– Kunst skaper rom for å lytte og lære

Da Kalaallit Nunaat (Grønland) var dansk koloni ble fotografi et viktig medium for å formidle informasjon om landet. Det var fordi det både var langt unna, og at koloniadministrasjonen bestemte hvem som kunne få innreisetillatelse.

Fotografier av endeløse, hvite landskap tatt av folk utenfra har vært med på å skape en ide om at Kalaallit Nunaat er uberørt og har ubegrensede naturressurser.

Men landet var ikke tomt.

Det har bodd folk i Kalaallit Nunaat lenge før danskene kom dit. Og de bor der fortsatt.

Fotograf Inuuteq Storch vil bidra til å ta kontroll over deres narrativ.

– Inuuteq Storch formidler landet sitt med et innenfrablikk, sier Hanne Hammer Stien, professor i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet.

to barn som ligger på bakken med landskap og natur bak — Inuuteq Storchs bilder vises nå på Perspektivet Museum. Bildene gir et innenfra blikk fra Kalaallit Nunaat (Grønland). Foto: Inuuteq Stoch

Han viser mennesker og dyr i ulike situasjoner og detaljer fra interiør og offentlige rom i sine fotografier. Det horisontale landskapet er ikke der.

– Fotografiene viser relasjoner. Relasjoner mellom mennesker og ting, mennesker og mennesker, mennesker og dyr, og mennesker og natur, – det er overhodet ikke tomt, sier Stien.

Inuuteq Storchs bilder vises nå på Perspektivet Museum i Tromsø som en del av prosjektet UrbTrans.

Kunsten formidler ikke forskningen

Stien forklarer at dette ikke er en utstilling som skal formidle forskningsresultatene i prosjektet. De har nemlig jobbet med ulike kunstneriske output parallelt med selve forskningen. Utstillingen er ett av de kunstneriske resultatene og den skaper samtidig et rom for å formidle forskningen.

Fotograf Storch er nemlig opptatt av noen av de samme problemstillingene som forskerne i UrbTrans.

– Inuuteq Storch jobber med hvordan det koloniale har påvirket Kalaallit Nunaat og hvordan menneskene gjennom sin måte å leve på viser motstandskraft, sier Stien.

Utenfrablikket har ofte vært med på å gjøre kalaallit (inuitt fra Grønland) usynlig eller bidratt til en elendighetsbeskrivelse som legitimerer koloniseringen og Danmarks fortsatte tilstedeværelse i Kalaallit Nunaat.

Storch viser det motsatte ifølge Stien. Parallelt med å kuratere utstillingen har hun blant annet skrevet om hans kunst i flere vitenskapelige artikler.

«Fuck you» til den mentaliteten

– Inuuteq Storch viser varmen mellom folk, og reflekterer relasjonene de har til sine omgivelser. Det er ikke mulig å skille ut naturen, for så å se den på avstand, sier Hanne Hammer Stien.

Stien trekker frem et bilde av Storch der en slags rocke-hånd er i forgrunnen med et hvitt landskap bak.

Bildet med hånd og landskap uttrykker to ting ifølge Stien:

– Vi er her og vi gir ikke opp. Vi står ikke utenfor tida, men er med på å forme samtida.

Stien forklarer at i Kalaallit Nunaat så har folk levd av og med landet til alle tider. Det er ikke uberørt og uendelig, men tar slutt, hvis vi bare utnytter naturressursene.

Vi er her og vi gir ikke opp. Vi står ikke utenfor tida, men er med på å forme samtida.

Rocke-hånd foran isfjell — – Det er ikke et endeløst hvitt landskap som det hvite mennesket kan utforske, og utnytte til sitt ege beste. Bildet er et «fuck you» til den mentaliteten, sier Hanne Hammer Stien. Foto: Inuuteq Storch

– Det er ikke et endeløst hvitt landskap som det hvite mennesket kan utforske, og utnytte til sitt eget beste. Bildet er et «fuck you» til den mentaliteten, sier Stien.

Boligblokker og nordisk "hjelp"

– Naturressurser og økonomi har vært hovedgrunnen til at koloniseringen av Kalaallit Nunaat. Men også geopolitikk og misjonering, sier førsteamanuensis Tone Huse.

Hun leder prosjektet UrbTrans – kort for «Urban Transformation in a Warming Arctic: The continued effects of Nordic colonialism in urban planning and development».

