Hva trengs for å forberede oss?

For tre år siden påpekte jeg og mine kolleger at sivilsamfunnets rolle i totalforsvaret – altså forsvaret av vårt land – bør diskuteres ved middagsbordet.

Siden da har det dessverre ikke skjedd store fremskritt. Vi er fremdeles ikke flinke nok til å ta opp dette viktige temaet i hverdagen.

Nye anbefalinger fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kommer høsten 2024, hvor det gis råd om hvordan vi kan forberede oss og øke vår motstandskraft mot krise eller krig.

Mye av denne informasjonen er allerede tilgjengelig på sikkerhverdag.no, men det er nok få som har tatt den til seg. Samtidig har sivilsamfunnets rolle i forsvaret av Norge aldri vært viktigere, og det er mye vi kan gjøre.

Mer samtale, mindre frykt

La oss vende tilbake til middagsbordet. Vi må våge å snakke om disse utfordringene. Forberedelser krever at vi tar opp ubehagelige temaer som krise og krig. Å være forberedt handler om å øke vår trygghet.

Dette innebærer at vi må erkjenne at selv om Forsvaret har hovedansvaret for landets militære forsvar, har trusselbildet utviklet seg så mye at det vi kan kalle «ikke-militære mål» – altså mål innenfor det sivile samfunnet – spiller en stadig større rolle i statlig sikkerhet og geopolitikk.

Fører denne innsikten til panikk? Kanskje, men det blir enda verre om vi unngår åpenhet og ikke tenker på hvordan vi kan redusere konsekvensene av fremtidige utfordringer.

Vi er en del av sikkerhetsbildet

Sammensatte trusler består ofte av en kombinasjon av både militære og ikke-militære tiltak som sammen utgjør en trussel mot samfunnet og staten.

Angrep på ikke-militære mål retter seg som regel mot viktige deler av det sivile samfunnet – fra infrastruktur (som kommunikasjonskabler) til informasjon og informasjonskilder.

Ofte blir eksisterende usikkerheter og sårbarheter i samfunnet mål for slike angrep, med hensikt om å forverre dem.

Dette kan for eksempel dreie seg om å svekke tilliten til myndigheter, øke polarisering eller uenighet om sentrale verdier som migrasjon, økonomi, klimaendringer og krig.

Vi må våge å snakke om disse utfordringene. Forberedelser krever at vi tar opp ubehagelige temaer som krise og krig.

Samtidig blir det stadig tydeligere at manglende tillit til informasjonskilder – særlig de som anses som «mainstream» og brukes av myndighetene – gjør norske borgere mer sårbare for alternative kilder, som fremmer anti-vestlige, anti-demokratiske, pro-russiske og/eller feilinformasjon og desinformasjon.

Kritikk og skepsis er sunt i et demokrati og bidrar til å forbedre det politiske systemet over tid. Uenighet er viktig. Men det er også avgjørende å ha et felles faktagrunnlag som vi alle kan stole på.

Usikkerhet er et attraktivt mål for desinformasjon. Folks meninger og atferd påvirker hvor stor effekt truslene har på samfunnet, og dermed hvordan en konflikt utvikler seg. Kombinert med militære tiltak kan dette bli en del av en hybridkrig. 

Hva gjør vi?

For det første må vi forhindre at desinformasjon får fotfeste, både digitalt og når digitale verktøy faller bort. Ideelt sett bør befolkningen styrke sin kritiske sans gjennom skolen og andre institusjoner. Men det er ikke nok å inkludere kildekritikk i læreplanen.

Hva skjer hvis strømmen går, internett forsvinner, og mobildekningen er nede? Da mister vi muligheten til å handle, lade elbiler, lage mat, bruke vann og ikke minst motta informasjon om hva som faktisk skjer.

Nordmenn får råd om å ha forsyninger hjemme for å klare seg i minst syv dager, men har alle DAB-radioer? Vet de hvor de finner nødvendige sendinger hvis andre informasjonskanaler svikter? Er det nok forsyninger til alle?

Store deler av befolkningen vil sannsynligvis ikke være tilstrekkelig forberedt. Noen har kanskje dårlig økonomi, lite plass, forstår ikke rådene, eller mangler mobilitet. Andre håper kanskje at det aldri vil skje. Alternative metoder for å spre pålitelig informasjon må derfor være tilgjengelige.

Slike tiltak må på plass før kriser oppstår, deles med befolkningen og øves regelmessig.

Gjenopplive dugnaden

Den klassiske norske dugnaden er verdt å gjenopplive som en del av informasjonsberedskapen. I tillegg til å forberede seg med forsyninger som varer i minst syv dager, må vi ha et analogt kommunikasjonssystem som fungerer når strømmen svikter.

Ikke-digitale metoder for å dele pålitelig informasjon må være tilgjengelige.

Dette kan innebære et nettverk av frivillige innen hver kommune, der utvalgte personer – kanskje krisetrente veteraner – plasseres ved lokale skoler, idrettsklubber eller religiøse organisasjoner, og fungerer som informasjonskanaler mellom nabolagene og myndighetene.

Vi må redusere frykten for uventede og uønskede, men mulige hendelser. Samtidig må vi inkludere befolkningen i planleggingen.

Skoler kan også ha ekstra forsyninger på lager for dem som ikke har nok.

Ved å etablere ordninger med informasjonsfrivillige og opprette lokale nødlagre, kan folk få pålitelig informasjon og påfyll av de mest nødvendige varene. Dette vil styrke både individets og samfunnets sikkerhet og motstandskraft.

Vi må inkludere innbyggere

Dette må diskuteres, innføres og øves. Samfunnets motstandskraft ligger i vår evne til å håndtere kriser og tilpasse oss plutselige og potensielt langvarige forandringer.

Vi må redusere frykten for uventede og uønskede, men mulige hendelser. Samtidig må vi inkludere befolkningen i planleggingen.

Vi er en del av Norges sikkerhetsbilde – og samtalen om dette må starte ved middagsbordet.