Tettere oppfølging av frafallselever vil gi suksess

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

3 av 10 ungdommer ramler ut og fullfører ikke videregående opplæring. Dette er et stort nasjonalt problem og det får mye oppmerksomhet, både blant politikere og i media.

Førsteamanuensis Gro Ramsdal ved UiT Norges arktiske universitet har forsket på dette problemet i mange år.

– Denne problematikken har mange innfallsvinkler, men et av hovedområdene man ønsker mer forskning på er hvordan man kan få til en innrullering, eller gjenintegrering, av ungdom som har droppet ut av videregående utdanning, forklarer Ramsdal.

Hvordan skal man klare å få ungdom som har droppet ut av videregående skole tilbake på skolebenken? Og hvordan skal man få de til å bli der og fullføre?

Høsten 2018 fikk Ramsdal tilbud om å følge et prosjekt i Harstad, i regi av arbeidsinkluderingsbedriften Inko. Gjennom prosjektet AFTUng skulle de jobbe målrettet for å få ungdom tilbake til skolen, og Ramsdal ble invitert med for å forske på prosessen underveis.

Resultatet så langt ble nylig publisert som en artikkel i International Journal of Educational Research, som hun har skrevet sammen med Rolf Wynn, professor ved UiT.

Tre utfordringer

Ramsdal intervjuet seks ungdommer i prosjektet, først i begynnelsen av prosjektperioden og deretter da det var gått seks måneder.

– I de første intervjuene snakket vi om forventninger til prosjektet, hvilke erfaringer de hadde med skolen og frafall, sier Ramsdal.

Hun merket seg at ungdommene særlig beskrev tre utfordringer.

Mangel på indre motivasjon

Overaskende mange uttalelser fra ungdommene kunne knyttes til at de manglet den indre motivasjonen som er nødvendig for å gjennomføre aktiviteter og oppnå sine mål.

– Det var veldig vanskelig for de å beskrive situasjoner eller interesseområder i livet som ga de en følelse av flyt. Situasjoner der de hadde det skikkelig bra, sier Ramsdal.

Forvirring om hva de vil med livet

Som en konsekvens av at ungdommene hadde så dårlig erfaring med skolen, visste de lite om sin egen kompetanse og de ble dermed usikre på hva som var deres interesser.

– De beskrev en stor grad av forvirring om hva de skulle med livene sine og hvordan de skulle komme dit. De kunne ha noen tanker om hva de ville, men de hadde blitt skuffet mange ganger, så de var blitt litt redde for å prøve ut ting, sier Ramsdal.

Ungdommene fortalte at de prøvde å bli sikre, men det var samtidig vanskelig å bli sikker uten å prøve. Hvis de prøvde, kunne de skuffe seg selv, sine nærmeste og prosjektmedarbeiderne. Slik ble situasjonene fastlåst og vanskelig.

– De ble dratt mellom angsten for «å drite seg ut en gang til», og ønsket om å finne ut av hva de ville, sier Ramsdal.

En type uttalelse som gikk igjen var «Men jeg vet jo ikke om det er dette jeg vil gjøre resten av livet.»

– Det var kanskje litt overraskende. Folk i dag utdanner seg både to og tre ganger i livet, og så er disse ungdommene veldig opptatt av å finne noe de skal gjøre resten av livet, sier Ramsdal.

Hun mener et slikt tidsperspektiv også øker alvorligheten i valget og dermed stresset knyttet til denne avgjørelsen.

Lav utholdenhet

Gjennom intervjuene satte ungdommene ord på den lange løsrivelsen fra skolen, som til slutt førte til at de droppet ut. Før det gikk så langt, hadde de opplevd mange nederlag. Mange hadde begynt å være lite på skolen, noen gjorde ikke lekser og til slutt ga de opp å følge med.

– Dette ga de lite erfaring med det å stå i motstand og deretter overkomme det og til slutt få erfaring med mestring. De manglet derfor den typen utholdenhet som mange får naturlig gjennom konkrete mestringsopplevelser, sier Ramsdal.

Flere år med fravær var blitt til en vond vane det var vanskelig å endre på. Det å stå opp hver dag for å gå på jobb eller skole, og faktisk holde ut en hel dag, ble opplevd som utfordrende og det var lett å begynne å tvile på seg selv og egne evner igjen.

Med utgangspunkt i de tre hovedutfordringene ungdommene snakket om, hadde prosjektet helt klare problemstillinger å ta tak i.

To nye begreper

Etter seks måneder gjennomførte Ramsdal nye intervjuer med de samme ungdommene.

Nå snakket de fortsatt om disse tre utfordringene, men i tillegg var det dukket opp to helt nye begreper.

En følelse av fremdrift

Som et resultat av å være med i prosjektet hadde ungdommene begynt å jobbe konkret med utfordringene sine, de henvendte seg til arbeidsplasser, de søkte på skoler og følte at de hadde begynt å ta grep på livene sine – de opplevde fremdrift i eget liv.

– Nå følte de at det skjedde noe i livene deres, de hadde begynt å tenke på fremtiden og følte at de hadde en fremtid. Forvirringen var blitt mindre og de hadde et klarere bilde av mulighetene og ikke minst hvordan de skulle oppføre seg for å komme dit, sier Ramsdal.

Kjørt seg fast i eget liv

Det andre begrepet som dukket opp, var følelsen de hadde hatt av å være «stuck» i eget liv – at de hadde kjørt seg fast.

