Tromsø ble krigens økonomiske vinner

13.10.20 Magne Kveseth

NS-styret og krigsokkupasjonen i Tromsø fra 1940 til 1945 førte til lavere arbeidsledighet, flere skattekroner i kommunekassa og mindre kostnader til «sosialhjelp».

STERK INTERESSE: Ørnulf W. Andresen tar opp spennende temaer i sin doktorgradsavhandling om nazifiseringen av kommuner under krigen.
STERK INTERESSE: Ørnulf W. Andresen tar opp spennende temaer i sin doktorgradsavhandling om nazifiseringen av kommuner under krigen. Foto: Privat

Dette er noen av funnene Ørnulf W. Andresen (76) vil presentere under sin disputas for doktorgraden i historie ved UiT i Tromsø denne uka. Andresen disputerer for doktorgraden om virkningene nazifiseringen under andre verdenskrig hadde på samfunnslivet. Navnet Ørnulf Andresen lyder kanskje kjent for dem som har levd noen år og som er over snittet sportsinteressert. Han har nemlig en lysende sykkelkarriere bak seg, med OL-deltakelse og flere NM-titler for lag. 

Han har ellers arbeidet i det offentlige byråkratiet både ved universiteter, høgskoler og departementer.

Bakgrunnen for studien

Andresens avhandling belyser hvordan den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling (NS) innførte nyordning og fører- og ansvarsprinsippet i offentlig forvaltning fra januar 1941.

Oppgaven innleder med å fortelle om hvordan regimeskiftet var et brudd på politisk og administrativt nivå både for fylkes- og kommuneforvaltningen og den norske staten som skulle omformes i nasjonalsosialistisk retning. Andresen tar for seg de tre kommunene Tromsø, Hamar og Fredrikstad. Avhandlingen er innholdsrik og byr på en rekke eksempler på hvordan NS styrte byene med hård hånd. Egne organisasjoner hadde til og med gudstjenestekontroller, for å sjekke at ikke prestene sa noe negativt om NS-styret i kirkene.  

Andresen har i avhandlingen undersøkt hvilken betydning nazifiseringsfremstøtene til Reichskommissar Josef Terboven, NS og Innenriksdepartementet fikk for gjennomføringen av styringsstrukturen for disse kommunene og fylkene. Han analyserer også hvordan forvaltningen av de tre byene og fylkene reagerte - likt eller ulikt - på de forskjellige nazifiseringstiltakene fra okkupasjonsmakten, Nasjonal Samling og Innenriksdepartementet.

Tromsø kom best ut

Av de tre kommunene Andresen har tatt for seg, kom Tromsø best ut av krigsårene rent økonomisk. Til grunn lå først og fremst en  reduksjon i arbeidsledigheten.

Ørnulf Andresenunderstreker at ingen ønsket seg den brutale okkupasjonsmakten, selv om skatteinngangen økte og var betydelig større i Tromsø enn i de to andre kommunene han har forsket på. Fra 1942 til 1945 økte Hamar og Fredrikstad skatteinntektene med 23 og 25 prosent, mens Tromsø hadde en økning på 106 prosent.

«En endring i de tre byene var en betydelig høyere skatteinngang, da de fleste arbeidsføre kom i jobb. Det ga økte regnskapsoverskudd, som ble brukt til nedbetaling av kommunens gjeld. Samtidig ble nyinvesteringer holdt lave. Fattigunderstøttelsen ble halvert i de tre byene. Særlig Tromsø ble «økonomivinner», sett i forhold til Fredrikstad og Hamar. Det harmoner langt på vei med den store tyske militære byggingen i Nord-Norge og at det var et betydelig høyere antall tyske soldater fast stasjonert i Tromsø-området, som bidro til etterspørsel etter varer og tjenester var større, enn i de to andre byene», skriver han i avhandlingen.

– Av de tre kommunene Fredrikstad, Hamar og Tromsø var det sistnevnte som lå desidert dårligst an rent økonomisk i 1940. Den fordelen som Tromsø høstet i løpet av okkupasjonstiden var at store tyske styrker, rundt 5000 soldater, til enhver tid var i byen fordi tyskerne arbeidet med å bygge forsvarslinjen «Festung Norwegen». Det skjedde med en massiv utbygging av flyplasser, havner og festningsanlegg, sier Andresen.

