Asiatene kom – men skjønner vi hvorfor?

I 1950 var 25 millioner mennesker det vi kan kalle globale turister. I 2019 var tallet av slike reisende økt til 1,3 milliarder. Det er en enorm vekst som har gjort globalt reiseliv til den største næringssektoren i verden.

Young-Sook Lee under et besøk i Kina sammen med en UiT-delegasjon.
Artikkelforfatter Young-Sook Lee under et besøk i Kina sammen med en UiT-delegasjon. Foto: Karine Nigar Aarskog/UiT

Den står for 10 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt (BNP) og like mye av den samlede sysselsettingen. Som en del av veksten flyttet det største turistmarkedet fra Europa til Asia. I 2050 vil trolig Asia stå for 50 prosent av den globale turismen, på samme måte som Asia vil stå for 50 prosent av verdens BNP.

Både norsk og nordnorsk reiseliv er klar over disse trendene. Mer enn reiselivsnæringen i mange andre land har norsk reiseliv også en stor tillit til det asiatiske markedet og at asiater vil være en kilde for fortsatt vekst. Å få en økende del av denne veksten til nord var helt klart målsetninger som var en del av de globale målene til nordområdepolitikken. Dette har da også skjedd. I 2019 viser tall fra Statistisk sentralbyrå at turister fra Asia stod for om lag 121 000 overnattinger i Nord-Norge. Det er en økning fra knapt tjue tusen i 2010, eller nesten en seksdobling. I samme periode stod kineserne for mer enn en tjuedobling. Veksten har vært særlig sterk etter 2016 hvor antallet asiatiske turister i nord er doblet. Asiater stod for åtte prosent av de utenlandske overnattingene i nord i 2019, men har den klart sterkeste veksten av de store markedene. Den totale veksten i utlendingers overnattinger i nord fra 2018 til 2019 var for eksempel i underkant av ni prosentpoeng, mens den asiatiske veksten var på 22 prosentpoeng.

Veksten uttrykkes også tydelig hver dag i nord. Vi har sett mengder av asiater både i byer i nord de siste årene, men også på de mest avsides stedene som turister tradisjonelt ikke har besøkt. På denne måten har nordområdepolitikken lykkes, men vi vet for lite om hvorfor de kommer og om de fortsatt vil komme til nord. Den nye nordområdepolitikken bør skape et grunnlag for å utvikle kunnskap og framtidig politikk om dette.

Jeg møter ofte asiatiske turister i hovedgaten i Alta. De går opp og ned gaten og tar vel planlagte bilder av Nordlyskatedralen omkranset av store snømengder. De «imponeres» over at den korte hovedgaten dekker hele sentrum, og at katedralen og sentrum er så nær det de kanskje oppfatter som villmarka. Som Koreaner-australier, som flyttet til Alta i 2014 for å jobbe i det reiselivsfaglige miljøet ved UiT, får jeg ofte spørsmål om hvorfor asiatiske turister tar en så lang og kostbar reise til nordområdene. Selvsagt er nordlyset og midnattssola eksotiske, men er de da så eksotiske at mengder av turister legger en så stor innsats i å få oppleve den, som asiatiske turister vitterlig gjør? Det er opplagt at disse attraksjonene ikke kan være hele motivasjonen for å ta den lange reisa til det arktiske Norge.

Dagens turisme er den siste, og den mest moderne, måte mennesket har for å møte og lære om andre. Denne moderne samhandlingen mellom reisende og lokale har utviklet og kommersialisert global logistikk, hoteller og overnattinger, og gjort nordlyset og midnattssolen til produkter. Næringen utvikles i nær kontakt mellom kommersielle aktører og lokale samfunn, og reguleres av myndigheter gjennom krav til for eksempel visum samt andre reguleringer av reisene.

Men historisk og generelt er asiatiske turister en del av de reisendes kultur- og dannelseshistorie som startet for kanskje så lenge som 1,8 millioner år siden i Afrika. Vår utfordring er om vi forstår fullt ut hva som er innholdet i denne historien sett fra Asia og asiatene. Når vi går inn i en periode hvor rammebetingelsene for denne masseturismen kan være i endring, er det viktigere enn det har vært de siste ti årene å kjenne til noe av denne. Framfor alt for å utvikle en politikk som ønsker å fortsette å trekke global turisme nordover. Vi vet noe: Østasiatiske turister er interessert i de små delene av naturen og samfunnene. Fra det perspektivet er turer lagt opp rundt detaljstudier av planter, blomster og innsekter like viktige som det storslåtte. Eller storslått fjell og arktisk luft blir viktigere som omgivelser enn i «seg selv».

I dag er vi naturlig nok opptatt av den globale turismen etter korona. En sannsynlig effekt er at store deler av turistene vil endre hvordan de reiser og hva de etterspør når de reiser. Det er mindre trolig at den viktigste driveren: Det å reise som en del av å være menneske vil forsvinne eller få mindre betydning. Den menneskelige interesse for å reise vil være «resilient» eller holde seg, men turist-industrien vil måtte endres. Kanskje med vekt på de små elementers viktighet. Nordområdemeldingen bør fange opp disse mulige endringene, samtidig som den tar opp problemene som kom opp for fullt i nordnorsk reiseliv før COVID-19. Da var vi bekymret for «overturisme» og de problemene den medførte både lokalt og for attraksjonenes verdi på sikt.

Til slutt kan det være verdt å minnes at moderne turisme oppstod i ruinene fra andre verdenskrig. Krigens krav om opprustning bidro til å bygge opp en svær overkapasitet i flyflåten. Disse ble omgjort til sivil passasjertransport og «vanlige folk» fikk anledning til å reise på ferie med fly. Det kan fort synliggjøres en ny overkapasitet etter korona og den kan godt være forankret i forhold som skapte overkapasitet før pandemien. Kanskje kan et av målene til nordområdemeldingen nettopp være å stimulere til at, gjerne gjennom kunnskapsutvikling, at asiatisk turisme bidrar til at vi bruker denne kapasiteten i nord på nye måter.

Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt.
Portrettbilde av Lee, Young-Sook
Lee, Young-Sook young-sook.lee@uit.no Professor in Tourism Management
Publisert: 07.07.20 12:38 Oppdatert: 04.03.21 12:45
Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt.
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT formidler sin egen forskning.
Forskerhjørnet Arktis Reiseliv Samfunn og demokrati
Vi anbefaler