Samproduksjon av kunnskap i Deatnu/Tana

“Nothing about us without us” er et slagord i urfolksforskning generelt. Det henviser til diskusjonen om hvordan kunnskap kan produseres sammen med urfolk, så kalt co-production eller samproduksjon av kunnskap.

Urfolksperspektiver og tradisjonell kunnskap blir gjerne presset inn i ferdig definerte forskningsprosjekter. Dette opprettholder historiske og eksisterende asymmetriske maktforhold mellom urfolk og forskningsinstitusjoner, staten og andre aktører. For eksempel ved at det ikke tas hensyn til at urfolk uttrykker seg på måter som kan være veldig forskjellige fra forskeres begreper og praksiser. Urfolk har sin egen kultur, praksis og verdensanskuelse.

Kunnskap på deling

I Juogadit min máhtu (nordsamisk) - Kunnskap på deling (norsk) - Sharing our Knowledge (engelsk) prosjektet samarbeider vi med urfolk i Sápmi og Unama’ki (Canada). Dette er et unikt prosjekt, der deltagelse fra lokalsamfunnene langs vassdraget står sentralt. Sammen undersøker vi tilpasning til og håndtering av klimarisiko i vassdrag.

I Norge fokuserer vi på den samiske tradisjonelle kunnskapen knyttet til endringer i Deatnu/Tanavassdraget, deriblant endringer i laksefiske og klimaendringer. I hvilken grad forskningen på tanalaksen gjennomføres i samarbeid med tradisjonelle kunnskapsbærere er et sentralt diskusjonstema.

Selv om både forskere og tradisjonelle kunnskapsbærere kan komme fram til samme konklusjoner, for eksempel om laksens tilstand og årsaken til nedgangen i bestandene, er ikke dette nødvendigvis samproduksjon av kunnskap. 

For at resultater fra forskning på Tanavassdraget skal være troverdig blant lokalbefolkningen, er det vår mening at det må til en sterkere grad av samproduksjon av kunnskap. Det er også avgjørende hvem som bestiller og hvem som leder forskningen. Hvem stiller spørsmålene og på hvilket verdigrunnlag og på hvilke premisser?

Uten inkludering av urfolk i Deatnu/Tana kan konsekvenser være både tap av elvesamisk kultur og mulige løsninger. Det vil kunne skape konflikter mellom lokalmiljøer, ignorering av pålegg på grunn av manglende forankring og legitimitet. Tillit og godt samarbeid mellom forskere og urfolk er derfor uten tvil viktig.

Canada gode på samproduksjon

Canadiske forskningsinstitusjoner er ofte gode på samproduksjon av kunnskap. De har etablerte prinsipper og rutiner for involvering av urfolk i forskning. Norske forskningsmiljøer ser derfor ofte til Canada etter gode eksempler.

Et slik godt eksempel på involvering av urfolk og lokalsamfunn er nettopp forskningsprosjektet «Sharing our knowledge». Dalhousie University krevde et formelt støttebrev fra urfolkspartnere i både Norge og Canada før behandlingen av søknaden. Dette ga plass til urfolkspartnere i både prosjektstyringen og i den praktiske gjennomføringen av forskningsaktivitetene. Dermed skiller prosjektet seg fra den dominerende praksis hvor det er forskningsinstitusjonene, før lokale interessenter involveres, bestemmer både hensikt, utforming, forskningsspørsmål og metode.

Den støtten og respekten som gis til urfolk i Canada, er et eksempel til etterfølgelse. Det samme gjelder hvordan canadiske urfolkssamfunn har bygget opp egen forskningskapasitet, deltagelse og ledelse, basert på egne verdier og prinsipper. Et eksempel på dette er The Unama’ki Institute of Natural Resources (UINR) og The Collaborative Environmental Planning Initiative (CEPI) som begge ledes av Mi’kmaq urfolk.

Gjennom gjensidige besøk og utvekslinger i Unama’ki (Canada) og Sápmi (Norge), har vi lært mye av hvordan forskning kan organiseres - ikke bare for å inkludere, men også for å fremme urfolksperspektiver og kunnskap. Urfolkskunnskap blir da mere likeverdig med forskeres kunnskap.

Les mer i StoryMap fra vår studietur til Nova Scotia her: https://arcg.is/1mXyvP0.

Hva kreves i Sápmi og Norge for at vi kan følge disse gode canadiske eksemplene?

I Sharing our knowledge søker vi å bidra til å besvare disse spørsmålene. Vi ønsker å bygge kapasitet for at samiske lokalsamfunn knyttet til Deatnu/Tanavassdraget kan dokumentere, tilpasse seg og iverksette lokale tiltak overfor konsekvenser av klimaendringer, så som endringer i is og bunnforhold, endringer i lakse- og andre fiskebestander, samt invasjon av pukkellaks.