I etterkrigstiden rullet Danmark ut helsevesen, boligpolitikk og industripolitikk i landet. «Grønland» skulle ikke koste danske skattebetalere for mye. Samtidig forsøkte Danmark å «hjelpe» grønlenderne med å få en bedre levestandard gjennom velferdsstaten. Det er nettopp dette som kjennetegner den nordiske kolonialismen.

– Planer ble utarbeidet av danske arkitekter, ingeniører og myndigheter. De tok ikke hensyn til lokale forhold, kulturen og kravet om økt selvstyre, forteller Tone Huse.

Hun har forsket på den arkitekturen i byen Nuuk, særlig i etterkrigstiden. Hun forteller at danskene bygget i høyt tempo, stengte ned bosteder og konsentrerte befolkningen i utvalgte byer.

Innbyggerne ble derimot ikke hørt, forslag ankom Nuuk for seint til at man kan stoppe byggeplaner, og befolkningen trengte flere boliger.

Høye boligblokker ble dermed satt opp.

Les også: – Vi må forandre oss for å kunne dekolonisere

Poesi på veggene

Kalaallit Nunaat fikk selvstyre i 2009. Eierskapet til bygningene ble da overført til selvstyremyndighetene. Renovasjon ble vurdert, men funnet for dyrt. Derfor ble noen blokker revet.

– Det er en fremvoksende generasjon nå med kalaallit arkitekter. Men det er stadig dyrt å bygge i Nuuk. Materialer er dyrt å importere og de har økonomisk tette forhold til Danmark, sier Tone Huse.

dame som smiler — Førsteamanuensis Tone Huse ved UiT. Foto: privat

Det bygges fortsatt en del tårn. Men også boliger en del etter kalaallit preferanser med utsikt og utsyn.

– Interessen for å jakte og sanke, gjør at mulighetene for å kunne lagre mat er viktig. Som folk i Nuuk har etterspurt i mer enn femti år nå, bør det bygges boliger med lagringsplass til både mat og utstyr, entreer med rom for vinterklær, sier Huse.

Blokkene som står igjen fra etterkrigstiden fremstår i dag som vedlikeholdstrengende, men det er boliger som folk bor i. I disse blokkene er oppgangene dekket av skrift og tegninger som for noen er hærverk, men som Inuuteq Storch oppfordrer oss til å se på som små dikt eller poetiske bilder, skapt av unge folk som ikke ellers blir hørt.

– Folk har tatt plass i rommet, med graffiti. De har kanskje hatt et tøft liv, men likevel viser denne poesien at de har masse på hjertet, forklarer Hanne Hammer Stien.

Et utvalg av de poetiske bildene, fotografert av Inuuteq Storch kommer i en egen fotobok fra UrbTrans på nyåret. Boken heter: Oppgangsdikte og nedgangspoesi.

Fellesskap mellom Kalaallit Nunaat og Sápmi

Man kan se lignende kolonialisme og assimilering i Sápmi. Derfor har Kalaallit Nunaat og Sápmi mye til felles.

– Den nordiske kolonialismen strekkes helt tilbake til 1500-tallet. Og er fortsatt pågående, sier Tone Huse.

Om UrbTrans

Prosjektet er finansiert av Tromsø forskningsstiftelse og Norges forskningsråd.
Har som mål å forstå den nordiske kolonialismens virke og vesen, spesielt i konteksten av Kalaallit Nunaat/Grønland
Utforsker koblingene mellom urbanisme, kolonialisme og dekolonisering
Les mer om prosjektet her

Hun mener at vi ikke har god nok kunnskap om de fordelene Norden har hatt fra dette. Sannhetskommisjonen gjorde en gjennomgang av hva som har skjedd i assimileringspolitikken i Norge. Men det har skjedd veldig lite etter det.

– Vi har et stort ansvar til å dekolonisere. Premissene må de som har opplevd det definere. Derfor må vi lytte, sier Huse.

Hun mener det er også et stort spørsmål om retten til land og vann som må løses, spesielt i Sápmi.

Den tette forbindelsen mellom Kalaallit Nunaat og Sápmi er spesielt tydelig innenfor kunst og kultur. Derfor er også samiske kunstnere med i prosjektet UrbTrans. Nylig har den anerkjente samiske kunstneren og arkitekten Joar Nango tatt med seg det samiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi til Nuuk.

