Klimaendringer og pandemi – fatalisme og dilemmaer sett med norske turisters øyne

Av Arvid Viken og Bente Heimtun

I denne bloggen, med innlegget Responsible tourists in the time of COVID-19 skrev vi om hvordan nordmenn håndterte og reflekterte over koronapandemien. Vi har også skrevet en fullskala artikkel om temaet der vi konkluderer en smule fatalistisk. Verken våre informanter eller vi som forskere ser noen åpenbar vei ut av uføret. Fatalisme skjer når folk mister kontrollen over en hendelse og ikke lenger evner å handle (Solomon, 2003). 

Vi peker på tre typer fatalisme. Den første typen handler om myndighetenes mangel på kunnskap om og beredskap knyttet til håndtering av en pandemi (Askim & Bergström, 2021). At myndighetene ble litt tatt på senga kan knyttes til et nyliberalistisk styringssett, det man kan kalle fatalistisk liberalisme (Bacevic & McGoey, 2021). Den andre typen innebærer at folk – representert ved informantene i vår studie – innser at man ikke har kontroll over pandemien og at vi må lære å leve med den. Dette er fatalisme i den opprinnelig betydningen av ordet – noe man gir opp å mestre (Solomon, 2003). Den tredje typen er en form for epistemologisk fatalisme (Bacevic & McGoey, 2021). Denne dreier seg om at, selv om vi har kunnskap om sammenhenger mellom klimaendringer, degradering av natur og økosystemer, og risiko for folkehelsen, er den politiske handlingsevnen og -viljen lav. En nyliberalistisk ideologi og rasjonalitet som omfavner verdier som frihet, forbruk og velvære er ikke bare tydelig i politikken, men også i hvordan folk snakker om sine globaliserte reisevaner etter pandemien. De vi snakket med ville tilbake til normalen.

Denne kunnskapen overensstemmer med andre studier som hevder at nordmenn flest ikke tar de globale miljøproblemene på alvor. Det er et tema vi ikke liker å snakke om, og blir det snakket om gjøres dette i en retorikk som gjerne forsvarer olje- og velferdsstaten (Norgaard, 2011). Når vi igjen dro til Magerøya for en ny datainnsamling i august/september 2022, var målet for datainnsamling derfor å diskutere de miljøutfordringene som feriereiser utgjør og hvordan hver enkelt av oss kan bidra til en løsning gjennom å endre vår praksis. Hvorfor fortsetter vi med samme forbruksmønster selv om vi vet at det skader planeten? Hvorfor bryr vi oss ikke mer?

Et mulig teoretisk utgangspunkt for å dykke ned i dette er dilemmaer. Et dilemma kan oppstå når vi vet at noe kommer til å skje, men vi vet ikke når, hvor og i hvilken grad. Vi er nødt til forberede oss for noe, men vet ikke helt hva (Höijer et al., 2006). Dette er på sett og vis situasjonen for de globale miljøutfordringene. Folk vi snakket med hadde ambivalente tanker og følelser knyttet til hvordan egne ferievaner bidro til klimaendringene og hva de kunne bidra med. Situert i et norsk nyliberalistisk verdisett hvor feriereiser står høyt på listen, blir det vanskelig å ta ansvar. Hva kan egentlig «jeg» eller lille Norge gjøre med komplekse globale utfordringer, og hvis min frihet blir innskrenket og mine privileger inndratt – hva vil det ha å si for det norske demokratiet, var noen aspekter som kom frem. I vår neste blogg vil dykke dypere inn i denne problematikken.

Litteratur:

Askim, J., & Bergström, T. (2021). Between lockdown and calm down: Comparing the COVID-19 responses of Norway and Sweden. Local Government Studies, 1-21. https://doi.org/10.1080/03003930.2021.1964477

Bacevic, J., & McGoey, L. (2021). Surfing ignorance: Covid-19 and the rise of fatalistic liberalism SocArXiv. https://osf.io/preprints/socarxiv/pxju7/

Höijer, B., Lidskog, R., & Uggla, Y. (2006). Facing dilemmas: Sense-making and decision-making in late modernity. Futures, 38(3), 350-366. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.futures.2005.07.007

Norgaard, K. M. (2011). Living in denial: Climate change, emotions, and everyday life. MIT Press.

Solomon, R. C. (2003). On fate and fatalism. Philosophy East and West, 53(4), 435-454. http://www.jstor.org/stable/1399977