– Dette snakket de ikke om i det første intervjuet, men nå som de var kommet ut av det begynte de å snakke om det. Det å ha kjørt seg fast og ikke vite hvor man skulle – det var skamfullt, sier Ramsdal.

Følelsen av skam gjorde det vanskelig å snakke med andre jevnaldrende. Utenfor jobb og utdanning, som de hadde vært en periode, hadde de ikke steder de skulle og ting å gjøre. Derfor ble mange samtaler vanskelige. De møtte stadig spørsmål av typen: Hva gjør du om dagene? Hvor jobber du eller hva slags utdanning tar du? Dermed ble de hele tiden konfrontert med disse hullene i livet sitt.

– Nå som de hadde begynt å få det bedre, turte ungdommene å snakke mer om denne vanskelige perioden i livet og om det å være frafallselev, sier Ramsdal.

Viktig voksenkontakt

Ungdommene var helt tydelig på hvor viktig det hadde vært å møte de voksne gjennom prosjektet, voksne som hadde konkret kunnskap om dagens arbeidsliv og de mulighetene ungdommene faktisk hadde.

Ramsdal tror disse uttalelsene tyder på at foreldres kompetanse på overgang fra skole til arbeidsliv i mange tilfeller er gått ut på dato.

– I dag skjer forandringene så fort og veldig mye av det som gjaldt når foreldrene deres var i denne fasen, gjelder ikke lenger. Alle må ha utdanning i dag, mens det ikke nødvendigvis var slik før. En del ting har blitt så annerledes at foreldrenes råd fungerer ikke helt. Disse ungdommene har en uhorvelig mengde valg, men de sitter også med hele ansvaret selv med hensyn til å ta de riktige valgene, sier Ramsdal.

Ungdommene snakket veldig positivt om å få kontakt med disse voksenpersonene, som skjønte problemene deres og som hadde den nødvendig kompetansen.

Ut av sin egen hule

Som en konsekvens av å ha droppet ut av skolen hadde mange av ungdommene trukket seg tilbake på rommene sine, uten å ha mye sosial kontakt. Noen hadde snudd døgnet på hodet, spilte mye dataspill og var mye for seg selv.

– Og jo lenger du er borte fra skolen, jo verre blir det. Du har ingen arena for å treffe jevnaldrende og mister viktige sider ved den normale sosialiseringsprosessen, sier Ramsdal.

Derfor ble resosialisering viktig gjennom prosjektet. Endelig hadde de steder de skulle være og de møtte andre som var i samme situasjon.

– De ble nødt til å snakke med voksne om utdannelse og jobb. Dette gjorde at de vokste, måtte sosialisere seg og på den måte finne seg selv igjen, sier Ramsdal.

Endringen tar tid

Etter seks måneder beskrev nesten alle ungdommene at de opplevde en klar bedring, og at de opplevde mer indre motivasjon og mye mindre forvirring enn før de startet.

Likevel var det fortsatt noen utfordringer. I de første intervjuene snakket ungdommene om manglende utholdenhet, og dette var noe de slet med fremdeles. Det kunne handle om så enkle ting som å stå opp om morgenen – hver morgen.

Ble ting vanskelig så ville de gjerne trekke seg, selv om de visste de burde holde ut. Ble de overlatt til seg selv i læringssituasjoner i prosjektet, falt motivasjonen merkbart i løpet av en time eller to og det kunne ende med at de gikk hjem. Da kunne det ta noen dager før de kom tilbake.

Sårbar overgang

Ramsdal peker på overgangen fra tiltak til å komme seg tilbake på skolebenken som spesielt sårbar.

– Det vi ser er at ungdommene trenger et fast program for å holde motivasjonen oppe. Når de ble overlatt til seg selv forsvant også litt av den indre motivasjonen. Ungdommene trenger en veldig intensiv oppfølging i denne overgangsfasen. De har en dårlig opplevelse av skole og trenger mye positivitet for å kontre dette, sier Ramsdal.

Hun tror det er viktig at videregående skoler har et eget opplegg for å ta imot frafallselever og at de er en tett oppfølging av disse elevene til de har fullført.

– Disse elevene må ha mer voksenkontakt, de må ikke bli gående alene, det fikser de ikke. Skal man holde de i skolen, må man gi de mer intensiv oppfølging og store doser mestringsopplevelser. Dette krever nytenking, også i dagens skolesystem, sier Ramsdal.

Ramsdal understreker at det er viktig å ikke skylde på lærerne i dette, det er i all hovedsak snakk om ressurser og dermed politiske prioriteringer.

– Men det er også en realitet at det krever en nytenking i videregående skoler, at dagens ungdomsgenerasjoner trenger andre ting enn tidligere generasjoner. De har en annen barndom og de skal ut i et annet arbeidsliv, vi må i større grad tilpasse både ungdomsskole og videregående skole bedre til dagens arbeidsmarked, sier Ramsdal.

Den jobben er ikke gjort og Ramsdal mener det krever en endring både i holdning og kunnskap i videregående skoler og at det må følges opp med politiske prioriteringer.

– Vi vet nok nå, til at vi kan begynne å skape bedre løsninger på dette problemet – hvis vi vil, sier Ramsdal.

Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Strategisk seniorrådgiver

Publisert: 14.04.21 08:00 Oppdatert: 14.04.21 08:57

Helse og velferd Pedagogikk Harstad