Den nye «generasjon prestasjon»?

Innenfor mitt fagfelt, som er gerontologien, finnes det mange «perspektiv» på aldring og alderdom. Jeg er opptatt av at slike «perspektiv», eller teorier om man vil, har betydning langt ut over korridorene på universitetene. Teorier om aldring og alderdom manifesterer seg i hvordan vi organiserer samfunnet vårt, hvordan vi utformer tjenester til våre eldre medborgere, og hvordan vi møter den enkelte. Jeg er opptatt av å gjøre studentene mine bevisst på at «perspektivene» deres er styrende for: Hva de ser, hva de ikke ser, hva de oppfatter som problem, og dermed hvilke løsninger de ser på problemene.

Jeg skal ta dere med gjennom noen «perspektiver» som har vært og fortsatt er dominerende i tenkningen rundt aldring og alderdom. Og prøve å vise hvordan disse perspektivene har fått helt konkrete uttrykk i samfunnet vårt og i helse- og omsorgstjenestene.

Teksten er hentet fra et fordrag som Bodil Hansen Blix holdt under Lørdagsuniversitetet. Hør hele foredraget her.

Tilbaketrekkingsteorien

Den første teorien er tilbaketrekkingsteorien, lansert av Cumming og Henry tidlig på 60-tallet. Teorien var basert på analyser av data fra en stor undersøkelse som ble gjennomført av University of Chicago: The Kansas City studies of adult life. Cumming og Henry mente at aldring medfører en naturlig tilbøyelighet til tilbaketrekking: Gamle mennesker foretrekker ro og hvile. De anerkjente riktignok at samfunnet kanskje forsterker denne tilbaketrekkingen. Men først og fremst mente de at dette var en universell prosess – altså noe som kjennetegner alle gamle mennesker. Teorien har fått massiv kritikk fordi den legitimerer passifisering og ekskludering av gamle mennesker. Jeg tror dessverre denne tenkningen har hatt stor betydning for hvordan vi har organisert samfunnet og tjenestene våre.Tenk på hvor man har plassert sykehjem opp gjennom historien: Stille og tilbaketrukket, langt fra der det skjer. Jeg tror at tilbaketrekkingsteorien har gjort en del skade. For hvis vi legger omsorgsboliger og sykehjem langt fra der ting skjer, lager vi barrierer for samhandling og samvær på tvers av generasjoner. Jeg har stor tro på å integrere studentboliger og sykehjem, slik de har erfaring med i Finland og Nederland. Dette er ikke bare et gode for de gamle, men også for studenter som for første gang er langt borte fra familie og venner. Og jeg har stor tro på å bygge omsorgsboliger og boliger for småbarnsfamilier om hverandre. Tenk på hvor mange barn som vokser opp uten kontakt med gamle mennesker. De har kanskje besteforeldre som bor på en helt annen kant av landet, eller i et helt annet land.

Aktivitetsteorien

Neste teori er aktivitetsteorien, utviklet av Havighurst og kollegaer på 60-tallet. Det som er artig å merke seg er at denne teorien er basert på analyser av akkurat det samme datamaterialet som tilbaketrekkingsteorien var basert på. Det er samme data, men stikk motsatt konklusjon, noe som viser at perspektiv har betydning for hva vi ser, og hva vi ikke ser. Havighurst et al. mente at når gamle ikke deltar i samfunnet, så er det ikke fordi de «naturlig» trekker seg tilbake, men fordi de blir utstøtt. De mente at aldring og aldringsprosesser altså ikke har bare indre forklaringer, men også ytre. Og de mente at det ikke var tilbaketrekking, og ro og hvile, som var nøkkelen til en god alderdom, men aktivitet. Og det høres vel lovende ut? Problemet med slike «teorier» er at de kan trekkes for langt, og de kan brukes til å legitimere handlinger. Og det mener jeg det finnes eksempler på. Her er et eksempel: Historien handler om en gammel dame som er skrevet ut fra sykehus etter et lårhalsbrudd. Hun skal «hjemmerehabiliteres» av hjemmetjenesten. En dag hjemmetjenesten kommer på besøk, ber damen om å få et speilegg til frokost. Pleieren fra hjemmetjenesten sier at det kan hun få, men hun må bli med på kjøkkenet og lage det selv.

Bølgen av «hverdagsrehabilitering» som har slått inn over helse- og omsorgstjenestene de siste årene kan være motivert av nettopp samme tenkning som aktivitetsteorien er basert på: At det aller beste er om gamle mennesker klarer mest mulig selv, og klarer seg mest mulig på egen hånd. Men spørsmålet er om også denne tenkningen kan utarte? Er det så sikkert at det er viktig for denne dama å «mestre» det å lage sitt eget speilegg? Mest sannsynlig har denne dama laget mange speilegg i løpet av sitt liv, så det er ikke det det står på. Eller kan det tenkes at det å få hjelp til å lage det speilegget kunne gjort at hun hadde overskudd til å gjøre andre ting, som kanskje var viktigere for livskvaliteten hennes?

