks. Vestfold. Vi står også overfor en demografisk nedtur – i løpet av noen tiår vil befolkningen i utsatte kommuner være betydelig redusert. Nok et poeng er nærheten til, og avhengigheten av, havet. Over 80 prosentav Norges havområder ligger nord for polarsirkelen. Det er kysten i nord som gir Norge råderett over store havområder med rike ressurser – som er grunnlaget for befolkning og næringsvirksomhet.

Forskning og undervisning

Tidligere visjoner for nordområdene bragte store forskningssatsinger: et nytt isgående fartøy og Framsenteret for klima- og miljøforskning i nord. Den foreliggende strategien sier at «... kunnskap og idéforsprang viktigere enn på lenge» og at det er « ... i norsk interesse å drive forskning av høy kvalitet med tilhørende høyere utdanning». Nye satsinger som forskningsprogrammet Polhavet 2050 og et forskningskontor på Svalbard nevnes. Norsk lederskap innen polarforskning er en høytstående ambisjon.

Slike satsinger i polarområdene er imidlertid ikke særlig relevante for kystsamfunnene i Nord-Norge. Strategien er vag når det gjelder konkrete forskningssatsinger av direkte verdi der det bor folk. Et mulig unntak er en kartlegging i Varangerfjorden som nå er i gang.

EU spiller en stadig viktigere rolle for vår forskningsvirksomhet. Etter amerikanske nedskjæringer er EU nå den største finansiøren av Arktisk forskning. Norge og norske forskningsinstitusjoner har dratt og drar direkte nytte av dette igjennom prosjektbemidling, og indirekte igjennom internasjonalt forskningssamarbeid og økt kunnskapsproduksjon. Arktisk forskning er essensielt for å forstå utviklingen innen blant annet klima og marine økosystemer i nordområdene, tema med konsekvenser både globalt og lokalt.

Virker strategien?

Ikke all utvikling går i en god retning. Internasjonalt samarbeid i Arktis er satt tilbake. Arktisk råd er ikke det det var. USA sine fremstøt om Grønland og den russiske krigføringen i Ukraina bidrar til forvitring av slikt samarbeid. Men internasjonale organisasjoner er til stede i regionen og Tromsøs som arktisk hovedstad er vertskap for disse. Norge støtter viktige arenaer for samarbeid i Arktis, som f.eks. Arctic Frontiers og nå også Det internasjonale polaråret IPY. Rollen som vertskap og initiativtaker gir strategisk forsprang, noe som ikke ble adressert i strategien eller reflekteres i realiteten.

Det er lett å være enig i at det er «... avgjørende at våre politiske mål, prioriteringer og initiativer trekker i samme retning». Men strategien gir ingen anvisninger på hvordan slike avveininger skal gjøres, eksempelvis når det gjelder bruk av arealer til næringsformål som kan støte an mot hensyn til naturvern. Det sies at «Norsk nordområdepolitikk bygger på tett samspill mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå ... dialog og felles ansvar (er) avgjørende.» Dialog er viktig, men er kanalene og kontaktflatene gode nok? Bidrar de til en felles situasjonsforståelse av utfordringene på ulike nivå? Et grep som kan bidra til dette er representasjon fra ansvarlige departement i nord. Når lokale beslutninger har nasjonale og internasjonale konsekvenser kan tilstedeværelse gi en bedre situasjonsforståelse enn den man får i hovedstaden.

Det skjer ting innenfor alle de fem satsingsområdene. Et spørsmål er om dette skjer på grunn av strategien, eller om ting ville skjedd uansett. Strategien er sagt å være «retningsivende» og at konkrete tiltak vil komme i de årlige budsjettprosessene. Gitt utgangspunktet om at Nord-Norge er Norges viktigste strategiske satsingsområde, burde ikke tiltak og prioriteringer stå i den nasjonal strategien og ikke at retningen settes i kaotiske budsjettforhandlinger?