Åse og Gruble klare for 1200-kilometeren

06.03.20 Magne Kveseth

Åse Østvold og lederhunden Gruble gjør de siste forberedelsene til fredagskveldens start på Finnmarksløpets lengste distanse. Med 14 hunder som skal være klare, er det en betydelig jobb som skal gjøres i forkant. 

Finnmarksløpet, Åse Østvold, 1200, Lederhund
MED LEDERHUNDEN: Åse Østvold som kjører 1200 for UiT, gjør seg nå klar sammen med hundene sine til denne styrkeprøven. Foto: UiT/Tommy Hansen

Åse sier hun gleder seg til å komme av gårde. Nå er det bare om å gjøre å velge ut de beste hundene til å starte ut med. Hun innrømmer at det er vanskelig å ta ut de beste, siden alle de 16 som skal vurderes er gode nok til å få en plass i spannet. Men hvem som går i front er Åse ikke i tvil om, det blir Gruble. Hun har imidlertid andre kandidater som kan tre inn som lederhund hvis Gruble ikke skulle klare brasene. Den seks år gamle hannhunden Gruble er førstegangskjører, for i fjor ble han syk, men Åse sier hunden ikke stiller spørsmål ved noe, den bare går på. Derfor er han et klart førstevalg som lederhund. 

Matsekkene sendt

Lærerutdannede Åse Østvold har hendene fulle dagen før startskuddet går for 1200 kilometeren i Finnmarksløpet. Hundene skal sjekkes og matsekkene deres skal gås gjennom for å sikre at alt er riktig pakket til hvert enkelt sjekkpunkt. Potetsekkene står stilt opp på rekke etter nummer på sjekkpunktet hvor maten skal distribueres. Finnmarksløpet har et betydelig apparat i sving for å få denne logistikken til å gå opp. Alle kjørere leverer matsekkene sine, godt merket med kjørers navn, sjekkpunktnavn og om det er første eller andre ankomst til navngitt sjekkpunkt hvor matsekken skal leveres.

LEDERSKIKKELSE: Den seks år gamle trekkhunden Gruble vil være et naturlig valg som lederhund når Åse østvold starter ut på 1200-kilometeren, med UiT Norges arktiske universitets logo på sleden.
LEDERSKIKKELSE: Den seks år gamle trekkhunden Gruble vil være et naturlig valg som lederhund når Åse Østvold starter ut på 1200-kilometeren, med UiT Norges arktiske universitets logo på sleden. Foto: Tommy Hansen/UiT

I hundegården hos Åse og mannen Espen Bech i Mathisdalen er det rundt 30 hunder totalt og i tillegg har de besøk av et annet par, hvorav en skal kjøre den lengste distansen.

Det formelig kryr av hunder rundt beina på oss straks vi har gått ut av bilen. Hundene er nysgjerrige som få og vil gjerne hilse på de fremmede som har kommet til gards.  

Alle hundene sjekkes

Trekkhundene kan bli tatt ut av løpet av veterinær, eller av kjøreren selv, for den saks skyld. Og ingen skal være i tvil om at dyrevelferden er godt ivaretatt i løpet av uka hvor hundene sjekkes flere ganger. På spørsmål om det kan skje at en hundekjører som må bryte løpet kan låne bort sine friskeste hunder til en konkurrent, svarer Åse: 

– Alle hundene som starter er chippet, og når et spann kommer over mål etter endt løp blir alle hundene sjekket, slik at man er sikker på at chippingen er i orden, eller sagt på en annen måte, at de hundene en kjører kommer over mål med er de samme som vedkommende startet ut med. Jeg har kanskje hørt noe om at det ble byttet hunder en gang på 80-tallet, men i dag er ikke det mulig. 

Forventninger om å fullføre

Åse sier at målet hennes er å fullføre 1200-kilometeren. 

– Jeg forventer å komme i mål, det har jeg tru på, men samtidig har jeg aldri kjørt et så langt løp, så for meg er det ikke det å konkurrere som kommer i første rekke, men å ha en fin tur med hundene. Det vil si at jeg ikke tenker på topp 10 eller noe sånt. Men det kan hende at jeg begyunner å konkurrere underveis, dersom det viser seg at jeg gjør det bra, sier Åse. 

– Gleder du deg nå, eller gruer du deg for det lange løpet?

– Jeg gleder meg, det er nesten litt snodig, men jeg gruer meg til starten og alt det som er rundt den med liv og røre og mye folk, men selve løpet og det å komme igang, det gleder jeg meg til, skikkelig. For da kan jeg ha en låt av Coldplay på øret og bare kjøre mitt eget løp.

– Er det Coldplay som vil surre og gå på musikklista di under hele løpet, kanskje?

– Neida, jeg hører på alt mulig, og jeg må kanskje lage meg en egen spilleliste, men det er også vanskelig for jeg hører på så mye forskjellig, så jeg må kanskje bare ta dette underveis, lage meg kveldslåter og morgenlåter til bruk alt etter som, sier hun.

Tungt føre et problem?

– Når du skal kjøre så mye som 120 mil eller 1200 kilometer og løypemannskapet har varslet at det kan bli tunge tak og mye snø, hva tenker du om utfordringen med å grynne i løssnøen?

– Hundene er vant med å grynne, og med de mengdene snø vi har hatt denne vinteren så har spannet mitt fått teste seg på det. Og det som er fint med mine hunder der, er at de justerer ned farta på vanseklig føre. Det er flott at de ikke bare gunner på, men spannet er selvfølgelig utsatt for å bli trøtte i muskulaturen, det kan værer en utfordring.

– Men her er veterinærene til god hjelp hvis en hund blir halt, for eksempel?

– Veterinærene følger med hundene når vi kommer inn til sjekkpunkt, så de kan se det vi kanskje ikke ser og legge merke til om noen hunder har stiv muskulatur. Hvis det så er en hund som vi kjenner godt, men som kanskje går litt spesielt, uten å være halt, så blir dette sjekket av veterinærene. Jeg føler at vi har veldig god kommunikasjon med de dyktige veterinærene som er med og kontrollerer hundene i Finnmarksløpet, avslutter Åse Østvold, UiTs "egen" kjører i årets utgave av Finnmarksløpet.

Det 40. i rekken. 

Trekkhunder, mat, Finnmarksløpet
LOGISTIKKUTFORDRING: Åse må selv sørge for å pakke all maten som hundene skal ha under turen. Dette leveres til utkjøring i depoter ved de ulike sjekkpunktene. Tørrfôr, pølser, fett kjøtt og snacks er viktig for hundene når de skal trekke og løpe langt. Foto: UiT/Tommy Hansen
På Twitter   #norgesarktiske