Kontinuitetsteorien

Et tredje perspektiv på aldring og alderdom er kontinuitetsteorien, utviklet av Atchley på 80-tallet. Den anerkjenner at det kan være flere veier til en god alderdom. For noen kan dette være aktivitet, mens det for andre kan være noe annet. Poenget til Atchley var at det er viktig å opprettholde sammenheng og kontinuitet i livet. Indre kontinuitet, som handler om at man opplever at man er den samme personen, selv om ting endrer seg. Ytre kontinuitet, som handler om at man skal kunne gjøre de tingene man alltid har gjort, i et miljø man kjenner og kjenner igjen. Tanken til Atchley var vel at det er et slags kontinuum: For mye kontinuitet – at hver eneste dag blir helt lik alle andre – fører til kjedsomhet. Mens for lite kontinuitet – et liv der ting endrer seg hele tiden og ingenting er forutsigbart – fører til opplevelse av kaos. Dette høres vel bra ut? Er det sikkert at man har lyst til å danse på sine gamle dager, selv om man var en danseløve tidligere i livet? Og er det sikkert at man har glede av å lese når man blir gammel, selv om man har vært en lesehest i sine yngre dager?

Noe av det viktigste jeg lærte da jeg skrev doktorgraden min, som var basert på lange livshistorieintervju med gamle mennesker, var at gamle mennesker ikke er «ferdig utviklet». Tvert imot, lærte jeg at gamle folk også kan få nye interesser og skifte mening. Min bekymring for kontinuitetsteorien er at den kan få oss til å slutte å være nysgjerrige på gamle folk. Og at vi bare snakker med gamle folk om fortiden, og ikke spør så mye om hva de tenker om samtiden og hva de drømmer om for fremtiden. Jeg er rett og slett bekymret for at dette perspektivet kan få oss til å glemme at ALLE mennesker har en fremtid, også de gamle. Selv om gamle folk uomtvistelig har mer av livet bak seg enn foran seg, så har de en fremtid. Og de har lov til å ombestemme seg.

Også kontinuitetsteorien har satt konkrete spor i hvordan vi møter gamle mennesker i helse- og omsorgstjenestene. Dette er et eksempel på det: Et verktøy som er laget i aller beste hensikt. Det brukes til å kartlegge folks preferanser når de flytter inn på sykehjem.

Vi ser at personen skal oppgi om hen foretrekker å ha det varmt eller kaldt, lyst eller mørkt, og hvilken musikk hen liker å høre på osv. For meg varierer det litt fra situasjon til situasjon om jeg liker å ha det lyst eller mørkt rundt meg, og om jeg vil ha det varmt eller kaldt. Og i den grad jeg hører på musikk, så varierer det fra situasjon til situasjon hva jeg har lyst til å høre på. Jeg pleier å si til studentene mine at det aller farligste man kan gjøre hvis man flytter på sykehjem er å oppgi at man liker syltetøy på brødskiva. For da kan man være ganske sikker på at det er det man får, hver eneste frokost resten av sitt liv. Selvsagt satt litt på spissen. Men det er likevel et snev av sannhet i det.

Hvis vi så beveger oss opp til vår tid: Hvilke perspektiver er det som er de rådende nå?

Den positive gerontologien

Jeg har kalt disse «den positive gerontologien». Jeg mener at to eksempler på den «positive» gerontologien er WHO sitt initiativ for aktiv aldring som kom tidlig på 2000-tallet og WHO sin strategi for healthy aging (sunn aldring) som er helt ny. Den positive gerontologien har med seg elementer av de teoriene jeg har presentert så langt. Men den er også ganske preget av tenkningen som Rowe og Kahn utviklet på slutten av 80-tallet, om «suksessfull aldring». Ifølge Rowe & Kahn var suksessfull aldring å unngå sykdom og funksjonshemming, å opprettholde kognitiv og fysisk funksjon og å være engasjert i sosiale og produktive aktiviteter. Ifølge Rowe & Kahn var dette noe som kunne kontrolleres av individet gjennom individuelle valg og innsats.

