Tør vi la masken falle?

Munkejord deltar i bokbadet hvor UiT-professor i nordisk litteraturvitenskap Silje Solheim Karlsen vil utfordre henne blant annet på hva god helse egentlig handler om. Samtalen kommer til å ha fokus på hvordan man kan våge å ansvar for eget liv gjennom blant annet å tørre å være sårbar og be om hjelp når man trenger det.

Les mer om forskningsgruppa Indigenous voices her.

bokomslag bilde — GRAFISK: Den unge designeren fra Karmøy, *Alexandra Espín Alfheim* har laget det fine omslaget til boka, forteller Munkejord. Foto: Privat

Hvordan merker man det?

Munkejord forklarer litt om bakgrunnen for å skrive denne boka, som er både fagbok, poesi og selvbiografi i en og samme utgivelse.

Mai Camilla Munkejord var selv lenge en høytpresterende «duracellkanin» med et stort behov for å hjelpe andre, men uten at hun ante hvorfor hun bare «måtte» være så hardtarbeidende, høytpresterende og hjelpsom til enhver tid. Heller ikke la hun merke til at hun i flere år faktisk tynte seg selv over evne. Til batteriet en dag var tomt.

– Det er utfordrende når man møter veggen, sier forfatteren.

Selv tok hun radikale grep da hun innså hvor ille ting sto til i eget liv. Hun sa opp sin professorstilling, og startet etter hvert helt på nytt med nye hverdagsvaner og med ny, langt mindre krevende stilling. Hun jobber i dag som postdoktor i omsorgsvitenskap ved Senter for omsorgsforskning, der hun forsker på tema som pårørendeomsorg, mangfoldssensitive dagsentertilbud og ulike typer av overlevelsesstrategi som blant annet reflekteres gjennom hennes forskning i ulike urfolksgrupper.

Svært personlig

– Stadig flere av oss løper raskere og raskere i hamsterhjulet: vi plages av både stress eller ondt i musklene, hodepine og nakkesmerter, vi har søvnvansker og kjenner oss nedstemt, eller vi kjenner på en dyp følelse av meningstap. Vi er i livskriser av forskjellig slag – og vi kjenner at livet butter mer og mer imot. Selv møtte jeg til sist veggen. Mine overlevelsesstrategier funket ikke lenger.

Hun forklarer at boka hun har gitt ut er svært personlig og handler om veien ut av depresjon, utbrenthet og problemer knyttet til søvn.

– Jeg ønsker gjennom min historie å bidra til å nyansere forståelser av barndomstraumer, i litteraturen ofte kalt utviklings- eller relasjonstraumer. Før trodde jeg at traumer var «store hendelser» som virkelig hadde rystet et menneske inn til beinet, som det å ha overlevd krig, en tsunami, overfallsvoldtekt eller incest. Men min erfaring er at tilsynelatende bagatellmessige hverdagsopplevelser kan sette dype spor i et barnesinn, og at disse, dersom de ikke anerkjennes og bearbeides ut fra barnets ståsted, over tid kan skape traumer, sier Mai Camilla – som vil utdype dette og andre personlige forhold under bokbadet neste tirsdag på Alta bibliotek.

professor silje solheim karlsen — BOKBAD: Professor Silje Solheim Karlsen ved UiT skal spørre ut forfatteren om denne personlige boka. Foto: UiT

Svik – stort eller lite

– Barndommen viser sammenheng mellom fortid og nåtid, og mellom psykiske og fysiske aspekter av vår helse som vi ofte ikke er bevisst. Og ikke minst viser boken at traumer ikke trenger å være forårsaket av de store hendelsene, men tvert imot kan skyldes mindre svik som vi gjerne har tendens til å bagatellisere, sier hun.

Og boktittelen La masken falle vil bli nærmere forklart gjennom samtalen mellom professor Silje Solheim Karlsen og forfatter Mai Camilla Munkejord på Alta bibliotek 1. november klokka 17.30 til 19.00.

Her er to korte omtaler av boka La masken falle:

Tatiana Wara, førsteamanuensis i pedagogikk, UiT: «Det er en modig og usminket analyse av barndomsminner i form av undertrykte følelser, og inneholder mange forslag til hvordan gå frem for å bearbeide disse. «La masken falle» er full av driv, poesi, sårbarhet og kjærlighet som beveger leseren fra begynnelse til slutt.»

Tobba T Sudmann, fysioterapeut, sosiolog og professor i folkehelse ved HVL: «Boken fikk meg til å tenke på den kjente canadiske sosiologen Erving Goffman og hans analyser av mikrokommunikasjon som avgjørende for sosialt liv og samspill. I likhet med Goffman analyserer Mai Camilla egne erfaringer som berører sterkt. Fremgangsmåtene som Mai Camilla beskriver i boken bygger på nyere vitenskapelige forståelser av helse, sykdom, håp og tilfriskning. God lesning!»

Slik ble boka til:

For et knapt år siden, nærmere bestemt 20.desember etter halvannet års hardt terapeutisk arbeid, våknet Mai Camilla Munkejord grytidlig med en følelse av at det var noe som skulle ut, noe som skulle skrives. Hun sto opp, slo på PC-en, og forteller hun, hun som inntil da knapt hadde skrevet annet enn kronikker, fagtekster og vitenskapelige artikler, kunne noen minutter etterpå lese følgende tekst på skjermen:

DIKT: Barndommens infiserte brakkvann

Mitt hjerte,

allerede såret og på vakt,

gikk i dekning

da jeg som tiåring ble kastet på dyp sjø.

Et lukket blåskjell

vernet seg mot en utrygg verden

med polert skall,

en blankskurt fasade

som reflekterte det de voksne ville se.

Blaff av følelser

ble raskt børstet bort –

som uønskede smuler etter kveldsmaten.

Kun vage ekko

av den indre uroen

kom til overflaten,

som øreverk,

dårlig syn,

en løs venstreankel med stadige overtråkk,

sting i magen,

likfingre og konstant forstoppelse.

Men det var ingenting å bry seg med,

sa mamma.

Nå er blåskjellet dekket

av rur, tang og tare,

og jeg åpner meg endelig opp

for å gi slipp på

barndommens infiserte brakkvann.

«Barndommens infiserte brakkvann?» Hun hadde aldri tenkt på barndommen på den måten før. Og så kom tanken: «Dette er åpningsdiktet av det som skal bli din personlige bok om å gi slipp på barndomstraumer». Selv protesterte Mai Camilla Munkejord mot seg selv. Hun hadde da slett ikke tid til å skrive noen bok om barndomstraumer. Ikke hadde hun lyst heller! Men, etter litt intern diskusjon, ga hun seg, og nysgjerrig åpnet hun opp, og begynte å skrive, og kort tid etter var manuset i boks.

Kortnytt fra Institutt for barnevern og sosialt arbeid, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning