Fascinerende fangst fra havets dyp

Fisken ble fanget med et zooplankton-nett, på 60 grader nord, mellom Grønland og Canada. Fisken er en del av 'storkjeft-familien' – Stomiidae – og kalles på engelsk 'lantern fish', oppkalt etter deres fotoforer: små lysproduserende organer som skaper bioluminescens. Det vitenskapelige navnet er Borostomias antarcticus.

Disse fiskene lever i den mesopelagiske sonen, et område i havet som strekker seg ned til 2 500 meter, hvor mindre enn én prosent av sollyset trenger gjennom.

– Vi var ganske heldige. Vi fanget den sannsynligvis på bunnen av nettet vårt, men det var 2 500 meter med vann under oss, sier forsker ved UiT, Maxime Geoffroy.

Personer på dekk med et planktonnett — På forskningsstasjonene gjør blant andre Maxime Geoffroy (t.h.) innsamling av både vannprøver og dyreliv, sistnevnte ved hjelp av planktonnett. Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT

Fiskens unike egenskaper

Fisken kan bli opptil 30 centimeter lang og er blant de mest tallrike fiskene i verden. Til tross for at de er så mange, er de ikke tett samlet, men derimot spredt over alle verdenshavene.

– På ekkoloddet kan du tydelig se at de befinner seg på rundt 1 000 meters dyp og nedover på dagtid og nærmere overflaten om natten, da de kommer opp for å spise, sier Geoffroy.

Den fangede 'lanternefisken' har skapt stor begeistring blant forskerne og studentene om bord på Statsraad Lehmkuhl.

– De er fascinerende dyr. På siden av fisken kan man se denne rekken av små fotoforer som skaper en kjemisk reaksjon og produserer bioluminescens, forklarer Geoffroy.

Han forteller at det gir mening, da det er svært lite lys i skumringssonen.

– Vi vet ikke nøyaktig hva bioluminescensen brukes til; det kan være for kommunikasjon eller som en respons på stress, sier Geoffroy.

Person sitter på kne og studerer en liten fisk om bord på et skip — Andreas Altenburger, som er forsker ved Norges arktiske universitetsmuseum, studerer den lille skapningen. Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT

Fisken har også slående fysiske trekk.

– Den har enorme tenner, omtrent halvparten av hodets størrelse, og kan sette kjeven ut av ledd for å svelge bytter som er mye større enn seg selv. På det mørke dypet, hvor sikten er begrenset, må de være klare til å fange og spise alt som kommer nær, selv om det er dobbelt så stort som hodet deres, forklarer Geoffroy.

En nøkkelrolle i karbonkretsløpet

Lanternefisken spiller en avgjørende rolle i havets biologiske karbonpumpe.

– Disse fiskene utfører døgnvertikal migrasjon, hvor de beveger seg til overflaten om natten for å spise og returnerer til dypet på dagtid. Ved å gjøre dette transporterer de karbon fra overflaten til dypere vannmasser, hvor det kan lagres i hundrevis av år, sier Geoffroy.

Denne prosessen starter med alger på overflaten, som absorberer karbon gjennom fotosyntese.

– Lanternefisken spiser dyr som konsumerer disse algene, og når de migrerer tilbake til dypet, frigjør de karbon gjennom respirasjon, utskillelse av avfallsstoffer og andre prosesser, sier Geoffroy.

Dette gjør dem til en viktig del av havets karbonlagringssystem.

Utfordringer i Arktis

Tradisjonelt har man trodd at mesopelagiske fisk, inkludert lanternefisk, var fraværende i Arktis på grunn av regionens unike lysforhold, som midnattssol.

– De er fotofobe, noe som betyr at de unngår lys. Hvis det er konstant lys på overflaten, kan de ikke migrere opp for å spise, forklarer Geoffroy.

Denne antakelsen kan imidlertid bli utfordret. Ved hjelp av ekkolodd har forskerne sett at det finnes lag med fisk som migrerer vertikalt også i Arktis.

– Dette antyder at mesopelagiske fisk og andre organismer kan være til stede der likevel. Hvilke arter det er, gjenstår å se, sier Geoffroy.

Aarskog, Karine Nigar karine.n.aarskog@uit.no Seniorrådgiver kommunikasjon

Publisert: 14.08.25 13:58 Oppdatert: 15.08.25 13:16

Arktis Framtidas stifinnere i Arktis Hav