Han slår fast at det var i Nord-Norge den aller største utbyggingen av infrastruktur skjedde under krigen.

Hovedårsaken til de omtalte kommunenes økonomiske fremgang under okkupasjonen var den ekspansive tyske økonomiske politikken, «som avskaffet arbeidsledigheten og betydde store ekstra skatteinntekter for disse kommunene. Dette er også representativt for de fleste andre kommuner i landet, fordi økonomistyringen var bestemt av okkupasjonsmakten. Det skal ikke underslås at NS-ordførerne i de tre byene sto for en nøktern økonomistyring, som i liten grad favoriserte NS, og der rådmennene var premissleverandører for kommunebudsjett og regnskap», heter det i avhandlingen.

Mange tjente gode penger

– Husk at det i en periode sto mellom 230 000 og 500 000 soldater i Norge og en tredel av disse var stasjonert i Nord-Norge. En del av dem i transitt fra Finland på vei mot frontavsnittene sør i Europa. Så grunnlaget for den sterkt økte inntektsskatten til Tromsø, ligger i tyskernes ekspansive politikk med utbygging av havner, flyplasser og festningsanlegg. Når man tenker på den økte befolkningen i Nord-Norge under okkupasjonstiden, så skjønner man eksempelvis hvordan handelsnæringen blomstret. Alle skulle ha mat og selv om mye ble distribuert gjennom lokale handelshus, måtte også mye importeres fra Tyskland, sier Ørnulf Andresen.

Han forteller at det i 1940 var 231 000 tyske soldater i Norge. I 1943 var det 358 000 og så toppet det seg i 1944 med 536 000 soldater fra tyske Wehrmacht.

krig Tromsø tyske soldater
TROMSØ 1942/1943: Hverdagen i Tromsø. Krigen er knapt merkbar, kalles dette bildet. Foto: Karl Wilhelm Disser.

Gjelden måtte nedbetales

– Tromsø hadde stor gjeld før krigen og denne ble kommunen pålagt av de tyske nazimyndighetene å betale ned på hvert år. NS som fikk regjeringsmakten i Norge under okkupasjonen hadde ellers programfestet at arbeidsledigheten skulle ned og såkalt nødsarbeid ble satt i gang straks maktovertakelsen var et faktum, sier Andresen.

Han forteller at den såkalte Arbeidstjenesten (AT) ble organisert etter at Josef Terboven hadde proklamert at regjering, storting og kongen var avsatt.

– Det ble organisert tvungen arbeidstjeneste. 13 statsråder, hvorav ti var NS-medlemmer, ble innsatt og fikk myndighet til å styre hvert sitt departement. Det ble etablert arbeidstjeneste og idrettsorganisering, der alle eksisterende idrettsorganisasjoner skulle legges ned og det nye nazistiske idrettsforbundet ble etablert, til store protester og noe som utløste den store idrettsstreiken landet over, sier Andresen.

– Var det hold i påstandene om at Hirden og Arbeidstjenesten skulle rekruttere frontkjempere til østfronten?

– Det var det nok mange som trodde. Det ble i 1942 innkalt 56 000 unge til arbeidstjeneste og året etter var det 85 000. Deres arbeidskraft skulle brukes i landbruket og skogbruket, organisert under departementet for arbeidstjeneste og idrett. De ble også pålagt å delta i parader for Quisling sammen med Hirden, og mange trodde nok at de som ble innkalt i virkeligheten ble innkalt for å sendes som soldater til østfronten. Men de som vervet seg som frontkjempere hadde ikke blitt rekruttert gjennom arbeidstjenesten, forteller Andresen.

Interessant sammenlikning

– Hva får en mann på 76 år til å gjennomføre et så stort forskningsarbeid og disputere for doktorgrad i historie ved UiT Norges arktiske universitet?

