En mann midt i økosystemet i klimaendringens tid
Da Rolf Anker Ims startet som klimaforsker ble han nærmest uglesett. I dag er klimaforskning noe av det viktigste man kan drive med.
Denne saken ble først publisert i magasinet Fram Forum.
På 90-tallet, da Rolf Anker Ims begynte å forske på effektene av klimaendring på naturen vår, var fagfeltet nytt og folk var skeptiske. Han forteller at det skjedde i et helt annet faglig klima enn nå. Det var flere klimafornektere og skeptikere i alle mulige graderinger.
– Selv ganske tunge folk innen ulike forskningsmiljøer, som burde ha mer greie på det enn som så, hadde veldig kritiske oppfatninger om at klimaendring var rene spekulasjoner som ikke vi skulle drive med, sier Rolf Ims.
Heldigvis har det endret seg gradvis, i takt med at vitenskapen har blitt sikrere. Ims mener det har mye med IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) sin posisjon internasjonalt å gjøre, men også hva folk flest oppfatter, er ekstremt førende for hva de tror på og hva de agerer i forhold til.
– Det der at folk kjenner det på kroppen, at de føler at forskningen faktisk viser det de allerede ser og forsterker det, der har det skjedd en stor endring altså. Og det skyldes jo at klimaendringene har kommet mye lenger, altså at de er tydeligere enn før. Det gjør det lettere å være klimaforsker nå. For det var faktisk ikke så lett i starten, sier Ims.
Likevel nevner han at Norge er et land hvor vi har flest klimaskeptikere enn andre land. Det har vært spekulert i om dette skyldes at vi produserer olje, og at det får konsekvenser for oss at vi faktisk skal redusere utslipp.
Kallet til Arktis
Ims vokste opp på østkanten av Oslo, med Østmarka som sin nær-natur.
– Jeg ble nok interessert i biologi fordi jeg hadde natur i nærheten, hadde foreldre som var interessert i natur og tok meg ut fra jeg var en bøtte stor. De var langt fra biologer og egentlig ikke akademikere i det hele tatt. Men det skapte nok en grobunn for naturinteresse, fra jeg var veldig liten, sier han.
Han har alltid vært glad i realfag, så det måtte bli noe innen det.
– Da jeg begynte på Universitetet i Oslo (UiO) på 1980-tallet, så var det en grønn bølge med mange studenter på biologistudiet. Det var faktisk venteliste for å komme inn på grunnkurset i biologi, og jeg begynte på biologi først etter et par år med grunnleggende studier i matematikk, statistikk og fysikk. Jeg var usikker på om det gikk an å få jobb i den delen av biologien som interesserte meg da, som var økologi.
Ims forklarer at det var på nippet til at han ble kjemiker. Men han fant ut at han vil ikke stå med hvit frakk på lab resten av livet.
– Jeg bestemte meg for å følge det som jeg synes var mest interessant: å begynne på biologi, med tanke på å ta hovedfag i økologi. Så ballet det på seg og jeg begynte på en doktorgrad, sier Ims.
Han fikk fort jobb som professor tidlig på 90-tallet, i sammenheng med at sentrene for miljø og utvikling ble etablert etter Brundtland-kommisjonens rapport. Det var et professorat i landskapsøkologi, for å se på effekter av arealødeleggelser på UiO.
Et kurs i miljøkjemi, med en professor som heter Hans Martin Seip, som var en av de ledende klimaforskerne på den tiden, ble en øyeåpner for Rolf Ims. Seip snakket om drivhuseffekten og hvor dramatisk effektene kunne bli.
– Det ble tydelig for meg at hvis man skulle fokusere på effekter av klimaendring, så burde vi begynne i Arktis. For allerede da visste man at disse effektene kom til å bli sterkest i nord, sier han.
Da Ims fikk mulighet til jobb på Universitetet i Tromsø (UiT) i 2001, så flytta han.
– Jeg ble kallet som det het i den tiden, det høres ut som en sånn prestegjerning. Jeg er så gammel, at når jeg søkte om professorat i Oslo på 90-tallet, så måtte jeg søke kongelig statsråd, ler han.
