Hun bærer på arven etter Nansen

Marit Reigstad har så lenge hun kan huske hatt et forhold til Fridtjof Nansen. Hun fikk komme om bord på ishavsskuta Fram som 11–12-åring og har lest flere av bøkene hans, om skituren over Grønland og driften over Polhavet. Hun har sågar brukt et av instrumentene han utviklet, den såkalte ‘Nansen-vannhenteren’, da hun tok hovedfag ved Universitetet i Tromsø i 1992. Da hun skulle lede forskningsprosjektet Arven etter Nansen følte hun likevel ikke at det var nok.

– Jeg må stadig gjøre rede for koblingen mellom prosjektet og Fridtjof Nansen og har satt meg grundig inn i det han gjorde, sier Reigstad.

Det er noe som kjennetegner professoren i marin økologi. Hun er grundig og liker å dykke ned i detaljer. Men hun er også opptatt av å forstå systemet.

– Du kan forstå en del ting ved å jobbe på et individ- eller cellenivå, men jeg er enda mer fascinert av den store sammenhengen. Forskningen og samfunnet har behov for folk med ulike perspektiv. Vi er avhengige av at noen har spisskompetanse og dybdekunnskap, og at andre har evne til å sette sammen de ulike bitene til et større bilde, sier professoren.

Marit Reigstad på kontoret omgitt av bilder. — – Munch har fantastiske bilder, han har jo også skapt sin egen vei, litt uavhengig av hva andre har ment. Både han og Nansen var personer med sterke meninger og de satte store, imponerende spor, sier Marit Reigstad. Foto: Karine Nigar Aarskog/UiT

Har høye ambisjoner

Etter at hun ble prosjektleder for Arven etter Nansen i 2018, har hun tilbragt mer tid enn tidligere på kontoret, på Institutt for arktisk og marin biologi ved UiT Norges arktiske universitet. Det er nok å holde styr på, med et totalbudsjett på 740 millioner kroner og 280 forskere, studenter og teknikere fra ti norske forskningsinstitusjoner. Forskningsteamet inkluderer tverrfaglig arktisk marin ekspertise innenfor fysisk, kjemisk og biologisk oseanografi, i tillegg til geologer, modellører og teknologer som jobber med utvikling av undervannsroboter.

– Jeg har ansvar for at vi får gjennomført tokt, at vi har folk og kompetanse der vi trenger det, at vi kan levere resultater både oppover til forskningsrådet og departement, og ut til ulike grupper som har behov for kunnskapen. Men jeg skal også sørge for at de som jobber i prosjektet føler at det er en god plass å være og at de har lyst til å bruke tida si her, sier Reigstad.

På kontoret er hun omgitt av bokhyller stappfulle av bøker. Kunsten av Edvard Munch og Marc Chagall er blitt henvist til gulvet fordi det ikke er plass på veggen. Bare fotografiet av Fridtjof Nansen, der han sitter ved skrivebordet sitt ved Bergen Museum en gang på 1880-tallet, har fått veggplass. Nå står skrivebordet på Universitetet i Bergen, som ga fotografiet i gave da Arven etter Nansen-prosjektet hadde oppstart i 2018.

– Jeg kjenner blikket hans i nakken når jeg jobber. Jeg er dypt imponert over både forskeren og eventyreren Fridtjof Nansen. Han var ekstremt dyktig og grundig og virkelig drevet av vitenskapelige ambisjoner om å finne ny kunnskap om hvordan havstrømmene fra lavere breddegrader gikk inn i Polhavet, sier Reigstad.

Høye ambisjoner er noe hun deler med mannen som forskningsprosjektet hun leder er oppkalt etter. De to har flere likhetstrekk. Nansen var zoolog og tok doktorgrad på nervesystemet til slimål, men gikk siden over til oseanografi. Marit Reigstad begynte sin forskerkarriere med et hovedfag i marin zoologi og fortsatte innen marin økologi.

