Rurale og motstandsdyktige lokalsamfunn

Session Nr.1: "Barnevern i små distriktskommuner – gir sentralisering dårlige vilkår for barnevernsarbeiderens kulturforståelse"

Kommunene utgjør grunnmuren i norsk barnevern til tross for at innbyggertallet varierer fra ca 300 til 650 000. Oppgavene er de samme, men barneverntjenestens størrelse kan variere fra en person til flere hundre. Dette innebærer at organisering og faglig kompetanse er like mangfoldig, samtidig som store avstander til sentrale myndigheter bidrar til at sosialt arbeid og myndighetsutøvelse i små distriktskommuner tradisjonelt har vært preget av tilhørighet til sine lokalsamfunn. Dette har på sitt beste gitt en kontekst- og lokalsamfunnsforståelse som inkluderer kunnskap om befolkningens etniske og kulturelle mangfold og en praksis basert på kulturforståelse og transkulturell kommunikasjon. På sitt verste har den samme tilhørigheten gitt lojalitetskonflikter og uløselige nærhetsdilemmaer, som til dels har ført til passivitet overfor både familievold og overgrep mot barn fra offentlig ansatte. For å skape faglig «robuste» barneverntjenester i distriktene har staten initiert interkommunalt samarbeid om barnevernets oppgaver. Mange distriktskommuner har de siste årene etablert samarbeid med sine naboer om en interkommunal barneverntjeneste.

Min presentasjon er basert på to kvalitative studier fra 1998 og 2013, der hensikten var å undersøke barnevernsarbeidernes kulturelle tilhørighet og flersidige relasjoner i sine lokalsamfunn. Den første undersøkelsen ble gjort i 6 nordnorske kommuner (1000 -3000 innbyggere) med integrert sosial- og barneverntjeneste, mens den andre ble gjort i 8 separate barneverntjenester, hvorav 6 var interkommunale for 2 – 6 kommuner (2500 – 32 000 innbyggere). Til sammen 23 informanter i 25 kommuner (med 500 – 12 000 innbyggere) fra de fem nordligste fylkene var med i den siste undersøkelsen.

Presentasjonen avgrenser seg til å sammenlikne informantenes kulturforståelse og diskutere hvordan sentralisering og krav til effektivisering ser ut til å påvirke barnevernsarbeidernes bevissthet på lokalsamfunnets betydning og egen kulturkompetanse.  I diskusjonen stiller jeg spørsmål ved om en svekkelse av barnevernsarbeidernes kontekstforståelse også kan svekke barnas rettsikkerhet i stedet for å øke den, slik hensikten var med adskillelsen fra andre sosiale tjenester.

Session Nr.2: "Motstandsdyktige lokalsamfunn – systematisk arbeid med risiko og sårbarheter for å forebygge sosiale problemer."

Myndighetene har et særlig ansvar for å sikre befolkningens trygghet i samfunnet, og det er krav til forvaltningen lokalt i kommunene om å planlegge tiltak etter risikoer. De offentliges ressurser og innsats utgjør kjernen i det som beskrives som den overordnende samfunnssikkerheten. Arbeidet med risiko- og sårbarhet og beredskap utfordrer sektorovergripende arbeid, og berører også sosialt arbeid.

Sosialt arbeid er basert på grunnleggende verdier om blant annet trygghet, likeverd og omsorg. Dette videreføres i sosialpolitikk og planlegging av overordnede velferdstjenester til befolkningen. Helse, sosial og barneverntjenestene på alle nivå i Norge er pålagt å gjennomføre risiko og sårbarhetsanalyser for å forebygge og behandle sosiale problemer. Sosialt arbeid har betydning for å forebygge uønskede situasjoner for enkeltindivider, grupper eller samfunn.

Arbeidet med risiko og sårbarhetsanalyser favner vidt, og har betydning for menneskelige verdier i samfunnet. Nye utfordringer og endringer i samfunnet gjør at arbeidet med samfunnssikkerheten fra nasjonale myndigheter stadig skal videreutvikles. Dette ønsker jeg å utforske mer.

Kommunenes beredskapsorganisasjon er et viktig element for å håndtere og forebygge uønskede og uventede hendelser, og forankres i prinsipper om ansvar, nærhet, likhet og samordning.

Problemstillingen i dette prosjektet vil være: Hvordan arbeide systematisk med risiko - og sårbarhetsanalyser i kommuner for å forebygge sosiale problemer?

Session Nr.3: "Hvilken betydning har rurale faktorer for urfolksorienter forskning?"

Det er et behov for økt kunnskap om hva det vil si å leve og å motta helsetjenester i rurale områder. Internasjonalt er forskning om rurale forhold veletablert (Long & Weinert 2013, Bushy 2002) og forskningen ekspanderer spesielt i landene USA, Canada, Australia og UK (Weinhold & Gurtner, 2014). I Finnmark bor det mange samer i rurale innlands kommuner. Internasjonal forskning viser til risikofaktorer ved å bo ruralt (Smith, Humphreys og Wilson, 2008). Denne tosidigheten med å være urbefolkning og bosatt i et ruralt område er viktig å belyse.

Selv om det ikke er en entydig definisjon av begrepet ruralt (Weinhold & Gurtner, 2014), vises det ofte til faktorer som en befolkningstetthet på 6 personer eller mindre per kvadratkilometer, reisedistanse på 60 minutter fra primærhelsetjeneste til spesialisthelsetjeneste (Wakerman, 2004). Til sammenligning har 17 av 19 kommuner i Finnmark har en befolkningstetthet på 5 eller mindre per kvadratkilometer (SSB, Befolkningstetthet pr. km2:2016), samt en gjennomsnittlig reisetid til lokalsykehus på ca.3 timer (Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering, 2012).

En rural politikk bør eksplisitt framkomme av en kompleks integrering av flere aspekter. I store områder av Finnmark vil både den samiske kulturen og rurale faktorer som geografi, klima og demografi spille en viktig rolle for de (helse)tjenestetilbudene som gis. Politiske føringer må derfor også baseres på rurale data og forskningsdata som beskriver befolkningens faktiske behov og forhold (Weinhold & Gurtner, 2014). Dette fordrer at framtidig nasjonal forskning om urfolksorientert kunnskap også systematisk definerer de rurale aspektene.