– Lihkku beivviin! Dette er en festdag.

Lihkku beivviin!
Dette er en festdag.
Det gjør meg så godt å se – og si – at den 6. februar er en festdag.

For oss som er her i Alta er det godt å vite at denne festen ikke er enestående. Over hele landet ser vi det samiske flagget, vi hører de samiske språkene og vi blir kjent med samisk kunst, håndverk, næring og tradisjoner.

Så vet vi at det ikke alltid har vært sånn, heller ikke i Alta, og at det ikke er sånn overalt i dag heller. «Når jeg får barn, vil jeg de skal være stolte over hvem de er og hvor de kommer fra». Akkurat disse ordene, akkurat dette lærerrommet og karakteren Ester hører til i Ole Giævers film La elva leve. Men vi kan ikke kalle det fiksjon.

Jeg står her som rektor på UiT og som representant for en nasjonal sektor av forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Som rektor på UiT sier jeg at vi gjennom våre 50 år i Sápmi har tatt og fortsatt skal ta et stort ansvar for revitaliseringen av samisk språk og kultur. Vi har levd etter den visjonen Ester formulerte på lærerrommet. Ja, den er en del av vår strategi!

Den store jobben etter hundre år med stor urett lå foran oss da UiT åpnet i 1972. Da var det fremdeles sju år til altasaken toppet seg, 17 år til Sametinget åpnet og 25 år til Kong Harald åpnet det tredje Sametinget med å be om unnskyldning.

Vi har løftet på denne tunge steinen i fem tiår. Plassert i nord og i Sápmi våget unge, opponerende og kritiske studenter og forskere å utfordre etablerte praksiser og ideologier i det samfunnet de levde og virket i. Det er dessverre mye ugjort i den jobben, og det ansvaret tar vi fortsatt.

Derfor vedtok styret på UiT i forrige uke å styrke samisk i lærerutdanningene med en stilling fra neste år.

Derfor åpner vårt universitetsmuseum i juni en utstilling om internatbarna. Vi vet altfor lite om hvordan denne skolepolitikken har påvirket enkeltmennesker og lokalsamfunn, men vi vet at mange barn tapte sitt morsmål på disse skolene. Historiene til internatbarna er så viktige at denne utstillingen deretter skal ut på vandring til andre museer i nord. I tillegg gjør vi historiene kjent gjennom et eget undervisningsopplegg for grunnskoler.

Som representant for en nasjonal sektor av forsknings- og utdanningsinstitusjoner vil jeg si at vi sammen må ta ansvar, for at vi den gang legitimerte og gjorde oss til verktøy i fornorskningen.

Vi må ta ansvar for at vi fortsatt ikke ser og utnytter alle de mulighetene vi har for å gjøre fornorskningen og fornorskningens konsekvenser kjent. For de neste generasjonene skal ikke si det samme som kvinnen foran Stortinget i Ole Giævers film. I møte med demonstrantene sier hun: «Jeg skammer meg sånn at jeg ikke har visst hva dere har vært utsatt for». De neste generasjonene må vite, om fornorskningen, om virkemidlene og konsekvensene.

Når sannhets- og forsoningskommisjonen legger fram sitt arbeid, må vi som sektor stå samlet og ta ansvar for den rollen vi hadde i denne delen av norgeshistorien, og vi skal stå samlet for å se og bruke de mulighetene vi har til å bidra til sannhet, til forsoning, til å løfte en kultur, et språk, en historie – og menneskers identitet, verdighet og selvaktelse.

For som samfunn kan vi ikke leve med flere som Ester i naustet, når hun i knestående roper ut: «Jeg vil ikke være same».

Vi kan ikke leve med at vi har mennesker som lever sitt liv knestående i skam og fortvilelse over hvem de er og hvor de kommer fra.

Alle dere som har det sånn, dere som er i ferd med å reise dere – og dere som lenge har stått stødig: Legg merke til musikken som spiller i bakgrunnen for Ester og Mihkkal på puben. Jeg avslutter med de ordene fra Trygve Hoffs «Kjærlighetsvise i mørketid»:

For alle oss som bor her – e det nokka som e vektig
At det vi driv og kjempe for som vanlig folk – e rektig.
At vi kan bygg og være trygg om mørkemaktan rår,
Fordi vi slåss og kjenne oss litt sterkar år for år.

Olsen, Dag Rune dag.r.olsen@uit.no Rektor

Publisert: 06.02.23 14:00 Oppdatert: 06.02.23 19:09

Om UiT Urfolk