Jeg kunne sagt veldig mye om hva jeg tenker om dette perspektivet på aldring og alderdom, men skal nøye meg med å si at jeg blir litt oppgitt over at det går an å tenke at sykdom og funksjonshemming er «largely under the control of the individual». Som om sykdom og funksjonsnedsettelser nødvendigvis er resultat av dårlige valg og dårlig innsats. Det handler faktisk aller mest om flaks og gener. Men dette er en retorikk som griper om seg. Senest av sittende helse- og omsorgsminister som tidligere i år formante oss til «å ta større ansvar for egen alderdom». Det var ganske mange som ble provosert av dette utsagnet. Ikke bare ildfulle skuespillere som Lise Fjeldstad, men også gamle sosialdemokrater som Anne Holt.

Til helse- og omsorgsministerens forsvar, skal det sies at dette ikke er en fiks idé hun har kommet på helt av seg selv. Tvert imot, så står hun på skuldrene til flere tidligere regjeringer. En av mine «guilty pleasures» er å lese stortingsmeldinger. Dette er faktisk veldig interessant lesning. Og det blir ekstra interessant når man leser så grundig at man ser både det som står på linjene og mellom. Jeg har gjort det med mange Stortingsmeldinger opp igjennom, men her skal jeg trekke frem tre:

Da jeg leste disse dokumentene dannet det seg et ganske tydelig bilde. Siden jeg har vokst opp med en mor med bakgrunn i både bedehus og Frelsesarmé, har jeg valgt å kalle dette de fire bud for den gode alderdom.

De fire bud

Første bud for den gode alderdom er: Du skal være fysisk aktiv og holde deg frisk. For eksempel, står det i Folkehelsemeldinga (s. 191): «God helse og livskvalitet er først og fremst viktig for den enkelte, men må og sjåast i lys av behovet for ei berekraftig samfunnsutvikling [...] Ei veksande befolkning med relativt fleire eldre vil krevje store ressursar i helse- og omsorgstenestene.» Og et lignende budskap finner vi flere steder i Leve hele livet-reformen, for eksempel på s. 82, der det står: «Aktiv aldring gjennom å ta ansvar for egen helse og klare seg selv, er både et ideal for den enkelte og en politisk strategi.» Her er det mye å dvele ved, men jeg skal nøye meg med å peke på det doble budskapet: Det å holde seg frisk er ikke bare bra for den enkelte. Det er også bra for velferdsstaten. Mens Folkhelsemeldinga påpeker at det er VIKTIG at folk holder seg friske (og dermed ikke trenger helsetjenester), blir det faktisk i Leve hele livet-reformen brukt ord som ANSVAR. «...ta ansvar for egen helse». Allerede her ser vi ekkoet fra Rowe og Kahns forståelse av suksessfull aldring som noe som er «largely under the control of the individual» – altså noe den enkelte selv må ta ansvar for.

Andre bud er: Du skal være selvstendig og selvberga. I Perspektivmeldinga (s. 238) står det, for eksempel: «Et viktig felt for forebygging er eldres behov for pleie og omsorg. Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt de eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø.» Stort tydeligere kan det ikke sies: Folk må ta vare på seg selv av hensyn til den offentlige ressursbruken. Igjen ser vi at dette presenteres som et individuelt ansvar: «... alle bør forberede seg på et større personlig ansvar i fremtiden». Hva dette ansvaret innebærer blir presisert i Leve hele livet-reformen, for eksempel på s. 72, der følgende områder ramses opp: «1. tilrettelegge egen bolig, 2. investere i venner/sosialt nettverk, 3. opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv».

Tredje bud er: Du skal være produktiv. Det er ikke bare gjennom å holde seg friske, og dermed ikke være til bry for helse- og omsorgstjenestene, at gamle skal bistå med å berge velferdsstatens bærekraft. De forventes også å være aktive produsenter. For eksempel, i Perspektivmeldinga (s. 97) står det: «For å sikre bærekraften i velferdssamfunnet er det behov for å mobilisere mer arbeidskraft, holde gjennomsnittlig arbeidstid oppe og sørge for at eldre kan stå lenger i arbeid.» Sikre velferdsstatens bærekraft igjen der, altså. Men det er ikke bare gjennom å stå lenger i arbeid (og holde seg friske) at de gamle skal bidra. De forventes også å være aktive i frivillig sektor, slik det uttrykkes i Leve hele livet-reformen, når det skrives om den såkalte Seniorressursen, for eksempel på s. 76:

«Seniorressursen. Programmet vil også handle om å ta i bruk den ressursen eldre representerer gjennom ulike organisasjonsformer i offentlig sektor og privat regi og næringsutvikling.» Her er ekkoet fra Rowe og Kahns ideer om suksessfull aldring veldig tydelig. Suksessfull aldring handler om engasjement i sosiale og produktive aktiviteter.