Man kunne enten søke om professorat eller så kunne man bli kallet.
Så Ims ble utrolig nok kallet til UiT.
– Jeg var fascinert av Arktis og Nansen fra guttedagene. Jeg leste en god del om Nansen om hans bragder som polfarer, men også som vitenskapsmann her i nord.
Han forteller at han startet med forskning på Svalbard allerede i 1989, mens han holdt på med doktorgraden i Oslo, og holdt den gående helt fram til nå. Men veldig intenst i to tiår fra 1989 og framover, så var Ims og kolleger på Svalbard flere ganger i året.
En av de han har samarbeidet nært med både på Svalbard og i Tromsø er forskeren Nigel Yoccoz.
Radarpar
Rolf og Nigel er en kjent duo.
– Det er viktig med lange linjer i forskningen, men det er også lange linjer i et nært samarbeid som går helt tilbake til 80-tallet. Jeg møtte Nigel i Oslo, da han var postdoc der, og jeg var på omtrent samme stadium.
Ims tror det har en verdi å ha et samarbeid som varer lenge.
De endte opp på samme sted også. Det er ikke helt tilfeldig, at de sitter på nabokontoret til hverandre. Ims var nemlig medvirkende til at Nigel havnet her i nord.
– Jeg hadde en rådgiverstilling på NINA (Norsk Institutt for Naturforskning). Da avdelingen her oppe skulle rekruttere nye folk, visste jeg at Nigel hadde lyst til å flytte fra Frankrike. Så ble det til at han fikk jobb her. Også flytta jeg etter noen år seinere, forteller Ims.
Så dukket det opp et ledig professorat to år etter at Ims kom til Tromsø, så da kom Nigel til UiT.
– Vi trengte hans type kompetanse, og da havnet han på nabokontoret.
De to forskerne utfyller hverandre faglig, men de trives også i hverandres nærvær.
En annen biolog Ims trives med er hans kone Eva Fuglei.
De to forskerne samarbeider ikke bare i livet, deres forskning krysser hverandre både innen fjellrev, fugler, og økosystemet som helhet. Forskerparet har en rekke publikasjoner sammen. Fuglei er ansatt på Norsk Polarinstitutt.
– Jeg møtte Eva her i Tromsø. Vi er begge sørfra, men har altså endt opp her.
Og de har ingen planer om å flakse sørover igjen når de avslutter forskerkarrieren. De føler de er på rett plass.
– Jeg har ikke angret et sekund på at jeg flytta nordover. Det har med både det profesjonelle å gjøre, bra universitet, bra fagmiljø, og at jeg er veldig glad i vinter.
Ims forteller at vinterne forsvant sørpå, særlig på 90-tallet var de omtrent helt borte på Østlandet der han bodde.
– Det var en mild periode, så det var jo nesten ikke skiføre i selv ikke i de høyereliggende delen av Nordmarka. Det var som en 6 måneder lang høst. For oss som er glad i hvite vintre, snø og ski, så det ble det trist rett og slett, sier Ims.
I Tromsø er det både nok snø og nok forskere å samarbeide med, blant annet gjennom Framsenteret, der Ims har vært med fra starten.
Langsiktig klimaforskning
Da Framsenteret ble til, så var det en åpning for å tenke litt annerledes om hvordan man kunne organisere forskning på klimaendringene, mer langsiktig og mer økosystem-omfattende.
– Et av problemene når man skal drive forskning i Norge er at alle prosjektene bare varer 3 til 5 år. Det er helt håpløst kort tid hvis vi skal studere effekter av klimaendringer. Klimaendringenes natur krever at man følger med over tid, sier Ims.
Hvis du skal gjøre god klimaeffekt-forskning, så er det helt nødvendig å ha kontinuerlige datastrømmer fra økosystemene.
– Uten det, så vet vi ingenting, sier forskeren.
Lemen er en av artene som er truet av klimaendringer. I videoen under forteller Ims hvorfor det er kritisk for andre planter og dyr:
I dialog med kunnskapsdepartementet fikk Ims og kolleger mandatet om å planlegge COAT – et klimaøkologisk observatorium for arktisk tundra. Ims skulle lede og å lage plan for noe som ikke skulle være tidsavgrenset. De fikk rikelig ressurser fra Kunnskapsdepartementet, og etter nesten tre år, i 2013 var planen klar.
