Sørøya på langs

Sommeren 2022 reiste jeg til Sørøya med mål om å gå Sørøya på langs. Hurtigbåten tok meg fra Hammerfest gjennom Sørøysundet til Hasvik. På turen var det mange anløp både på Sørøya og Seiland, øya på sørsiden av sundet. Vel fremme i Hasvik fant jeg frem til bussen som tok meg til Sørvær, der startpunktet for stien ligger. Klokken var ganske presis ti over syv på kvelden når jeg slengte sekken på ryggen og tok de første skrittene nordøstover, retning Akkarfjord.

Denne sommeren var det uvanlig varmt på finnmarkskysten. Ifølge utsagn den beste på hvert fall 50 år. Det var få dager der temperaturen nærmet seg de vanlige ti gradene, og man ble nesten vant at gradestokken lå på godt over tjue grader. Denne onsdagskvelden sent i juli var intet unntak. Sol, skyfri himmel og omtrent vindstille. Dette kjennetegnet de første dagene av turen. Når man skal ut på en flerdagers tur, sove i telt og være utsatt for elementene er godt vær høyt på ønskelisten. Godt vær er ikke nødvendigvis vindstille og knallsol. Forholdene var kanskje aller best for mygga, som var nådelaus. Eller som man sier her oppe «ho va etig». Det var bare å glemme å gå i shorts og t-skjorte. Varmen ble da også en utfordring og jeg måtte overdrive vanninntaket for å kompensere for væsketapet. Svetten rant. Heldigvis er vannkildene mange langs løypa.

På lørdag kom tåka sigende nordfra. Vinden tok også til og regnet kom i ærlinga. Temperaturen falt til mer kjente sifre. En lettelse for en som er vokst opp i sånne forhold. Den kjølige lufta hadde en oppkvikkende effekt. Tåka reduserte imidlertid sikten så mye at man innimellom ikke kunne se lengre enn 10-20 meter foran seg. Dette kunne bydd på utfordringer ettersom jeg skulle over to fjelltopper denne dagen. Under sånne forhold ville jeg vanligvis holdt meg i ro, men Sørøya-stien er såpass godt merket at turen over Kuvikfjellet (449 moh.) og Skillefjellet (465 moh.) ikke bydde på noen problemer.

Lørdag var også første gang jeg møtte noen etter at jeg forlot Sørvør onsdags kveld. Jeg gikk forbi et telt på fredags morgen, men klokken var ikke mer enn syv på morgningen og det var ikke tegn til liv. Det er langt imellom folk på denne stien. Man kan gå i dagevis alene. Skjønt man er aldri helt for seg selv. Til selskapet har man rein, ryper også mygga selvfølgelig. Mye sjøfugl er det også å treffe på. En time uti vandringen den første kvelden, ble møtet med Tjuvjoen litt i overkant selskapelig, da fuglen viste sin misnøye med mitt nærvær ved å stupe etter hodet mitt. Dette pågikk i et kvarters tid med stadige angrep fra alle kanter. Ingen varm velkomst.

Til tross for at jeg ikke møtte på mer en handfull mennesker når jeg gikk over Sørøya, så finnes det tegn på at det er forholdsvis mange som går denne turen. På dag to gikk jeg på en hytte som ligger på østsiden av fjelltoppen Gaska Borggsstat (555 moh.). Her var det en hyttebok der hadde mange besøkende hadde skrevet seg inn. De fleste påpekte at de gikk Sørøya på langs.

Lørdagen ble en lang etappe. Jeg hadde planlagt å gå i underkant av to mil, men ved Holmevannet, der jeg hadde planlagt å slå leir var det ingen gode leirplasser å oppdrive. Det blåste en fresk bris fra nordvest, og ved Holmevannet var det dårlig med le. Etter en rask kikk på kartet så jeg at over neste fjell ville det være mulig å finne en leirplass i le for vinden. To timer senere tok jeg kveld på en høyde like over Bastafjordeidet. Det ble nær 12 timer med vandring denne dagen.

Nå var jeg bare noen km. unna Akkarfjord, endestasjon for denne turen. Akkarfjord er et levende fiskevær med fiskebruk, flere reiselivsbedrifter, butikk, skole og barnehage. Det ligger en halvtime med hurtigbåt unna Hammerfest, og en god del turister finner veien ut hit. I nærheten av Akkarfjord finnes det flere attraksjoner, med tilhørende vandrestier som lokker folk som vil ut å gå på tur. Fyrvokterveien til Tarhalsen er kanskje den mest populære.

Pandemi, turisme og friluftsliv

Covid-19 pandemien har ifølge Breunig (2020, p. 4) invitert oss til å gjøre endringer i våre reisepraksiser gjennom å sakke ned tempoet og søke opplevelser i nærliggende områder. Under pandemien så ble det innført en rekke restriksjoner. Reisefriheten ble innskrenket og folk hadde ikke lengre de samme mulighetene til å reise. Dette førte til at mange oppdaget nye måter å reise på, andre destinasjoner å besøke, ofte nærmere ens egen hjemplass (Eichelberger et al., 2021, p. 11).  

En annen trend under pandemien var at nordmenn brukte mer tid utendørs. Friluftslivet ble en større del av hverdagen til folk. Ifølge en rapport fra Norsk Friluftsliv (2021, p. 3) var det å gå på tur i naturen det som var mest populært. Undersøkelsen viser at svært mange har «oppsøkt nye turmål i nærmiljøet» og omtrent halvparten av respondentene har besøkt «nye turmål andre steder» (Norsk-Friluftsliv, 2021, p. 3). 

Under pandemien ble det mer vanlig å reise i eget land, og å søke friluftsopplevelser i sin egen bakgård. Ved å unngå lange flyreiser og istedenfor tilbringe feriedagene ved nærliggende destinasjoner, føler turister at de bidrar til regional økonomi og økologisk bærekraft (Eichelberger et al., 2021, p. 10). Det å reise i ens egen bakgård knyttes også til en økende bevissthet rundt utfordringene og alvoret rundt klimakrisen (Salmela et al., 2021, p. 47). Juvan & Dolonicar (2014, p. 91) påpeker at turister bryr seg om miljøet og forsøker å unngå negative bidrag når de reiser.

Benjamin et al. (2020, pp. 4-5) understreker at turister har et ansvar for å tenke over hvordan de reiser og hvordan de kan bidra til bærekraftige endringer. Zenker & Kock (2020, p. 3) hevder at pandemien kan føre til endringer i folks verdensbilde, og at det er mulig at folk vil bli mer bærekrafts bevisste. Disse utsagnene peker på en økende bevissthet og ansvarlighet rundt bærekrafts spørsmål. Responsible tourism, som oversatt betyr ansvarlig turisme er et begrep som handler om å ta ansvar for å redusere turismens negative innvirkninger (Eichelberger et al., 2021, p. 1) og målet er å oppnå bærekraft (Tremblay-Huet & Lapointe, 2021, p. 252).