Vi har et stort ansvar til å dekolonisere. Premissene må de som har opplevd det definere. Derfor må vi lytte.

to mennesker på den scene som snakker sammen. den ene har samisk kofte. — Den samiske kunstneren Joar Nango, her i samtale med Hanne Hammer Stien på Perspektivet Museum. Bildet er tatt ved UrbTrans-seminar og utstillingsåpning på Perspektivet Museum. Foto: Mari Hildung / Perspektivet Museum

– Girjegumpi sin boksamling vektlegger samisk og urfolksarkitektur, og er i seg selv også et stort arkiv som består både av andre kunstneres verk og en stor samling materialer og kunnskap. Det er en form for visjonær arkitektur, skapt av folk med et bredt spekter av kunnskaper – arkitektur, kunst, tradisjonshåndverk, duodji, mat og mer. Det viser hvordan man har skapt rom gjennom tidene, og det snakker til hvordan samisk arkitektur og urfolksarkitektur kan utformes og utvikles videre. Girjegumpi inviterer inn folk til å snakke på tvers og også være uenige, sier Hanne Hammer Stien.

Så hvorfor er kunsten så viktig i denne sammenhengen?

dame med briller — Professor Hanne Hammer Stien ved UiT. Foto: Johanna Ølstøren

– Kunst er multisensorisk, den har mulighet til å iverksette alle våre sanser. I tillegg til å aktivere synet, gir kunst oss mulighet til å lytte, lukte og ta på ting. Kunst kan gi oss tilgang til ulike materialer og prosesser som vi ellers er fremmede for, og gi oss mulighet til å forstå dem bedre, sier Hanne Hammer Stien.

Kunsten har mulighet til å gjøre oss åpen for verden.

Vi må lytte

– Vi er på et sted der vi må lytte, lære og avlære, sier Tone Huse.

Huse forklarer at vi har mange ideer om hvem er same, hvem er kalaallit, ideer som har sine røtter i det koloniale prosjektet. Vi, det vil si, det majoritets-Nordiske samfunnet, ser dem utenfra.

Det blir ofte feil.

– Vi får høre underskuddsfortellinger der urfolk er ute av stand til å styre seg selv. At de har behov for vår assistanse og hjelp. Disse fortellingene er en viktig del av kolonistatenes rettferdiggjøring av okkupasjon av andre folks land og ressurser, sier Huse.

Hun mener det nå er tid for å ta et oppgjør med dette, ved å lytte, lære, avlære. Det er først og fremst der vi står nå.

Det å ha kunstneriske samarbeid er for å skape rom for nettopp dette. Et rom som ikke bare er for akademikere. Her møter vi et bredere publikum, ikke kun forskere.

– Det å jobbe med kunstnere gjør at vi klarer å skape rom. Den kunstneriske praksisen, deres metode, kan i sin tur berike akademia. Vi har mye å lære av kunsten, sier Huse.

Kunsten skal ikke illustrere forskningen, men skje etter sin egen autonomi og faglighet.

– Men kunsten er aldri ordløs. Det er ikke ord mot kunst, sier Hanne Hammer Stien.

Vitenskapens vektlegging av språk tar oss ofte bort fra sansene. Men det fins relasjon mellom alt. Visualitet og språk. Lyd, lukt, taktilitet og språk.

– Det er nettopp det vi prøver på, å skape et rom for å møtes, snakke og bruke sanser, sier Stien.

Se utstillingen på Perspektivet

dame i sort hvitt — Se utstillingen At home we belong på Perspektivet Museum. Foto: Inuuteq Storch

– Vi har hatt lyst til i flere år å vise Inuuteq Storch her på Perspektivet Museum. Mens vi har holdt på, så har han blitt veldig kjent – en stjerne, sier Marianne Olsen, leder på Perspektivet.

Da UrbTrans hadde dette prosjektet og samarbeid med Inuuteq, så ble dette mulig.

– For å ha perspektivet på oss selv her i Tromsø, så må vi ha et perspektiv utenfra, sier Olsen.

Hverdagspoesi

At home we belong er en av seriene til Inuuteq. En serie med bilder som hører sammen. Vi ser gleden i livet. Hverdagspoesi, hans eget blikk. Hans syn på hverdagen. Og sitt hjem.

– Det gir resonans i Tromsø og Sápmi. Viktigheten av å ha et hjem. Et hjem som noen har tilrøvet seg, men der noen samtidig hører hjemme. Det handler om å få lov til å kjenne seg hjemme i sitt eget land, sier Hanne Hammer Stien.

At home we belong.

Du kan se utstillingen på Perspektivet Museum fram til 3.mai, 2026.

Mer om utstillingen her: At home we belong

Bludd, Ellen Kathrine ellen.kathrine.bludd@uit.no Kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 03.11.25 12:25 Oppdatert: 04.11.25 15:20

Kunst og kultur Samfunn og demokrati Urfolk