– Når planen skulle iverksettes, så manglet finansiering. Men Vi har holdt forskningen i live siden 2013, sier Ims.
Først ved at de fikk mange millioner fra Forskningsrådet til å etablere forskningsinfrastruktur på Svalbard og i Finnmark. Deretter via kortvarige prosjekter, enten finansiert av Forskningsrådet, UiT eller Tromsø forskningsstiftelse, som har gjort det mulig for å utvikle ny metodikk og å utdanne nye forskere som kan drive denne type forskning over tid.
– COAT er rigget for å gi rask dokumentasjon og prognoser om klimaendringene og effekter i nordområdene. Slik kan Norge og det internasjonale samfunnet håndtere situasjonen gjennom beredskap og tilpasninger, forklarer Ims.
Den gode nyheten for COAT er at i budsjettforliket om statsbudsjettet 2024 fikk prosjektet 20 millioner kroner for å drifte det klimaøkologiske systemet. Systemet består blant annet av værstasjoner, kameraer, mikrofoner og en rekke manuelle målinger i felt som gir overvåkningsdata om klima- og økosystem i Øst-Finnmark og på Spitsbergen. Disse dataene mates inn modeller som gjør det mulig å påvise årsaksforhold bak endringer og gi varsler om forventet videre utvikling.
– Det som har vært viktig for meg og mine kolleger i COAT er at vi skal være forvaltningsrelevante, og at vi er tett i kontakt med de som trenger denne kunnskapen. Enten det er næring eller forvaltning. Så en del av COAT-aktivitetene, er tilknytning til brukergrupper som er satt til å forvalte naturressurser, eller næring som for eksempel reindrift, forteller Ims.
Samarbeid med brukere
– Det å ha en kontinuerlig dialog med forvaltning og næringer, etter hvert som disse systemene endrer seg raskt, det er kjempeviktig. Både det at forskningen produseres raskt og at man diskuterer forvaltningstiltak som kan dempe virkningen av klimaendringene, mener Ims.
Han føler at brukerinvolvert forskning fungerer godt når det nok tid og ressurser til å ha en løpende dialog. COAT har fulgt en protokoll i denne forskningen som klargjør roller, men det er også helt fritt for brukerne å faktisk ha meninger. Slike meninger kan formuleres som hypoteser, som med tilstrekkelig data faktisk kan testes etter helt normale vitenskapelig rutiner.
– Det tar ofte lang tid å bygge opp et tillitsforhold, sier Ims.
Brukerne har vært involvert i COAT helt fra starten ved å være med på å definere problemstillingen, i stedet for at de bare får servert forskerens perspektiv på det som et slags innledende premiss.
– Vår erfaring er at de har stilt spørsmål som har vist seg å være kjemperelevante. Det er jo fint for dem å føle at de blir lyttet til. Og når det kommer til tiltak, så er det jo de som er praktikerne som vet hva som er administrativt mulig og hva det koster av ressurser å gjøre slike ting, forklarer han.
Uten å diskutere med de som skal iverksette tiltakene, og vurdere effekten av tiltaket, så er det helt meningsløst.
– Vi har hatt slik dialog i forhold til skogforvaltning, om de svære lauvmarkangrepene i Finnmark, i forhold til rypeforvaltning, med interesseorganisasjoner, og med norsk regional og nasjonal forvaltning. Det er ganske sammensatte brukergrupper, med ulik kompetanse, sier Ims.
Og så er det reindriften da.
COAT-prosjektet har blant annet som mål å finne ut hvordan beiteforholdene for rein og andre beitedyr endres med klimaendringene. Men hvordan er det å samarbeide med et urfolk som baserer seg mye på tradisjonell kunnskap?
Samarbeid med reindriften
– Reindriften er jo veldig heterogen, det er avhengig av om du er en liten eller stor reineier og hvor i landet du er. De kan ha veldig forskjellig syn på forskning, sier Ims.
