Grønland er ikke til salgs. Her er grunnen - i henhold til folkeretten

Louisiana-kjøpet eller Alaska-kjøpet nevnes ofte som historiske presedenser for å svare på om en amerikansk overtagelse av Grønland ville være i tråd med folkeretten. Men disse eksemplene går forut for betydelige endringer i den internasjonale rettsordenen.

I dag må enhver slik transaksjon tilpasses den moderne juridiske konteksten, som prioriterer folks selvbestemmelse og urfolks rettigheter.

Historien om Grønland eksemplifiserer denne utviklingen. Befolkningen består av omtrent 90 prosent inuitter. Den er anerkjent både som et «folk» med rett til selvbestemmelse etter folkeretten og som et «urfolk» med iboende landrettigheter.

Retten til selvbestemmelse

Gjennom en traktat fra 1916 overtok USA de tidligere danske vestindiske øyer. Samtidig frasa det seg alle territorielle krav på Grønland og anerkjente dansk suverenitet over øya.

På den tiden var Grønland klassifisert som en «koloni». Det er en status øya opprettholdt gjennom FN-systemet frem til den konstitusjonelle integrasjonen i det danske riket i 1953.

Den juridiske gyldigheten av transaksjonen fra 1916 var basert på en praksis fra 1800-tallet. Der ble territoriet og dets innbyggere juridisk redusert til «eiendom» under den danske kronen. Innenfor denne modellen utøvde monarker og regjeringer retten til å avhende land som en omsettelig eiendel.

I motsetning til historiske presedenser har moderne folkerett erstattet eiendomsbaserte territorielle overføringer ved å prioritere folks iboende rettigheter og den ufravikelige normen (jus cogens) om selvbestemmelse.

Selvbestemmelsesretten er juridisk forankret i den lokale befolkningen

Grønlands vei mot suverenitet gjenspeiler dette skiftet, som er preget av en strukturert avkoloniseringsprosess gjennom bilaterale forhandlinger med Danmark. Denne utviklingen gikk fra Hjemmestyreordningen i 1979 til den mer omfattende Selvstyreloven for Grønland (2009).

Selvstyreloven fra 2009 anerkjenner eksplisitt grønlendere som «et folk i henhold til folkerett med rett til selvbestemmelse». Denne retten ble fremmet av FN siden 1960-tallet, særlig gjennom FNs generalforsamlings resolusjon 1514. Den gir et folk myndighet til fritt å bestemme sin politiske status.

Enten de velger fortsatt tilknytning til det danske riket, full uavhengighet eller alternative suverene ordninger, ligger myndigheten til å avgjøre Grønlands status derfor utelukkende hos det grønlandske folket. Ikke hos den danske staten.

Følgelig utelukker denne autonome statusen enhver stat-til-stat-transaksjon. Selvbestemmelsesretten er juridisk forankret i den lokale befolkningen. Derfor har Danmark ikke lenger «tittel» eller kompetanse til å avhende territoriet til en tredjepart.

Urfolks rettigheter

I moderne folkerett fungerer urfolks rettigheter som et juridisk skjold. Det gjør kjøpet av Grønland nesten umulig uten direkte samtykke fra dets befolkning.

I 2007 sluttet Danmark seg til FNs erklæring om urfolks rettigheter (Undrip). Erklæringen utgjør en hjørnestein for urfolks rettigheter etter folkeretten.

Artiklene 3 og 4 i Undrip fastslår at urfolk har rett til selvbestemmelse og autonomi i saker som angår deres interne og lokale anliggender. Videre forbyr artikkel 10 eksplisitt tvangsflytting av urfolk fra deres land. Et salg av et urfolksterritorium til en fremmed makt mot innbyggernes vilje vil bli sett på som en moderne form for konstruktiv fordrivelse.

I moderne folkerett fungerer urfolks rettigheter som et juridisk skjold