Til topps med søppelpose-analogi
Tre minutter om Remiks, søppelsortering og søppelposer var alt som skulle til for at Nikoline Lander Rasmussen slo 17 andre PhD-kandidater i IMBs formidlingskonkurranse.
Det var under IMB-dagen i november at PhD-kandidaten imponerte de ansatte ved Institutt for medisinsk biologi med sin Pecha Kucha om selektiv autofagi (se faktaboks under). Pecha Kucha er en presentasjonsform som begrenser tidsbruken, og presser foredragsholderen til å holde tiden. Presentasjonsformen består av 20 lysbilder hvor hvert av lysbildene varer i 20 sekunder og presentasjonen fortsetter uansett om du er klar for neste bilde eller ikke.
– I mitt felt brukes resirkuleringsanalogier og søppelsortering relativt ofte, men jeg har ikke sett at det har vært brukt på denne måten, så jeg forsøkte å lage en egen vri på det. Litt spesielt er det også for her i Tromsø har man så mange forskjellige poser å velge mellom, ler Lander Rasmussen.
– Så vidt jeg vet er Pecha Kucha veldig lite brukt i akademisk sammenheng. Ved en tilfeldighet hadde vi fått høre om en konferanse der Pecha Kucha ble brukt. Vi hadde snakket om at vi ønsket at PhD-studentene skulle ha noen korte presentasjoner, og da passet dette formatet bra. Fordelen er at en er nødt til å presentere sitt prosjekt på kun 3 minutter, og det er veldig bra for både de som lytter, den som holder foredraget og for den som har planlagt programmet, sier instituttleder ved Institutt for medisinsk biologi, Gunbjørg Svineng.
Oppgaven var at presentasjonene skulle være populærvitenskapelige, og en jury plukket ut de fem beste presentasjonene, som deretter ble stemt frem av publikum.
Må stikke seg frem
18 PhD-studenter tilknyttet instituttet fikk presentert arbeidet sitt, riktignok gjennom en halv Pecha Kucha med kun 10 slides. Instituttlederen mener det er en god øvelse for studentene å presentere arbeidet sitt under press.
– På store konferanser er det kun de store «hot shottene» som får snakke uavbrutt i 20 minutter. Studentene trenger å øve seg før de skal ut på den store internasjonale arenaen for å formidle forskningen sin. Noen syntes selvfølgelig det var litt skummelt å skulle gjøre dette, og at det var et konkurranseelement involvert, men sånn er det jo faktisk. Vi er i en kompetitiv bransje, så det å få de litt stresset under kontrollerte og familiære forhold er bra, sier Svineng.
Best av alle var Nikoline Lander Rasmussen, som startet på Ph.D-stillingen sin i april i år. Hun hadde forberedt et innlegg der hun brukte Remiks, fargede avfallsposer og resirkulering som en analogi for arbeidet hennes på selektiv autofagi.
– Jeg syns det var bra at vi fikk den utfordringen. Det er noe med å gå ut av komfortsonen og presentere noe på noen få minutter foran hele instituttet, og så var det jo gøy med positiv tilbakemelding etterpå, sier Lander Rasmussen.
Tidligere i høst var hun blant publikum som fikk med seg Forsker Grand Prix på Studentsamfunnet Driv, og hun utelukker ikke at konkurransen kanskje var en inngang til fremtidig deltagelse.
– Da må jeg kanskje øver meg litt mer, jeg er ikke helt på samme nivå som deltakerne på FGP, men jeg må utfordre meg litt mer på forskningsformidling, og under Forskningsdagene var jeg også med på stand for Kreftforeningen, avslutter Lander Rasmussen.
Selektiv autofagi
- Selektiv autofagi er en måte for cellen å bryte ned og resirkulere utvalgte cellekomponenter på. Mens vi sorterer i poser med ulike farger for å skille mellom forskjellige typer avfall, bruker cellen såkalte selektive autofagireseptorer til å gjenkjenne spesifikke ting som skal brytes ned, alt fra organeller til proteiner.
- Selektive autofagireseptorer gjenkjenner og binder til bestemte komponenter i cellen og sørger for at de havner i vesikler kalt autofagosomer, som så leverer innholdet til lysosomer. Lysosomer fungerer som cellens Remiks, der innholdet brytes ned til sine bestanddeler, som så kan gjenbrukes i nye organeller eller proteiner.