Det er større interesse for forskning hos yngre reindriftsutøvere, mener han, og har erfaring med at det også er litt forskjellig syn på dette med tradisjonell kunnskap.
– Noen, særlig de yngre jeg har snakket med, mener at forskningsbasert kunnskap om reindrift er viktig, kombinert med tradisjonell kunnskap. Fordi det er jo et spørsmål om kan tradisjonell kunnskap kan løse alt i en utradisjonell tid. Prognosene typer på at klimaet blir snart helt annerledes enn hva noen har opplevd før, sier han.
Forskningen har jo det mandatet å forutse utenfor det vi har observert, til en viss grad basert på det vi vet. Så der kan forskningen ha en rolle som kan være til hjelp for dem.
– Jeg tror at mange i denne næringa har følt at mye reindriftsforskning er påtvunget dem fra staten. Hva som er bærekraftig reintall for beite og slikt. Men for reindriften nå er det viktig å faktisk vite hvordan miljøforholdene endres utover det de noen gang har observert, og hvilke effekter dette kan ha på beiteplanter, parasitter og snøforhold som påvirker reinen. Dette har de tradisjonell kunnskap om, men de har ingen tradisjon for å vite hvordan vegetasjonen eller parasittbelastning skal se ut i et klima som kan flere grader varmere, om noen få ti år. Det er helt ukjent grunn, forklarer Ims.
Usikkerheten gjelder for forskerne også, men der fins et rammeverk som håndterer usikkerheten på en systematisk måte. Det er det forskningen driver med, å prøve å redusere usikkerhet om ting.
Ims opplever at reineierne er positive til å lytte til forskningen.
– Jeg synes det har blitt lettere med yngre generasjoner. Sånn er det jo, nye generasjoner kommer inn med et litt annet perspektiv.
Men kanskje hjelper det også at de ser at forskerne er der over lengre tid.
– Reindrifta har hatt mange dårlige opplevelser med forskere som kommer for å forske på dem og så drar igjen. Det er ikke bra, rett og slett. Det at de ser at de kan stole på oss og at vi produserer resultater som de har behov for, det tror jeg er bra, sier Ims.
COAT nå plassert værstasjoner i Øst-Finnmark, hvor det har vært dårlig dokumentasjon på hvordan vinterbeitene faktisk er i forhold til snøforhold.
– Det at vi har hatt diskusjoner i reindriften om hvor vi skal sette opp denne infrastrukturen, det er tillitsskapende. Da ser de at vi gjør dette her for dem, sier han.
Et klima i endring gjør det vanskeligere for reinen å få tak i mat, men også de ville dyrene sliter i et økosystem som er annerledes enn de er vant til.
Sårbare arter
Blant annet fjellrevbestanden i Finnmark har slitt de siste årene. COAT har også stått for forskningsbaserte evalueringer av ulike tiltak for å styrke denne bestanden.
Men hvis en art ikke tåler at klimaet endrer seg, hvorfor skal man kjempe så hardt for den nå som vi vet at klimaet endrer seg?
– Det er et dilemma vi i økende grad står overfor med de arktiske artene, som ikke ser ut til å ha noen fremtid i hvis prognosene slår til. Vi kan stå overfor en situasjon hvor verken snøugle, fjellrev eller kanskje våre ryper har en fremtid i et hundreårs-perspektiv, sier Ims.
Han forteller at motivasjonen var knyttet til klimaendringene, da Miljødirektoratet gav dem i oppgave å drive forskning knyttet til å forstå hva som får fjellreven til å forsvinne.
– Men det handler også om å sette søkelys på hva som skjer når arters leveområder blir ødelagt eller de ikke lenger har en plass i økosystemene på grunn av klimaendringene. Ved å vise tidlige eksempler med arter som folk bryr seg om, kan vi også høyne bevisstheten generelt, sier han.
Ims ser på fjellreven er som en kanarifugl i denne sammenhengen.
– Det vil sannsynligvis være noen refugier igjen til slutt. Særlig på høy-arktiske øyer som Svalbard. Selv om det er langt igjen til at vi er der, er det viktig å dokumentere hva som skjer og hvor eventuelle refugier vil være i fremtiden. Dette har vært vår motivasjon for å drive forskning på dette området, selv om vi ikke tror de har en fremtid i vår lille del av Arktis, sier forskeren.
