Har ikke penisormen utviklet seg på 500 millioner år?

Vi leter etter svaret i tennene den har i svelget.

To bilder av penisormer. Den ene er beige og står oppover. Den andre er gråsvart med hale.
To forskjellige arter av nålevende penisormer. T.v. Priapulus caudatus fra Grønland, t.h. Tubiluchus sp., en bitteliten art. Foto: Andreas Altenburger / UiT og Martin Vinther Sørensen, Københavns universitet

Penisormer eller priapulider, er virvelløse dyr som lever i havet. De er blant de eldste organismene vi kjenner til, men vi har likevel lite kunnskap om dem.  

Vi vet for eksempel ikke så mye om hvordan de lever, hva slags føde de foretrekker og hvilken rolle de spiller i økosystemet i havet.   

Ett annet mysterium er: Hvordan kan det ha seg at den moderne penisormen ser nesten likedan ut i dag som for 500 millioner år siden? Hvorfor har den utviklet seg så langsomt, sammenliknet med andre dyrearter?  

I jakten på svar, har jeg sammen med et team av skandinaviske og britiske forskere, undersøkt den geometriske formen på tennene den har i svelget.  

Resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet Zoomorphology.  

Vi sammenliknet penisormer fra Troms med utdødde arter

For å få svar, samlet vi inn ulike typer penisormer utenfor kysten av Troms. Vi kjenner til cirka 20 nålevende arter og en håndfull av dem lever i dag langs norskekysten. 

Video: Andreas Altenburger

De moderne artene sammenliknet vi med utdødde arter. Til dette brukte vi bilder fra litteraturen og materiale fra samlingene ved Norges arktiske universitetsmuseum.  

All informasjon ble registrert i et felles tannregister, før vi sammenliknet formen på tidligere og nye arter ved hjelp av en matematisk metode.

Tannstrukturen er tilpasset det de spiser  

Vi gjorde flere viktige observasjoner. Blant annet så vi at det var stor forskjell i tannstruktur hos de ulike artene, og det viste seg at formen var tilpasset det de spiste. 

For eksempel skilte de bittesmå artene seg fra de store rovdyrartene. De første spiser sannsynligvis mest råttent organisk materiale på sjøbunnen, mens de store rovdyrartene jakter på andre virvelløse dyr. Dette ser ut å ha dannet ulike tanngeometrier hos de to ulike typene penisormer. 

Blant de utdødde artene, ser det ut til at de fleste har vært aktive rovdyr, slik som de store artene fortsatt er i dag. 

Tennene til ulike typer penisormer
Tenner fra forskjellige penisormer. Til venstre er en tann fra rovdyrarten Halicryptus spinulosus, som finnes i Østersjøen. I midten er tenner fra den lille, tropiske arten Meiopriapulus fijiensis som mest lever på organisk materiale. Til høyre er en tann fra en ukjent art som levde for 500 millioner år siden. Foto: Joel Vikberg Wernström, Martin Vinther Sørensen og Ben Slater

Penisormen har forandret seg 

Når det gjelder mysteriet, viser det seg at de moderne penisormene slett ikke er så like sine utdødde artsfrender som vi har trodd. De har både utviklet ett større mangfold i levemåter og størrelse, og i tannstruktur, sammenliknet med for 500 millioner år siden.  

De bittesmå artene som spiser organisk materiale, har faktisk tannstrukturer som ser ut til å ha forandret seg relativt mye over tid. Det henger sannsynligvis sammen med at disse artene har utviklet seg til miniatyrversjoner av sine større slektninger.  

Så selv om penisormene ser primitive ut ved første øyekast, har evolusjonen på ingen måte stanset opp siden jordens oldtid. 

Arten kan gi oss innsikt i det marine økosystemet 

Det å få innsikter i hvilken rolle penisormene spiller i dagens marine miljøer, kan gi oss viktig informasjon om dyrenes økologiske funksjoner og betydning for de andre artene som de spiser, eller som spiser dem.  

Vi oppfordrer derfor til videre forskning på priapulider, og som en bonus kan vi få spennende kunnskap om hvordan marine økosystemer fungerte for en halv milliard år siden. 

Portrettbilde av Vikberg Wernström, Joel
Vikberg Wernström, Joel joel.v.wernstrom@uit.no Stipendiat
Publisert: 24.08.23 13:50 Oppdatert: 06.09.23 13:23
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT formidler sin egen forskning.
Forskerhjørnet Naturvitenskap
Vi anbefaler