Vi må investere på nytt i landet vårt

Utmarksbeitene omtalt som «landjord med biologisk mangfold, forvaltet med beitebruk for selvforsyning av kjøtt gjennom generasjoner» er derfor viktige. Vi ser en styrket forvaltning av det biologiske mangfoldet i utmarksbeitene som nøkkel til en økt nasjonal selvforsyningsgrad.

Hvorfor lar vi dette mangfoldet og denne selvforsyningen slippe nå?

En stadig større del av Norges beste matjord blir brukt til produksjon av gress for husdyr i følge AgriAnalyse, eller bygges ned med boliger, veier og annen infrastruktur, ifølge Nibio. I mer marginale områder legges jordbruket ned. Her går store arealer med dyrket mark ut av produksjon og tilhørende utmarksbeiter gror igjen. I 2023 lå Norges selvforsyningsgrad, korrigert for import av dyrefôr, på cirka 39 prosent, skriver Nibio.

Nærbilde av krekling, noe ar høstrødt noe er grønt — Kreklingen er giftig, kveler andre arter og er ikke mat for pollenerende insekter. Foto: Kari Anne Bråthen / UiT

Skal selvforsyningsgraden økes må det gjøres grep

Vi støtter regjeringens strategi i at nøkkelen til en økt selvforsyningsgrad ligger i å øke dyrkningen av korn, frukt og grønnsaker der hvor jord- og klimaforhold er gode nok til dette. En mer utmarksbasert kjøttproduksjon kan frigjøre jordbruksareal til nettopp produksjon av frukt, grønnsaker og korn, i følge en Bioforsk-rapport fra 2013. For å nå en økt selvforsyningsgrad må derfor utmarksbeitene forvaltes aktivt slik at de store utmarksressursene ivaretas og ikke gror igjen. Vi må investere i disse arealene på ny.

Les også: Utmarka i Nord-Norge endrer seg med horisontal gjengroing

Norges landbruk- og selvforsyningspolitikk sier at norsk landbruk skal stå for en økning av selvforsyningsgraden til 50 prosent og samtidig tilpasse seg et klima i endring. Men denne ønskede politikken er ikke den utviklingen vi ser i utmarksbeitene. Med dagens bruk og forvaltning er det gjengroing med busker og trær som skjer.

Horisontal gjengroing

Ny forskning fra Finnmark og Troms viser at også mer åpne utmarkslandskap gror igjen. Næringsrike beiteplanter som gras og urter utgjør små mengder i det store landskapet der dvergbusker med lavere beiteverdi har blitt fullstendig dominerende. Vi kaller det «horisontal» gjengroing. Det er særlig lyngplanten krekling (Empetrum nigrum) som forårsaker denne krypende gjengroingen. For husdyr, rein, ville beitedyr, og pollinerende insekter har utmarksbeitene blitt mer ensformige.

Der vi har studert utmark utgjør krekling alene mer enn 50 prosent av plantebiomassen og den øker i mengde. Krekling har giftstoffer i bladene. Når bladene faller på bakken hindrer de andre planter i å spire og gro i jorda, alt fra urter til trær. Med sine vindpollinerte blomster bidrar heller ikke krekling med nektar til insekter. Med tap av mangfold forringes beitenes kvalitet. Vil vi ha en mangfoldig og produktiv utmark for høyere selvforsyning må vi forvalte horisontal gjengroing med krekling.

En mann står i utmarka og ser på jord han har dratt opp med et metallinstrument — Sauebonde Adriaan Smid med en jordprøve som viser brunjord under et kreklingdekke. Foto: Kari Anne Bråthen / UiT

Vi savner en selvforsyningspolitikk som inkluderer utmarksbeitene med sitt biologiske mangfold, og som verdsetter utmarksbeiter like mye som andre typer matjord i Norge.

Ønsker vi å ta Norges selvforsyning på alvor, haster det. Utmarkas biologiske mangfold representerer et vell av fornybare ressurser av stor beitekvalitet.

Det bør derfor forvaltes på en langt mer aktiv måte enn det som er tilfelle i dag. Inspirasjon kan hentes fra godt forvaltede kystlyngheier der mer enn 2000 år med skjøtsel har fremmet det biologiske mangfoldet og tilhørende beiteressurser. Men arbeidet med å beholde utmarkas biologiske mangfold – og dermed fornybare beitekvalitet – bør styrkes i flere utmarkstyper.

Vi trenger en ny forståelse

Ulike typer utmark gror igjen og endres på ulike vis. Eksempelvis er det enger med urter og gress som har blitt til heier med dvergbusker, og heier som var dominert av ulike dvergbusker, som nå har blitt mer like og dominert av krekling. Det er derfor ikke åpenbart hvordan det biologiske mangfoldet i ulike typer gjengrodd utmark skal styrkes.

En omforent forståelse for at utmarka endrer seg på ulike vis og bevaring av stedegent artsmangfold bør være ledetråden i utmarksforvaltningen. Myndighetene med statlige forvaltere må i mye større grad på banen, med aktiv deltakelse fra alle brukere i utmarka; fra bønder og reindriftsutøvere til viltforvaltere og andre arealbrukere.

Vi kan igjen bli aktive naturbrukere med mål om å styrke utmarkas biologiske mangfold og robusthet. Dette vil kreve at både gammel og ny kunnskap tas i bruk, og at det investeres i utmarka i Norge. Vinnerne er ikke bare utmarksbasert kjøttproduksjon og landets selvforsyningsgrad, men også et forvaltet biologisk mangfold som naturlig hører hjemme i vår utmark.

Alt peker på at vi må investere på ny i våre egne arealer framfor å leie det ellers i verden!

Utsi, Tove Aagnes tove.a.utsi@uit.no Førsteamanuensis

Bråthen, Kari Anne kari.brathen@uit.no Professor