– For det første har jeg alltid vært historieinteressert. Så tok jeg i 2007 en mastergrad i historie ved det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiT der tema var «Hvordan styrte Nasjonal Samling den kommunale forvaltningen i Hamar fra 1940 til 1945?». Så har jeg tenkt at siden jeg har arbeidet i det norske byråkratiet i Kirke- og undervisningsdepartementet og ved flere høgskoler og universiteter, så har det vært interessant å gå tilbake til krigen og se på hvordan det fungerte i tre ulike byer og fylker med den nazistiske styringen fra innenriksdepartementet som bestemte alt. Modellen den gang var ikke ulik dagens styringsmodell, med unntak av mangelen på demokrati under krigen. Så det har opptatt meg å se likheter og forskjeller, sier Andresen.

Nå finpusser han på sin prøveforelesning til doktorgradsdisputasen som skal skje i Tromsø 15. oktober.

tysk prpaganda brosjyre
PROPAGANDA: En ikke ubetydelig virksomhet fra NS-myndighetene var å drive propaganda for nazismen og denne brosjyren har et helt klart budskap. Lær tysk. Foto: Fra avhandlingen

Ikke alle ble landsvikdømte

Da freden kom og oppgjøret time sto for døra ble det ulike reaksjoner mot de styrende alt etter hva de hadde vært tiltalt og ble dømt for i landssviksakene.

I Hamar ble bevilgninger til idretten gransket. Her besluttet kommunestyret at ytelsene til idretten ikke skulle tale negativt for NS-ordføreren, fordi allmennheten hadde fått nyte godt av bevilgningene. Ordføreren i Hamar ble frifunnet av Hamar forhørsrett for å slette skatt for frontkjempere. Andresen skriver at det mest sannsynlig var fordi det «dreide seg om et ubetydelig beløp og at NS hadde vedtatt en hjemmel for skattefritak av frontkjempere.»

I juli 1945 bestemte det midlertidige kommunestyret i Hamar at tilsettinger, lønnsforhøyelser, en avskjedssak og en overflyttingssak kunne godkjennes, selv om det var vedtak fattet av NS-ordføreren.

I Fredrikstad hadde kommunen samme rådmann etter krigen, som hadde vært disponent for Sellsbak, Hauge og Lisleby-brukene og som leverte mye trelast til okkupantene. For dette begjærte han seg selv siktet, men riksadvokaten henla saken. Likevel skjedde dette:

«Samme år fratrådte Karlsen rådmannsstillingen etter at et flertall i Fredrikstad Arbeiderparti vedtok å ekskludere ham fra partiet. Høsten 1948 opphevet imidlertid Sentralstyret i Arbeiderpartiet eksklusjonen, der det ble vist til at Karlsen hadde gode motiver for sine handlinger som disponent ved å motvirke arbeidsløshet i fylket. Fra januar 1949 var han atter en gang rådmann i Fredrikstad», skriver Andresen i sin avhandling.

Kunne ikke unnvære rådmannen

Rådmannen i Tromsø, Lars Thøring, hadde ifølge bystyrets møte den 10. mai 1945 motarbeidet NS-myndighetene med stor kraft.

«Når han ikke fikk avskjed, skyldtes det at Nasjonal Samling og tyske myndigheter antakelig ikke kunne unnvære hans faglige kompetanse i kommuneforvaltningen, og heller ikke hadde en kandidat som var i stand til å fylle stillingen på en adekvat måte», skriver Ørnulf Andresen og legger til at seks av rundt 260 kommunalt ansatte ble avskjediget på grunn av NS-medlemskap. I Hamar var det ti som måtte gå.

Avhandlingen inneholder også interessante fakta om hvordan politifolk i Troms varslet motstandsfolk om mulige kommende aksjoner og sørget for utstedelse av falske passersedler som blant annet gjorde det enklere for ettersøkte å rømme til Sverige. 

«Politisering av politiet kunne ses når politiminister Jonas Lie la press på den enkelte polititjenestemann for at han skulle melde seg inn i NS. Men likevel ser vi at flere polititjeneste- og embetsmenn samt NS-medlemmer omtalt i dette kapitlet både motarbeidet og saboterte ordrer fra øverste politimyndighet. Derved utsatte politimennene seg for stor fare som kunne føre til fatale reaksjoner mot dem selv», heter det i avhandlingen. 

Les hele avhandlingen her

På Twitter   #norgesarktiske