Fiskeriforvaltning når isen smelter

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

Havområdene i nord gjennomgår store naturlige endringer over tid og veksler mellom varme og kalde perioder. At endringer i klima påvirker livet i havet, fiskeriene og fiskeriforvaltningen er således ikke noe nytt. Det som er nytt, er at menneskeskapte klimaendringer gir et pådriv og gjør kalde perioder varmere og varme perioder enda varmere.

Dette gir utfordringer for fiskeriforvaltningen. Oppvarmingen fører blant annet til at den biologiske produksjonen øker, at sammensetningen av økosystemene blir annerledes og at fiskebestander endrer utbredelse. Vi har sett en dobling av biomassen i Barentshavet med et større innslag av varmekjære (boreale) arter enn før. I Norskehavet ser vi at blant annet makrell har en mer nordlig og vestlig utbredelse enn tidligere, noe som reiser spørsmål om fordeling av ressursene.

Mer enn 80 prosent av de norske havområdene ligger nord for polarsirkelen. Dette er produktive havområder med store bestander av blant annet torsk, hyse og sei, sild og lodde. Disse bestandene gir grunnlag for store fiskerier. I Barentshavet, som er delt mellom Norge og Russland, forvalter Den norsk-russiske fiskerikommisjonen fiskerier som gir i størrelsesordenen 20 milliarder kroner årlig i førstehåndsverdi.

Dette samarbeidet har de senere årene gitt gode resultater i forvaltningen av fellesbestandene i Barentshavet. Viktige årsaker til det er at man baserer beslutninger på solid vitenskapelig rådgivning, har reguleringer av uttak av ressurser basert på en føre-var tilnærming og effektiv håndheving av regelverket slik at det tidligere ulovlige fisket i Barentshavet nå er så godt som eliminert.

I norske og russiske havområder gir samarbeidet slik det er innrettet en løpende tilpasning av forvaltningen av fellesbestandene i et klima i endring. Den vitenskapelige rådgivningen tar hensyn til hvordan fiskebestandene er påvirket av klima, og føre var tilnærmingen gjør at fiskekvotene settes konservativt. Fordelingen av fellesbestandene mellom Norge og Russland ligger fast og er ikke gjenstand for årlige forhandlinger slik totalkvotene er.

De detaljerte reguleringene av fiskeriene i norske havområder i nord skjer gjennom regelverk fastsatt av norske myndigheter. I tillegg til begrensninger på uttak, er det også andre reguleringer av fisket, blant annet hvor det kan fiskes med hvilke redskap og til hvilke tider. En følge av de nye åpne områdene er at myndighetene i fjor innførte nye og omfattende begrensninger på hvor det kan fiskes i norske områder i Barentshavet. 10 områder på tilsammen over 3000 km2 blir permanent unntatt fra fiske, og fire områder på tilsammen over 400.000 km2 er i utgangspunktet unntatt. Deler av disse kan likevel åpnes for fiske etter bestemte prosedyrer. Liknende tiltak har vært innført i arktiske havområder i bl.a. USA og Canada.

I selve Polhavet drives det ikke fiske. Blant annet isdekke store deler av året gjør at det neppe finnes kommersielt interessante forekomster av fisk der. Likevel, som et føre var tiltak, ble de fem kyststatene rundt Polhavet (Norge, Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland) i 2015 enige om å avstå fra å fiske i det internasjonale havområdet der. Dette er på 2,8 millioner km2 – et område større enn Middelhavet. Ut fra en bekymring for at også andre aktører en gang i fremtiden skulle kunne begynne et fiske der, forhandlet man videre med fem potensielle fjernfiskeaktører: Kina, Japan, Sør-Korea, Island og EU. I 2018 undertegnet man en avtale som i praksis innebærer et moratorium på fiske i det internasjonale området i Polhavet i 16 år fra avtalen trer i kraft.

Fiskeriforvaltningens tilpasning til klimaendringer i nord handler i stor grad om å gjøre det man allerede gjør, enda bedre. Både vitenskapelig rådgivning og reguleringstiltak er innrettet mot løpende tilpasning til endringer i klima. Når nye områder åpnes, blir disse unntatt fra fiske, med mindre det kan godtgjøres at et fiske er bærekraftig. Og i det internasjonale området i Polhavet har man innført et moratorium.

Det kan spørres om dette er tilstrekkelig. Mens dagens tilnærming fungerer nå og de nærmeste årene, peker klimamodellene mot en drastisk økning i havtemperaturene etter midten av dette århundret. Det er ulike syn på hvordan dette vil slå ut for fiskebestandene, og usikkert hva slags utfordringer dette vil stille fiskeriforvaltningen overfor.

Hoel, Alf Håkon alf.hakon.hoel@uit.no Professor

Publisert: 16.06.20 10:01 Oppdatert: 03.03.21 10:07

Arktis Bærekraft Hav Naturvitenskap