Vi har gjennomført møter, intervjuer, workshops og laksedialoger både med lokale fiskere og med forskere på tvers av den norsk-finske grensen.

Tilnærmingen og samarbeidene med lokalbefolkningen i Sharing our knowledge har ført til utvikling av forståelser og måter å jobbe på som ellers ikke ville kommet fram. Vår samiske samarbeidspartner DeanuInstituhtta har utgitt nye publikasjoner av samiske og lokale forfattere og forskere.

Ved prosjektets oppstart ble det i sammenheng med Sametingets internasjonale samling for lakseurfolk arrangert et internasjonalt forskningssymposium om lakseurfolk. Der ble en nylaget deklarasjon om urfolk og laks presentert og diskutert.

I regi av prosjektet er det også laget en joik som beskriver det nære forholdet mellom Deatnu/Tana elva og den elvesamiske kulturen, og sorgen over klima- og miljøendringer knyttet til mangelen på laks og framveksten av pukkellaks. Joddu - besøkssenter for villaks (Tana) har laget en egen podkastserie der særlig unge som har vært med på aktivitetene får beskrive egne erfaringer fra utveksling med elveurfolk.

Samarbeidet mellom samer og Mi’kmaq er også spesielt interessant ettersom begge høster av atlantisk villaks og deltar på møter i det flerstatlige forvaltningsorganet for den atlantiske villaksen; NASCO (North Atlantic Salmon Committee). Begge urfolkene har nettopp fått en egen observatørstatus i NASCO der Sametingene og blant annet UINR deltar. Men der Mi’kmaq folket har en anerkjent rett til fiske basert på en dom i canadisk høyesterett fra 1990 (Marshall-dommen) og lokalbasert styring av ressurser knyttet til vassdrag, har elvesamene i Deatnu/Tana enda ikke en egen rett til fiske eller forvaltning av Deatnu/Tana.

Basert på en rekke møter og laksedialoger i regi av Sharing our knowledge, kom det frem en rekke innspill og erfaringer fra lokalbefolkningen langs Deatnu/Tana. Dette har vi i prosjektet utarbeidet til et høringsinnspill om bevaring av elvesamisk kultur. I høringen understreker vi viktigheten av å ivareta den immaterielle eller usynlige delen av kulturen på samme måte som den materielle kulturen.

Om elvesamisk kultur skal ha en framtid, må både elvebåten, og praksisene knyttet til fisket og bruken av laksen og andre fiskearter tas vare på. Her er det særlig viktig å støtte lokale institusjoner som driver dette arbeidet. Det vil også bidra til å bygge opp kapasitet til å drive samforskning og samproduksjon av kunnskap videre.

«Two-eyed seeing» sidestiller urfolks og forskeres kunnskap

Sharing our knowledge-prosjektet tar utgangspunkt i grunnleggende prinsipper for urfolksmetodologi, som «Two-Eyed Seeing» utviklet av Mi’kmaq-filosofen Elder Albert Marshall. Kort sagt innebærer «Two-Eyed Seeing» at man arbeider for å oppnå positiv endring ved hjelp av to ulike kunnskapssystemer, tradisjonell urfolkskunnskap og forskeres vitenskapelige kunnskap. Dette krever samarbeid, dialog og åpenhet.

Det krever en bevisst innsats for å fri seg fra perspektiver og begreper man tar for gitt – begreper som kanskje kan er vanlige innen et av kunnskapssystemene. Sammen søker man å finne løsninger ved å trekke på begge kunnskapssystemene, istedenfor å sette de opp imot hverandre. Høsten 2025 deltok vi i prosjektet på en kunnskapsreise der deltagerne møtte Marshall og overrakte ham en bok om elvesamene på engelsk, nylig utgitt av DeanuInstituhtta.

Etter vår erfaring, er det å anvende både urfolkskunnskap og vestlig forskning side om side, lettere å få til i Canada. Kanskje på grunn av canadiske urfolks egen kapasitet til å delta i og lede forskning, som har gjort de i stand til å delta både ressursmessig og organisatorisk. Dette har også å gjøre med deres unike historiske og kulturelle forhold og ikke minst fordi den canadiske staten mange steder anerkjenner urfolks selvbestemmelse.

På tross av dette understreker våre canadiske partnere at å få til selvbestemmelse og oppbygningen av egne institusjoner ikke har kommet til uten sverdslag. I dag foregår forvaltningen av fellesressurser, blant annet laks, som gjenstand for forhandling mellom statlige myndigheter og de ulike urfolksterritoriene. Tross dette har urfolkene muligheten til å gjøre egne kunnskapsinnhentinger og er med på å utarbeide råd om forvaltning basert på deres verdier og prinsipper. Der skjer en samproduksjon av kunnskap. Dette fører til at rådene er troverdige og nyter legitimitet i samfunnet, selv om ikke alle nødvendigvis er enige i alt.