Dette er noe forskerne snakker åpent om. Selv om det er vanskelig for mange å akseptere, spesielt for de som er glade i fjellreven.
– Ja, fjellreven er veldig søt og rødlistet, men det å desimere rødrevbestanden som et tiltak har vært kontroversielt. Likevel, når vi forklarer at dette tiltaket kan gi kunnskap om hvorfor fjellreven forsvinner og rødreven vinner, så forstår de fleste, sier Ims.
Den organiserte skytingen av rødrev i Finnmark blir av COAT-forskerne analysert som et eksperiment for å forstå rødrevens effekt på både fjellrev, rype, og andre bakkehekkende fugler. Eksperimentet gir også data som brukes til å forstå hvorfor rødreven etter hvert har blitt det dominerende rovdyret alle steder i Finnmark.
Hvordan vi mennesker har forvaltet økosystemene over tid, kan også ha påvirket både fjellrev, rødrev og andre dyr.
Mennesket i økosystemet
Rolf Ims har forsket på mange ulike dyr og hvordan de påvirker økosystemet. Men det dyret som påvirker økosystemet mest i dag er mennesket.
– Vi er fremdeles en del av økosystemene, på godt og vondt, mest på vondt nå. På en måte eier vi en «supernisje» i forhold til alt annet, på grunn av at vi har intellektuell kapasitet til å lage teknologi til å gjennombore jorda for ressurser. Det er det som gjør at vi dominerer fullstendig, sier Ims.
Men vi er avhengige av økosfæren, som vi er i ferd med å ødelegge.
– Bare for å puste. Det er så enkelt som det, bare for å puste og faktisk ha et klima som er levelig i, sier Ims.
Han forklarer at selv om det skjer store og raske klimaendringer her i nord, så kommer det ikke til å bli ulevelig med tanke på temperatur og nedbør. Men store deler av kloden kommer til å få så høye temperaturer at folk ikke kan leve der.
Han tror at vi fremdeles er et dyr med iboende biologiske egenskaper og begrensninger som i stor grad styrer menneskehetens og den globale økosfærens skjebne.
– Selv i en moderne sivilisasjon har vi grunnleggende avhengighetsforhold til visse ting, som et dyr som spiser seg opp på bær og søtsaker. Vi har enkelte biologiske responser på en del ting som egentlig ikke er godt for oss. Det at vi er i ferd med å ødelegge vårt eget miljø, det er jo fordi vi er inne i en enorm materiell fest som vi ikke klarer å si nei til. Mennesket har vanskelig for å si nei til en fest, selv om det blir en «hangover» i noen år eller generasjoner etterpå. Der tror jeg fremdeles menneskeheten er en relativt dårlig selvregulert dyrebestand, sier Ims.
Likevel, den samme teknologien vi har brukt til å gjennombore jorda for ressurser, kan også brukes til noe positivt.
Det grønne skiftet
Hvordan tenker klimaforskeren Rolf Ims at vi kan ta hensyn til både dyreliv, økosystemet, reindriften, urbefolkning og samtidig bevege oss mot det grønne skiftet?
– Det er et forferdelig vanskelig dilemma, hvem som skal ta belastningen ved å få infrastruktur som vindmølleanlegg i bakgården. For meg som forsker er det viktig å ha et objektivt syn på dette, og dokumentere hvilke effekter dette har på biologisk mangfold, reindrift, og andre ressurser. Hvilke effekter har det på dyreliv som i tillegg vil være presset av klimaendringene som kommer, for dette kan bidra til en større samlet belastning dette her, selv om den infrastrukturen vi skal lage medvirker globalt til at utslippene går ned, sier Ims.
Men hvis du skal rangere miljøeffektene av ulike ting, så er det ingen flekk som ikke blir påvirket av klimaendringene. Klimaet er jo den faktoren som er mest avgjørende for hvordan jordas liv ser ut. Det er stor forskjell på for eksempel arktisk tundra og tropisk regnskog. Klimaet er så definerende for alt liv og økosystemene.
