Faren er ikke over

FIFA-president Gianni Infantino sto bak en plan om å selge rundt 20 prosent av den kommersielle virksomheten knyttet til fotball-VM til private investorer. Planen ble utviklet uten åpenhet ellerforankring. Nå har FIFA skrotet den. Det er en seier for dem som mener at VM skal forvaltes som en del av fotballens fellesskap og ikke behandles som et investeringsobjekt.

Men saken kan ikke avsluttes bare med at Infantino sier at han har lyttet til kritikken. Det avgjørende spørsmålet er hvordan en så omfattende plan kunne lanseres uten bred forankring blant medlemsforbundene og FIFAs egne ansatte.

Brudd på FIFAs rolle

FIFA skulle samle den kommersielle virksomheten i et selskap verdsatt til 200 milliarder kroner. FIFA ville hente inn rundt 40 milliarder ved å selge en minoritetsandel på 20% i dette selskapet. Investorgruppen skulle ledes av et selskap grunnlagt av Joshua Kushner, broren til Donald Trumps svigersønn Jared Kushner.

Privat kapital er dessuten sjelden gratis

Formelt sett skulle FIFA beholde kontrollen over turneringsformater, kampkalender og sportslige beslutninger. Likevel ville eksterne kapitaleiere fått en direkte økonomisk interesse i den framtidige verdien av VM og andre FIFA-turneringer.

Dette ville vært et prinsipielt brudd med FIFAs rolle som forvalter av verdensfotballen. FIFA er ikke et ordinært konsern som fritt kan selge deler av en virksomhet det selv har skapt. Organisasjonen har fått sin posisjon fordi 211 nasjonale forbund har gitt den ansvaret for internasjonal fotball. FIFA organiserer VM, men eier ikke verdiene som spillere, landslag og supportere har skapt.

Når de som avgjør saken tjener på utfallet

FIFAs begrunnelse var at modellen skulle frigjøre kapital til fotballutvikling i økonomisk svake fotballnasjoner. Behovet er reelt. Problemet var at medlemsforbundene skulle godkjenne en varig endring av FIFAs kommersielle struktur samtidig som de ble forespeilet store økonomiske gevinster. Når de som avgjør saken, selv tjener på utfallet, blir skillet mellom reell tilslutning og økonomisk avhengighet uklart.

Privat kapital er dessuten sjelden gratis. Investorer ville neppe ha gått inn i FIFA for å beskytte fotballens egenart. De investerer for å tjene penger. Selv uten formell kontroll ville flere kamper, dyrere billetter, større TV-markeder og flere sponsorflater ha økt selskapets verdi. Kommersialiseringen ville dermed blitt en forpliktelse overfor eksterne medeiere.

Finansfirmaet J.P. Morgans prosjektgrunnlag viste den samme logikken. FIFA ble framstilt som en organisasjon som ikke utnyttet sitt kommersielle potensial fullt ut, mens større utbetalinger til medlemsforbundene ble koblet til videre utvidelse av turneringene. Flere kamper var dermed en del av planens økonomiske fundament.

Prosessen var like alvorlig

Like alvorlig var prosessen. UEFA og samtlige 55 europeiske medlemsforbund truet med å trekke sine landslag fra FIFA-turneringene. FIFAs driftsdirektør Kevin Lamour hevdet at administrasjonen var ført bak lyset og beskrev planen som «én-persons prosjekt». Infantinos seniorrådgiver Carlos Cordeiro trakk seg i protest. Kritikken kom dermed også fra FIFA-presidentens egen krets.

Etter tilbaketoget slo UEFA fast at de hadde mistet tilliten til FIFA-ledelsen.

Det regionale fotballforbundet for Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia (Concacaf) krevde en fullstendig gjennomgang av ledelsen. De beskrev forslaget som et symptom på en styring som hadde sluttet å sette fotballen først. Konflikten kan derfor vanskelig avfeies som en tradisjonell maktkamp mellom FIFA og Europa.

Planen er borte, men drivkreftene bak den består

Presidenten i Norges Fotballforbund, Lise Klaveness, kaller saken et bunnpunkt. At planen først ble stanset da de europeiske forbundene truet med å trekke landslagene sine fra FIFA-turneringene, viser hvor svake FIFAs interne kontrollmekanismer er. God styring krever åpenhet, reell maktfordeling og mulighet til å uttrykke kritikk uten frykt for egen posisjon. FIFA trenger derfor en ny styringskultur.

Investorplanen kom heller ikke ut av intet. VM er utvidet til 48 lag og 104 kamper. Billetter og hospitality-produkter prises etter betalingsvillighet, mens kamptidspunkter tilpasses globale TV- og sponsormarkeder. Planen er borte, men drivkreftene bak den består.

Medlemsforbundene bør derfor kreve bindende garantier mot framtidig salg av eierandeler i FIFAs turneringsvirksomhet og reformer som hindrer at beslutninger av denne størrelsen tas av en liten krets rundt presidenten. FIFA har dessuten betydelige midler på konto. Støtten til fattige fotballnasjoner kan økes uten at man må slippe private kapitaleiere inn i VM-virksomheten.

Fotball-VM ble ikke et investeringsobjekt denne gangen. Men faren er ikke over så lenge styringen av FIFA forblir lukket og makten sterkt sentralisert.