Før omsorgsovertakelse må barneverntjenesten gjøre grundige vurderinger av samvær som er gjenstand for behandling i barenverns- og helsenemnda. Det er ikke nødvendigvis slik at barneverntjensten får gjennomslag for sine forslag om samværsomfang, men det er likevel barneverntjenestens ansvar å følge opp at barn og foreldre får samvær i tråd med nemndas avgjørelse. Praksis knyttet til samværsomfang og -form har blitt kritisert i dommer fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og har pekt på at norsk barnevern må vurdere sin praksis med tanke på hvordan samværsspørsmål behandles. Samvær er som nevnt noe som vurderes av barneverntjenesten og fastslås av nemnda. Barneverntjenesten har ikke anledning til å gi barn og biologiske foreldre mindre samvær enn det som fremgår av nemndas avgjørelse, men skal anse det som et minimumsomfang.
Prosjektet er et doktorgradsarbeid og vil munne ut i tre artikler. Den første artikkelsen baseres på en argumentasjonsanalyse av dommene fra EMD mot Norge og tar sikte på å øke forståelsen av hva argumentasjonen inneholder mot norsk barnevern. Artikkel nummer to fokuserer på barnevernlederes forståelse av dommene fra EMD og hvilke konsekvenser de har hatt og har for praksis i egen tjeneste. Den siste artikkelens problemstilling er foreløpig åpen.
Metode:
For å besvare forskningsspørsmålene vil jeg utføre en dokumentanalyse av EMD-dommene mot Norge som omhandler barnevernet og retten til respekt for privatliv og familieliv. Som grunnlad for artikkel 2 har jeg intervjuet 12 barnevernledere som leder tjenester ulike steder i landet.
[Loading...]