– Samtidig som vi prøver å dempe effekten av klimaendringer, så vil de være der, for de ruller og går. Vi kan begrense oppvarmingen, men det ligger an til at den globale temperaturen kommer til å gå kanskje 2 til 4 grader høyere enn globalt førindustrielt gjennomsnitt, sier Ims.
Og i nordområdene er det 3 til 4 ganger mer.
– Så vi må nesten ta høyde for at det kan bli store effekter uansett hva vi ser ut til å være i stand til å gjøre, mener forskeren.
Det er mye usikkerhet rundt slike tall og hva det egentlig vil bety for klimaet og naturen. Det er vanskelig å ha en langsiktig forutsigelse.
– Jeg tror gjerne det beste vi kan gjøre er å være tett oppi hva som skjer, og det er det COAT prøver på. Vi har hele tiden hatt tung innsats på det å få data på hvordan systemene responderer på disse endringene, sier Ims.
Effekten av et grønt skifte må ta høyde for at klimaendringene skjer uansett, så dette med samlet belastning – hvordan minimerer vi den? Det er et viktig forskningstema, men vanskelig.
-
Fiskeri- og havbruksvitenskap - bachelor
Varighet: 3 År -
Fiskeri- og havbruksvitenskap - master
Varighet: 2 År -
Akvamedisin - master
Varighet: 5 År -
Bioteknologi - bachelor
Varighet: 3 År -
Arkeologi - master
Varighet: 2 År -
Geosciences - master
Varighet: 2 År -
Biology - master
Varighet: 2 År -
Physics - master
Varighet: 2 År -
Mathematical Sciences - master
Varighet: 2 År -
Biomedicine - master
Varighet: 2 År -
Molecular Sciences - master
Varighet: 2 År -
Biologi - bachelor
Varighet: 3 År -
Medisin profesjonsstudium
Varighet: 6 År -
Informatikk, datamaskinsystemer - bachelor
Varighet: 3 År -
Informatikk, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Geologi - bachelor
Varighet: 3 År -
Biomedisin - bachelor
Varighet: 3 År -
Kjemi - bachelor
Varighet: 3 År -
Matematikk - årsstudium
Varighet: 1 År -
Ergoterapi - bachelor
Varighet: 3 År -
Fysioterapi - bachelor
Varighet: 3 År -
Radiografi - bachelor
Varighet: 3 År -
Farmasi - bachelor
Varighet: 3 År -
Farmasi - master
Varighet: 2 År -
Romfysikk, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Klima og miljøovervåkning, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Bærekraftig teknologi, ingeniør - bachelor
Varighet: 3 År -
Odontologi - master
Varighet: 5 År -
Anvendt fysikk og matematikk, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Praktisk-pedagogisk utdanning for trinn 8-13 - årsstudium (deltid)
Varighet: 2 År -
Internasjonal beredskap - bachelor (samlingsbasert)
Varighet: 3 År -
Ernæring - bachelor
Varighet: 3 År -
Marine Biotechnology - master
Varighet: 2 År -
Ph.d.-program i naturvitenskap
Varighet: 3 År -
PhD Programme in Natural Science
Varighet: 3 År -
PhD Programme in Science
Varighet: 3 År -
Lektor i realfag trinn 8-13 - master
Varighet: 5 År -
Kunstig intelligens, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Matematiske realfag - bachelor
Varighet: 3 År -
Nautikk - bachelor
Varighet: 3 År -
Medisin profesjonsstudium - forskerlinje
Varighet: 7 År -
Havteknologi, ingeniør - bachelor (ordinær, y-vei)
Varighet: 3 År -
Informatikk, datafag - bachelor
Varighet: 3 År -
Computer Science - master
Varighet: 2 År -
Fornybar energi, sivilingeniør - master
Varighet: 5 År -
Peace and Conflict Transformation - master
Varighet: 2 År -
Technology and Safety in the High North - master
Varighet: 2 År -
Law of the Sea - master
Varighet: 3 Semestre -
Nordisk - årsstudium
Varighet: 1 År -
Arkeologi - bachelor
Varighet: 3 År