Fjerde og siste bud er: Du skal være en bevisst forbruker, ikke en passiv tjenestemottaker. Såkalt passive tjenestemottakere er dyre greier for velferdsstaten. Derfor er det mye bedre om gamle mennesker blir bevisste forbrukere. Dette er en retorikk som er hentet direkte fra markedslogikken. I Leve hele livet-reformen blir forbrukerlogikken gjerne pakket inn i en valgfrihetsretorikk. For eksempel, på s. 10, der det står: «Leve hele livet er en reform for større valgfrihet. Den skal gi den enkelte større mulighet til å velge tjenesteyter (hvem), medvirke til innholdet i tjenestetilbudet (hva), på hvilken måte den ytes (hvordan) og på hvilket sted og tidspunkt tjenesten gis (hvor og når).» Hvis brukerne av tjenester blir FORbrukere, så vil kanskje også tjenestenes natur endres. Jeg ser for eksempel flere eksempler på at tjenestene omtales som en blanding av «coach» og «portvokter», som både skal maksimere brukernes egeninnsats og minimere tjenestenes kostnader. For eksempel i Leve hele livet-reformen, på s. 21, der det står: «...helse- og omsorgstjenesten bør vurdere den enkeltes behov og potensial for rehabilitering og egenomsorg før det iverksettes tiltak som kompenserer for tap av funksjonsevne».

Men man kan saktens spørre hvor det blir av valgfriheten, når alt kommer til alt. Hva med dem som ikke ønsker å bli «hjemmerehabilitert», men heller ønsker å flytte til et sykehjem? Hvordan er det med deres valgfrihet?

Etter å ha lest disse stortingsmeldingene, så konkluderer jeg med at idealet om suksessfull aldring lever i beste velgående, til tross for at denne teorien har fått massiv og vel fortjent kritikk. Men jeg ser også at suksessfull aldring ikke bare er et mål i seg selv, men også et middel for å sikre velferdsstatens bærekraft. I så måte tenker jeg at suksessfull aldring-teorien er en gavepakke til beslutningstakere. Det er vanskelig å motsi at aktivitet, produktivitet, selvstendighet og valgfrihet er fine ting. Det er i alle fall lettere å selge inn hos befolkningen enn nedskalering av offentlige tjenester. Problemet er bare hvis dette blir et slags moralsk imperativ som gamle mennesker må forsøke å etterleve. Jeg blir, når sant skal sies, ganske oppgitt over at alderdommen også gjøres til et livsområde man skal ha «suksess» på. Det er skrevet mye om at dagens ungdom er «generasjon prestasjon». Men jeg er fristet til å si at det er jammen de gamle også.

Les også: – Alderdommen skal leves, ikke presteres

Fjorårets nyvinning – en «Kvinnehelseklinikk» som skulle hjelpe oss å eldes som en Jaguar E-type, og ikke «noe fra Rent a Wreck» – fikk meg til å tenke på hvordan jeg selv ønsker å eldes. Og konklusjonen ble at jeg ønsker å eldes som en Toyota Corolla – sakte, sikkert og stødig. Men selv om Toyotaer er utrolig driftssikre, så trenger også de service innimellom. Derfor kommer jeg til å fortsette å bråke om gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester til gamle mennesker så lenge motoren min går.

Referanser

Atchley, R.C. (1989): A continuity theory of normal aging. Gerontologist 29(2), 183-190
Blix, B.H. (2022): Alderdommen skal leves, ikke presteres https://sykepleien.no/meninger/2022/06/alderdommen-skal-leves-ikke-presteres
Cumming & Henry (1961): Growing Old: The Process of Disengagement. Basic Books
Gullette, M.M. (2017): Ending ageism or How not to shoot old people. Rutgers University Press
Havighurst, Neugarten & Tobin (1968): Disengagement and patterns of aging: A reader in psychology. University of Chicago Press
Rowe & Kahn (1998). Successful aging. Random House.
Timonen, V. (2016): Beyond successful and active ageing. A theory of model ageing. Policy Press
Statistisk sentralbyrå (2022): Flere eldre enn barn og unge https://www.ssb.no/befolkning/befolkningsframskrivinger/artikler/nasjonale-befolkningsframskrivinger-2022/_/attachment/inline/8ae078d1-56a0-4c95-b940-8e54bb8f3c6e:5a17b2780840431ff182fd5a5a71f7a5b5790455/RAPP2022-29.pdf
Statistisk sentralbyrå (2021): Livskvalitet i Norge 2021 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/livskvalitet-i-norge-2021

Blix, Bodil Hansen bodil.hansen.blix@uit.no Professor

Publisert: 19.05.23 09:21 Oppdatert: 06.06.23 12:23

Helse og velferd Samfunn og demokrati