Komplekst samspill mellom misjonærer og urfolk i India

Den norske Santalmisjon har i nær 150 år utviklet nære forbindelser til santalfolket; et urfolk bosatt i regnskogområder i delstatene Bihar og Vest-Bengal i det nordøstlige India. Tone Bleie, professor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse ved UiT, har ledet et 12-årig forskningsprosjekt som har ført frem til bokutgivelsen New Testament: Scandinavian missionaries and Santal chiefs from Company and British Crown Rule to Independence (2023).

I arbeidet med boka har Bleie gjennomgått dokumentasjon fra offentlige og private arkiver hentet fra tre kontinenter, blant annet fra santalmisjonens arkiv i Hurdal og København, Kulturhistorisk museum og Nasjonalbiblioteket. I tillegg har hun benyttet intervjuer med tidsvitner, mediekilder og etnografiske data hun selv har samlet inn over fire tiår.

På veien har hun samarbeidet med kultur- og menneskerettighetsorganisasjoner i India, forskere på indiske universiteter og et internasjonalt lag forskere innen misjonshistorie.

Santalihøvdinger samarbeidet på et slikt ideologisk grunnlag med misjonærene for å innfri sine mål overfor britiske kolonimyndigheter gjennom aksjoner, lovreformer og lobbyvirksomhet.

Bleie har blant annet gransket hvordan misjonering har sammenfalt med kolonisering i to epoker.

– I den ene hadde Danmark-Norge befestede handelsstasjoner i Bengal og Sør-India fra 1706 til 1790, som utgjorde støttepunkter for misjonering. Deretter fulgte en periode hvor norske misjonærer opprettet egne stasjoner i Bengal, som var i drift fra 1860 til 2000, sier Bleie.

Områdene hvor misjonærene var aktive gjenspeiler, ifølge Bleie, en koloniseringsprosess som først var drevet av merkantilisme, men som deretter handlet mer om territoriell kontroll, utvinning av ressurser og pasifisering av stammer som gjorde opprør.

Til sist ble kristne misjonsorganisasjoners formål utfordret av en sekulær solidaritetstankegang som ble stadig mer framtredende i etterkrigstiden. Bleie har kartlagt hvordan misjonsorganisasjoner har tilpasset seg et nytt paradigme for bistandsarbeid og funnet nye muligheter de kan utnytte til sin fordel. Ved å studere hva som har preget Santalmisjonen fra et tverrfaglig perspektiv, har hun brakt ny kunnskap om deres virksomhet og samspill med santalfolket fram i lyset.

– Santalmisjonens påvirkning på sitt vertsamfunn har tidligere blitt undervurdert av både misjonsforskere og politiske aktører, sier Bleie.

Person ved et skrivebord. — Professor ved UiT, Tone Bleie. Foto: Stig Brøndbo.

Santalmisjonens forskerpionerer

De norske misjonærene navigerte i et komplekst landskap, både politisk, økonomisk og kulturelt, da de etablerte seg i India. For å bygge et fotfeste for sin misjonsvirksomhet ble de nødt til å håndtere vidt ulike roller.

En hovedoppgave var å spre evangelisk-lutheransk tro. Misjonærene brukte lokal religion som et verktøy til å kontekstualisere meningen bak det kristne budskap, og inntok da en rolle som guruer og vismenn. Samtidig var de forskere som bidro til å bevare lokalbefolkningens språk og kulturarv. De skulle også sikre velferd, utdanning og helsetilbud til lokalbefolkning gjennom inntekter fra landbruk og næringsvirksomhet. I denne rollen var de landeiere, byggherrer og pengeinnsamlere.

De som anses som santalmisjonens foregangsmenn var Lars Olav Skrefsrud (1840–1910) og Paul Olav Bodding (1865–1938). De er kjent for å ha nedlagt en stor innsats for å dokumentere santalfolkets kulturarv. Det gjorde de gjennom å utforme et skriftspråk for santalfolket, en egen ordbok, nedskriving av muntlig overleverte epos og eventyr og innsamling av arkeologiske gjenstander. Originalmanuskripter, gjenstander og annen historisk dokumentasjon forvaltes nå i en egen samling på Kulturhistorisk museum og Nasjonalbiblioteket.

– Verkene til Skrefsrud og Bodding er fremdeles regnet som klassikere i India og Bangladesh, hvor de blir utgitt i stadig nye opplag, uttaler Bleie.

Misjonærer støttet rettighetskamp

En viktig grunn til at evangelisk-luthersk tro fikk fotfeste i Øst-India på 1800- og 1900-tallet, er ifølge Bleie at Santalmisjonen støttet opp under santalfolkets kamp for egne rettigheter til land og utdanning, selvstyre og velferd. Et viktig moment er at nasjonalistisk ideologi og haugianske idealer som santalmisjonen brakte med seg fra Norge samsvarte godt med santalfolkets egne egalitære idealer.

– Santalihøvdinger samarbeidet på et slikt ideologisk grunnlag med misjonærene for å innfri sine mål overfor britiske kolonimyndigheter gjennom aksjoner, lovreformer og lobbyvirksomhet, forteller Bleie.

Forskningen til Bleie har også avdekket at de norske misjonærene stod i en god posisjon til å påvirke politiske prosesser i India. Korrespondanse rundt oppkjøp som misjonen gjorde av landområder viser at norske misjonærer var knyttet til den indre kretsen til den britiske Rajen. Det ga dem fordeler når nytt kolonilovverk skulle utformes.

Bleie har dessuten sett på hvordan rettighetene til minoritetsbefolkninger har endret seg i lovverket til både kolonimyndigheter og de uavhengige statene som ble dannet etter 2. verdenskrig. Utviklingen i lovverket blir analysert i lys av hvordan menneskerettigheter er beskrevet i internasjonalt lovverk.

Ifølge Bleie har santalfolkets rettigheter og kultur i stadig større grad blitt anerkjent i løpet av denne perioden. Den norske Santalmisjonen eksisterer ikke lenger, men deres avtrykk i århundrenes løp er merkbart, innen forskning og samfunnsliv i både Norge og India.

Kortnytt fra Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning

Bredesen, Kim kim.bredesen@uit.no Rådgiver