En tale for Gitta Jønsson på nasjonaldagen

Siden 2016 har Tromsø Akademiske Kvinnekor drevet et prosjekt under tittelen «Kvinner som byde byen». Prosjektet har gått ut på å presentere en kvinne som har hatt betydning for byen, universitet eller for kunsten. Den årlige presentasjonen skjer på formiddagen 17. mai ved Alberte statuen i passasjen mellom Tromsø bibliotek og rådhuset. Tidligere har eksempelvis Gerd Karin Bjørhovde presentert Cora Sandel, og på Nasjonaldagen i fjor var det Wanny Woldstad som fikk sin tale framført av Lena Aarekol. I år er talen viet Gitta Jønsson. En sentral del av arrangementet og prosjektet er korsang fra Tromsø Akademiske Kvinnekor før og etter talen.

Det er litt av en ære å ha fått oppdraget med å si noen ord om Gitta Jønsson, i sin samtid ofte omtalt som kvinnehøvdingen fra Tromsø. Da avisa Nordlys for vel 25 år siden skulle kåre årtusenets nordlending i etterkant av Asbjørn Jaklins artikkelserie «Nordlendinger til tusen» hadde jeg nettopp Gitta Jønsson som min kandidat.

Gitta Jønssons glødende og initiativrike engasjement for Tromsø og deres innbygger finner sted gjennom første halvdel av forrige århundre. Hun er foregangskvinne og pioner på en lang rette områder slik som fredsarbeid, avholdsbevegelse, foreningsaktivitet og, ikke minst, som kvinnesaksforkjemper.

Hun er født Gitta Lovise Hagerup på Reinen i Tromsdalen i 1869 som eldst i en søskenflokk på ni. Hun døde vel 80 års gammel våren 1950 etter et usedvanlig rikt og politisk aktivt liv. Under et opphold som hushjelp i datidens hovedstad Kristiania giftet hun seg med den svenskfødte salmakeren Anders Jønsson. Etter noen år flyttet ekteparet til Tromsø hvor hun etter hvert bygde seg opp som en framtredende og ofte omstridt kvinne i bybildet.

Gitta Jønssons allsidige innsats for Tromsø er nok først og fremst knyttet til Tromsø Arbeiderparti, og da særlig partiets kvinneforening som hun stiftet i 1911 og som hun ledet i vel 35 år. Denne tidlige etableringen av Tromsø arbeiderpartis kvinneforening ble til inspirasjon for lignende foreninger over hele landet, ikke bare innenfor arbeiderbevegelsen, men også blant de borgerlige partiene.  Samme år, i 1911, spilte hun en sentral rolle i etableringen av et Folkets Hus i Tromsø (i dag Perspektivet Museum).

1913 er da også samme år som kvinner i Norge fikk almen stemmerett, en kampsak som var spesielt viktig for Gitta Jønsson under hennes første tiår i byen etter oppholdet i Kristiania. Man kan vel trygt si at hennes politiske virke knyttet til kvinnelig medbestemmelsesrett gradvis førte til en nedbryting av byens mannsdominans på flere samfunnsområder.

Under striden og splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 sto hun blant annet i en viktig posisjon knyttet til partiavisa Nordlys. Over lengre tid satt hun i bladstyre og redigerte faktisk avisa i en vanskelige og turbulent situasjon utover 1920-åra. Under hennes innflytelse fikk Nordlys et tidlig kvinneperspektiv gjennom egne kvinnespalter, der hun deltok som en flittig og dyktig skribent.

Skikkelig bedring av vanlige kvinners livsvilkår sto trolig øverst på Gitta Jønssons glødende engasjement.

Utover mellomkrigstiden dominerte abortsaken arbeiderkvinneforeningene. I denne forbindelse tok flere kvinnelag initiativet til å få bedret mor- og barneomsorgen med barnetrygd som en viktig sak. Egne helsekontor hvor særlig ugifte mødre fra trange sosiale kår kunne få hjelp til å klare seg ble opprettet flere steder i landsdelen etter sterkt press fra de radikale kvinnene. På initiativ fra Gitta og kvinneforeningen på 1930-tallet ble det opprettet et eget mødrehygienekontor med lege- og jordmortjeneste i Tromsø. Ved hygienekontoret fikk unge kvinner tilbud om prevensjonsveiledning – et tilbud som kom i gang til tross for høylytte protester om umoral, synd og forkastelighet fra byens borgerskap og presteskap.

Gitta Jønsson framstår klart som en uredd og tøff kvinneskikkelse som gjennom et halvt århundre vant fram med sine kampsaker for byggingen av en bedre by. Det er meget betryggende og oppløftende å konstatere at hun fortsatt er til inspirasjon for byens politisk engasjerte kvinner.  «70 år etter at hun døde, lærer jeg fortsatt mye av Gitta. Om sosialdemokratiet og hva vi mener med frihet, likhet og solidaritet», skrev Marta Hofsøy i Nordlys i mars 2021.