– Jeg har alltid vært glad i havet og synes det er utrolig fascinerende. I tusenvis av år, selv før man kunne se alt som er under overflaten, har Norge levd av havet, og man har forstått hvordan man skulle bruke det og hvor fisken var. Det er beundringsverdig, sier Reigstad.

I hovedfaget studerte hun koblingen mellom de øvre, lysrike lagene i havet der algene vokser og havbunnen og organismene som lever der.

– Ved å studere det som synker ned, kan man lære mye om både organismene og prosessene. Hvis jeg kommer hjem til deg og ser i søppelbøtta di, kan jeg finne ut hva du har spist, hvordan du lever og hvor stor familie du har. Vi legger igjen veldig mange spor, og sånn er det i havet også, sier Reigstad.

Stort ansvar

Den nå 54 år gamle professoren er født i Mo i Rana og har vokst opp i Bodø. Som ung gikk hun ett år på en samfunnsfaglig linje på en folkehøgskole i Hønefoss. Det gjorde henne sikker på at det var Nord-Norge, havet og realfag som var hennes vei. Hun kom til Tromsø for å studere biologi i 1988 og trodde hun skulle bli molekylærbiolog. I stedet ble hun marinøkolog, et liv kombinert av å samle inn prøver på tokt i nordlige farvann og studere dem på laben i etterkant, og å delta i og lede store forskningsprosjekter, ofte på nasjonalt og internasjonalt nivå. Det forrige store prosjektet hun ledet het Carbon Bridge og hadde en totalramme på 21,5 millioner kroner.

– Det syntes jeg var veldig mye penger, og jeg kjente en enorm ærefrykt og et ansvar for å bruke dem på en god måte. Jeg husker jeg tenkte at det var like mye som årsbudsjettet for barneskolen der ungene mine gikk. Da vi fikk tildelingen til Arven etter Nansen, med et totalbudsjett på 740 millioner kroner, var det en helt annen skala. Det er liksom mer enn man klarer å forstå, sier Reigstad.

Mye av arbeidet som gjøres på toktene skjer på laben. Her fra Helmer Hanssen i juni 2014. Foto: CarbonBridge

Prosessen med å dra prosjektet i land var også annerledes enn noe annet hun har vært med på. Ideen kom fra Vitenskapsakademiet i Oslo, samtidig som regjeringen besluttet å bygge en ny forskningsisbryter i Norge, som skulle bære navnet «Kronprins Haakon». Målet var å få til et bredere forskningssamarbeid i Norge ved bruk av isbryteren.

– Vi skulle utvikle en idé til noe som kunne bli et landsomfattende forskningsprosjekt. Det var med representanter fra en rekke institusjoner, og ved hjelp av vår samla kompetanse og erfaring, utformet vi en forskningsplan som vi i etterkant gjorde om til en søknad som kunne evalueres. Arven etter Nansen var et helt nytt konsept, og det var i utgangspunktet ingen plass å søke om penger, forklarer hun.

Reigstad ble etter hvert bedt om å være prosjektleder og ta ansvaret for utviklingen av søknaden, som ble vurdert av en komité nedsatt av vitenskapsakademiet i USA. Finansieringen skulle gjøres gjennom 50 prosent fra institusjonene selv, 25 prosent fra Kunnskapsdepartementet (KD) og 25 prosent fra Norges forskningsråd (NFR). KD kom med sitt ja i september 2017, mens NFR godkjente søknaden i desember samme år.

– Den dagen vi fikk beskjed, følte vi både en veldig stor lettelse og en stor glede, men siden vi allerede var i desember og oppstart skulle være i januar, var det litt sånn «Oj!» ... Det var et stort prosjekt å sette i bevegelse på noen få uker, sier Reigstad.

Men det gikk det også. I mars 2018 var det kick-off-møte i Tromsø, og det første toktet gikk i august samme år. Da var også de første stipendiatene med. Det kom trolig godt med at Reigstad tidlig i karrieren deltok i en internasjonal arbeidsgruppe som skulle lage en plan for de arktiske innfallsportene til Polhavet og sokkelområdene.

