– Russland tyr nå mer til andre maktmidler

Svalbard ble innlemmet i Norge for 100 år siden, den 14. august 1925. Nylig holdt UiT og Norsk Polarinstitutt et seminar om både bakgrunnen for, og følgene av, at Svalbard ble norsk territorium. Der ble det tatt opp temaer som stormaktspolitikk, folkerett, politisering av vitenskap, energisikkerhet og lokalsamfunn på Svalbard.

Under seminaret ble det analysert hvordan Svalbard ble norsk territorium først etter lange og omfattende forhandlinger med europeiske stormakter. Svalbardtraktaten utgjorde en viktig forutsetning for deres anerkjennelse, som sikret signatarlandene rett til å ha bosettinger og drive næringsvirksomhet på øygruppen.

Etterkrigstidens Svalbard var preget av et sterkt sovjetisk nærvær i flere bosettinger. I dag er det bare én permanent russisk bosetting, nemlig Barentsburg.

Ifølge Stian Bones, professor i historie ved UiT, har de ulike signatarlandenes svalbardpolitikk vært tydelig preget av ulike internasjonale konjunkturer og perioder med spenning og avspenning.

– Da Svalbard ble norsk etter første verdenskrig, var for eksempel en sterk sympati for Norge et viktig moment. Som sjøfartsnasjon hadde Norge blitt påført store tap under første verdenskrig, og de allierte seiersmaktene mente Norge måtte kompenseres for dette. Dessuten var andre mulige kravhavere svekket, slik som Tyskland og Russland, påpeker han.

En person taler i et audiotorium. — Jørgen Berge, prorektor for forskning og utvikling ved UiT, åpnet seminar på Framsenteret, om norsk suverenitet på Svalbard. Foto: Kim Bredesen / UiT.

Forslag om samstyre

Den neste store krigen som fulgte, andre verdenskrig, demonstrerte ifølge Bones at de arktiske øyene hadde en strategisk verdi for stormaktene.

– Det var bakgrunnen for at den sovjetiske regjeringen foreslo å annullere traktaten og i stedet innføre et samstyre av Svalbard mellom Norge og Sovjetunionen. Norge skulle dessuten avstå Bjørnøya. Dette ble det ikke noe av, delvis fordi Sovjetunionen fryktet amerikanske motreaksjoner under oppkomsten av den kalde krigen, sier Bones.

Mye skiller fra den kalde krigen

Under den kalde krigen forsterket Sovjetunionen arbeidet med å etablere både gruvevirksomhet og samfunn på Svalbard. Slike sovjetiske utposter ble blant annet brukt til å samle inn etterretning og overvåke aktivitet på øygruppen.

Men Bones mener at selv om det var høyt spenningsnivå på Svalbard under den kalde krigen, er det likevel mye som skiller dagens situasjon fra den kalde krigen.

– Etterkrigstidens Svalbard var preget av et sterkt sovjetisk nærvær i flere bosettinger. I dag er det bare én permanent russisk bosetting, nemlig Barentsburg, understreker han.

Slik han ser det, er den militære betydningen til Svalbard endret, samtidig som Russland også er betydelig svekket sammenlignet med Sovjetunionen.

– Russland er fortsatt en stormakt og har fortsatt sterke interesser å ivareta på Svalbard og i havområdene rundt. Russland tyr nå mer til andre maktmidler, slik som hybride trusler, press og påvirkning, sier han.

100 år med norsk suverenitet på Svalbard

Svalbard ble en del av Norge 14. august 1925.
Da trådte Svalbardtraktaten og Svalbardloven i kraft.
Svalbardtrakten sikret signaturlandene rett til å ha bosetninger og drive næringsvirksomhet på øygruppen.
Traktaten er til nå signert av 45 land.
21. august holdt UiT og Norsk Polarinstitutt et seminar om forskning på norsk suverenitet på Svalbard.
Der ble det tatt opp tema som stormaktspolitikk, folkerett, politisering av vitenskap, energisikkerhet og lokalsamfunn på Svalbard.

Fornorskning av Svalbard

Bones legger til at nasjonale interesser imidlertid er den faktoren som i høyest grad har formet utviklingen på Svalbard.

– De samme nasjonale motivene lå også bak navnet som territoriet fikk, nemlig Svalbard. Norske historikere argumenterte for at disse øyene med den kalde kysten, Svalbard, først var oppdaget av norrøne sjøfarere, og ikke av hollenderne. På den måten skulle navnet Svalbard binde øygruppen fast til Norge og til norsk historie, sier han.

Bones fremhever også at norske politiske interesser har påvirket forskningsvirksomheten. Sistnevnte mener han har stått helt sentralt i utviklingen av det moderne Svalbard etter den kalde krigen.

– Forskningsinnsatsen ble regnet som avgjørende for å fornorske Spitsbergen før Norge overtok øygruppen. Forskningen ble helt avgjørende for å opprettholde en norsk bosetning i Ny-Ålesund etter gruveulykken i 1962 og avviklingen av gruvedriften, avslutter Bones.

Bredesen, Kim kim.bredesen@uit.no Rådgiver

Publisert: 22.08.25 12:00 Oppdatert: 25.08.25 10:24

Arktis Geopolitikk Historie