Tromsøværinger lite bekymret for helsa

Mens de fleste bekymrer seg lite, har noen mer helseangst. Det kan ha sammenheng med hvilke sykdommer du har. Det viktigste: Snakk om bekymringen, ikke bare symptomene.

Person som blir scannet
Helseangst kaller vi ulik grad av bekymring som i større eller mindre grad påvirker hverdag og livskvalitet. Som oftest brukes helseangst som begrep når bekymringen for å være, eller bli syk, blir så stor at det i seg selv blir et helseproblem. Foto: Edvard Kristiansen/UiT

Vi kan alle kjenne på symptomer og lure på om noe er galt, men hvor mye vi bekymrer oss er forskjellig. Kan denne bekymringen ha noe å si for hvor mye vi bruker helsetjenestene? Eller er det slik at ulike sykdommer påvirker hvor mye man bekymrer seg? Kanskje, konkluderer en nylig avlagt doktorgrad.

Helseangst kaller vi ulik grad av bekymring som i større eller mindre grad påvirker hverdag og livskvalitet. Som oftest brukes helseangst som begrep når bekymringen for å være, eller bli syk, blir så stor at det i seg selv blir et helseproblem. Samtidig vet vi ikke hvor alvorlig helseangsten må være for at det blir problematisk for hver enkelt – tidligere forskning har fokusert på de med aller mest alvorlig helseangst, men vi vet lite om hva som kjennetegner ulik helsebekymring i befolkningen. Jeg har i min doktorgrad derfor hatt som mål å kartlegge helseangst i Tromsøs befolkning, og undersøke hva som kjennetegner mer eller mindre helseangst – både når det gjelder hvem som har mest helseangst, kontakt med helsetjenesten og om ulike sykdommer påvirker helseangst forskjellig.

De som mangler noen å snakke med har høyest grad av helseangst

I den syvende Tromsøundersøkelsen svarte over 20 000 voksne deltakere på et spørreskjema om helseangst. Vi fant at helseangst var skjevfordelt i den voksne befolkningen, der flest hadde lite helseangst og få hadde mye helseangst. Da vi undersøkte om kjønn, alder, utdanning, inntekt og sosiale forhold hadde en sammenheng med hvor mye helseangst folk rapporterte, var det vennskap som hadde den sterkeste sammenhengen – folk som svarte «nei» på om man hadde venner å snakke fortrolig med og som man kunne be om hjelp ved behov, hadde 60 prosent høyere helseangst enn de som svarte «ja». Ellers fant vi ingen forskjeller mellom kvinner og menn, og gjennomsnittlig hadde man litt lavere helseangst med økende alder.

En tilleggsbelastning for de syke?

Deretter ønsket vi å undersøke sammenhengen mellom helseangst og helsetjenesteforbruk. Ikke overraskende fant vi en sammenheng mellom helseangst og hvor mange ganger folk var hos fastlegen sin eller på legevakt. Denne sammenhengen var tydelig – jo høyere helseangst, jo større var sannsynligheten for at man var en «storforbruker» av helsetjenester. Det som overrasket oss mest, var at vi fant en sammenheng også mellom helseangst og bruk av spesialisthelsetjenesten. Vi har tidligere tenkt helsepersonell kun henviser personer til sykehus av medisinske årsaker – men kanskje spiller pasientens bekymringer inn når legen vurderer å henvise? Da vi undersøkte personer med ulike diagnoser som gjør at de må til lege og sykehus, forandret ikke på denne sammenhengen.

Sist, men ikke minst, ønsket vi å undersøke om noen sykdommer var særlig relatert til helseangst, og om man er mer bekymret hvis man har en kronisk sykdom. Gjennomgående fant vi at personer med fysisk sykdom, som kreft, hjertesykdom og diabetes, hadde mer helseangst enn de som ikke hadde disse sykdommene. Tidligere har et kriterium for alvorlig helseangst (tidligere kalt hypokondri) vært fravær av fysisk sykdom. Dette har kanskje gjort at vi ikke har vurdert helsebekymring som en tilleggsbelastning når folk allerede er syke. Samtidig har vi nå resultater på at folk som er mer bekymret for sin egen helse, bruker helsetjenestene mer. Ettersom over 50 prosent av tromsøværingene over 40 år har en diagnose på fysisk sykdom, kan det være viktig, både for helsetjenestene og personen selv, å redusere den økte bekymringen sykdom kan medføre.

Også mindre helseangst fortjener oppmerksomhet

Annen forskning har vist at personer med helseangst ikke nødvendigvis blir bedre av å bli undersøkt, henvist og beroliget på at det ikke er noe farlig. Det er viktige å at bekymringene i seg selv blir tatt på alvor, ikke bare symptomene. Med utgangspunkt i resultatene fra doktorgraden mener jeg at vi bør ha fokus på helsebekymring og helseangst, også når det ikke er så alvorlig at angsten blir en sykdom i seg selv. Her kan helsepersonell ha en viktig rolle.

Anja Norbye disputerer 07. november på Auditorium Cortex, MH2. Prøveforelesningen starter 09.15 og disputasen kl 11.15.

Vil du vite mer? Les gjerne disse forskningsartiklene: 

Artikkel 1  
Artikkel 2 
Artikkel 3

Portrettbilde av Norbye, Anja Margrete Davis
Norbye, Anja Margrete Davis anja.davis.norbye@uit.no Førsteamanuensis i helsevitenskap
Publisert: 13.10.22 16:48 Oppdatert: 14.10.22 17:58
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT formidler sin egen forskning.
Forskerhjørnet Helse og velferd
Vi anbefaler