– Det ga meg både et nettverk og enormt med kunnskap om forskning i andre land og hva de er opptatt av, sier Reigstad.

Hun har også vært representant for den marine arbeidsgruppa i det som heter International Arctic Science Committee. Der satt hun i to perioder à fire år.

– Det å forstå strukturene for planlegging internasjonalt og få innsikt i hva ulike nasjoner er opptatt av tror jeg har hjulpet meg å løfte blikket. Arktis er et havområde som mange nasjoner er interessert i, men vi forskere jobber gjerne i hver våre områder fordi det er der vi får finansiering. Samtidig kobler havstrømmene Polhavet på kryss og tvers, så endringer i ett område henger sammen med endringer i andre områder, og den forståelsen er viktig, sier Reigstad.

Viktig å jobbe på tvers

Hun konkluderer med at arbeidet med Arven etter Nansen har gått over all forventning, særlig med tanke på at det ikke fantes noen oppskrift for hvordan man skulle lede eller delta i et så stort prosjekt.

– Det er fantastisk å være så mange og ha så mye fagkompetanse og så mye bredde. Samtidig er det utfordrende å få med seg alle, og det er store forventninger til prosjektet. Vi utdanner en ny generasjon polarforskere og jobber med å etablere bedre samarbeid mellom de som jobber med polarforskning i Norge, på tvers av institusjoner og disipliner, forklarer Reigstad.

Så langt har rundt 90 unge forskere vært involvert og brukt materialet som er hentet inn i sine artikler og PhD-avhandlinger. Nå jobbes det med et eget volum i et tidsskrift med artikler som handler om sesongvariasjoner.

– Tidligere har det vært stor mangel på data om vinteren og tidlig om våren fordi vi ikke har kommet oss inn i isen, men med «Kronprins Haakon» har vi kunnet gå lenger inn i isen også i disse årstidene. Fra andre forskningsprosjekt visste vi at det er mer liv om vinteren enn man tidligere har trodd, og så har vi kunnet bygge videre på det og funnet ut for eksempel hva dyrene spiser og hva de gjør. Vi har oppdaget at mange i denne perioden forbereder reproduksjon og produserer egg, sier Reigstad.

Forskerne ser også på hva som kan bli effektene av mange samtidige påvirkninger.

– Temperaturen blir høyere, vi finner miljøgifter og havforsuring, nye arter trekker nordover, og alle disse tingene skjer samtidig. Det er ikke bare å legge sammen alle enkeltpåvirkningene, av og til forsterker de hverandre også. Å forstå kompleksiteten er viktig, og det er viktig at vi skjønner hva vi ikke vet. Ved hjelp av modeller prøver vi også å si noe om hvordan det blir i Barentshavet de neste 20–30 årene, sier Reigstad.

Engasjement og kunnskap

Selv om professoren etter hvert har vært på mange tokt i Arktis, kjenner hun fortsatt på en andektighet når hun er ute.

– Når jeg står på brua mens vi går gjennom isen og ser dyrelivet og det arktiske landskapet, da føler jeg meg veldig privilegert. Vi mennesker er veldig små, men har et enormt ansvar for å ta vare på naturen. Vi har satt store spor på jorda, og det har vi et ansvar for å gjøre noe med.

Den bevisstheten har ført til at hun mer enn gjerne stiller opp og snakker om forskningen sin og deltar i debatter. Hun er blitt en ettertraktet foredragsholder og snakker ofte om Barentshavet og hvilke konsekvenser klimaendringene gir for økosystemet.

– En ung gutt spurte meg en gang om hva jeg gjør med alt jeg vet. Det er kanskje det viktigste spørsmålet jeg har fått. For jeg må faktisk gjøre noe med det jeg vet. Jeg kan i hvert fall formidle den fagkunnskapen jeg har, slik at politikerne som skal ta beslutninger har den beste kunnskapen tilgjengelig.

Vel så viktig mener hun det er å snakke til velgerne.

– Det er opp til oss borgere i samfunnet å velge de politikerne vi vil skal ta beslutningene. Det gjør at det er viktig å opplyse også den generelle befolkningen, sier Reigstad.

Marit Reigstad stiller gjerne opp som foredragsholder og paneldeltaker. Hun deltok i en debatt om iskantsonen med klima- og miljøminister Espen Barth-Eide på Arendalsuka i 2022. Foto: Karine Nigar Aarskog/UiT

Selv om hun innimellom savner å forske, trives hun med å jobbe administrativt også.

– Jeg liker å utvikle søknader, men i samarbeid med andre. Det å jobbe med andre gjør meg bedre, og forhåpentligvis klarer også jeg å gjøre andre bedre, sier Reigstad.

Arven etter Reigstad

Hun lærte seg også tidlig å leve med den usikkerheten det er å være forsker. Hun fikk ikke fast jobb ved universitetet før i 2009.

– Jeg var midlertidig ansatt i ti år, men var med i en gruppe som hadde stor suksess på søknader. Vi klarte å få prosjekter nok til at gruppa på fem personer kunne være finansiert på prosjektmidler. Det er et usikkert liv, og ikke den enkleste veien å gå hvis man søker etter forutsigbarhet. Men hvis man kan leve med en viss grad av usikkerhet og åpne muligheter, så kan det bli et fantastisk spennende liv, sier Reigstad.

Når hun ser tilbake på det hun har fått til i løpet av sin forskerkarriere, er det hver gang en PhD-kandidat har levert sin avhandling som har vært de virkelige høydepunktene. Det har hun så langt fått oppleve 13 ganger.

– Det er et stort ansvar å være veileder, og samtidig er den rollen en viktig del av mitt forskerliv fordi jeg har hatt mange administrative oppgaver og vært mye prosjektleder. Både fagdiskusjonene med stipendiatene og det å klare å jobbe seg gjennom utfordringer og frustrasjoner, for så å se resultatene når artikler blir publisert, det er dager som jeg husker har vært veldig flotte.

Hvordan veien blir videre etter 1. juli neste år, da Arven etter Nansen avsluttes, vet hun ikke. Først skal hun ha to år med forskningsfri, der hun håper å få tid til å skrive noen artikler og komme mer faglig tilbake. Samtidig jobbes det med et videre samarbeid i Polhavet, og med å få etablert koordinerte observasjoner i Arktis og et system for å sette sammen data på tvers av nasjonene som samler dem inn.

– Jeg håper at det samarbeidsgrunnlaget vi har bygget i Arven etter Nansen er en verdi som også kommer til å leve videre; at vi har senket tersklene mellom institusjonene, og blitt bedre kjent med hverandres infrastruktur og kompetanse. På den måten kan vi få en bedre bruk av hver forskningskrone, legger hun til.

For det trengs, mener Reigstad. Særlig med tanke på klimaendringene og effektene av dem.

– Jeg tenker at jorda kommer til å klare seg helt fint, men vi har en utfordring med å lage gode liv for den store befolkningen vi har på jorda, som å skaffe nok mat og sørge for at vi bruker ressursene på en måte som gjør at de varer for mange generasjoner framover. Der har vi en jobb å gjøre, sier hun.

Derfor mener hun det er veldig positivt at det har blitt en politisk interesse for hennes fagområde:

– Man har forstått at havene har stor betydning for livskvaliteten på land og hva vår påvirkning av havet kan føre til. Jeg håper og tror at vi skal klare å ta tak, men vi har ikke veldig god tid. Det er mye å ta tak i.

Aarskog, Karine Nigar karine.n.aarskog@uit.no Seniorrådgiver og faggruppeleder, formidling

Publisert: 15.03.23 08:14 Oppdatert: 15.03.23 08:44

Arktis Hav Klima Naturvitenskap