Rettsoppgjøret etter 1945: Grunnlovens største prøve
– Myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier i Grunnloven til side, enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret.
Det er den klare konklusjonen fra statsviter Baard Herman Borge og rettshistoriker Lars-Erik Vaale i en bok som ble lansert denne uken. I rekken av fagbøker om den 2. verdenskrig, har ingen tidligere behandlet Grunnlovens posisjon i rettsoppgjøret så inngående som Borge og Vaale gjør i Grunnlovens største prøve.
– Emnet har hittil bare vært berørt fragmentarisk og overfladisk, sier førsteamanuensis Baard Herman Borge ved Handelshøgskolen UiT i Harstad. – Dette er første gang det gis en bred behandling og oversikt, der ulike sider ved rettsoppgjøret vurderes opp mot 9 ulike Grunnlovsparagrafer.
Borge opplyser at utgangspunktet for boken var Grunnlovsjubileet i 2014 – et jubileum preget av lite problematisering, men desto mer feiring med flagg og faner. De to forfatterne bestemte seg da for å gi seg i kast med det de visste var et komplisert og enormt krevende felt. Men til sammen hadde de den nødvendige fagkompetanse: En kombinasjon av historie, statsvitenskap og rettsvitenskap.
Oppgjør preget av sterke følelser
– Tidligere litteratur har konkludert med at legitimiteten ved rettsoppgjøret nærmest har vært udiskutabel. Vi mener spørsmålet er langt mer komplisert, sier Borge.
– Våre funn viser at om ikke flere av Grunnlovens paragrafer ble direkte brutt, så ble de tøyd - til dels langt. Flere av datidens ledende jurister og rettspolitikere var i tvil om hensynet til Grunnloven var ivaretatt, og var derfor kritiske til sider ved rettsoppgjøret. De kritiske innvendingene ble imidlertid overhørt, og datidens kritikk er nærmest glemt.
– Norge stod i en ekstrem situasjon foran rettsoppgjøret, preget av sterke følelser. Men det er nettopp i en slik situasjon - i krisetider - når prinsippene settes under press, at det er viktig å forsvare rettsstaten. Hvis det oppstår en ny unik situasjon – hva da? spør Borge.
Samrøre og rolleblanding
I det materialet Borge og Vaale legger fram i sin ferske bok, kommer den sterke innflytelsen Hjemmefrontens ledelse hadde på rettsoppgjøret, tydelig til syne.
– Eksilregjeringen i London bøyde i stor grad av for innspillene fra Hjemmefrontens egen lovkomité. Tre av de provisoriske anordningene som ble styrende for rettsoppgjøret, var skrevet av lovkomitéen. Hjemmefronten påberopte seg å representere folkemeningen, men dette resulterte i samrøre og rolleblanding som grep direkte inn i grensedragningen mellom juss og politikk.
Flere i Hjemmefrontens ledelse ble i tillegg trukket inn som embetsmenn i posisjoner direkte knyttet til rettsoppgjøret, opplyser Borge.
– Jens Christian Hauge var en av dem. Han ble utnevnt som direktør i det såkalte Erstatningsdirektoratet. Det hadde som oppgave å inndrive erstatningskrav fra tidligere NS-medlemmer. Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet - landssvikanordningen av 1944 - hadde Jens Christian Hauge selv spilt en sentral rolle i utformingen av.
Grunnlovens tilbakevirkningsforbud
Videre påpeker Borge det sentrale prinsippet i Grunnloven om forbud mot å gi nye lover tilbakevirkende kraft. Hjemmefrontens ledelse mente imidlertid at dette tilbakevirkningsforbudet - forankret i Grunnlovens § 97 («Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft») - ikke kunne tas bokstavelig, og dermed heller ikke var så viktig.
– Et eksempel på dette er at medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft, da det ble vedtatt som en provisorisk anordning av eksilregjeringen i 1944. Et annet poeng er at det på dette tidspunktet fortsatt var krig, og regjeringen i London hadde ingen normal kanal for offisiell kunngjøring av denne nye loven til landets innbyggere, opplyser Borge.
Med hensyn til vurdering i nyere tid av Grunnlovens tilbakevirkningsforbud, viser Borge til den såkalte Repak-dommen i Høyesterett i 2010. Der ble det fastslått at norskbosnieren Misrad Repak ikke kunne dømmes for krigsforbrytelser etter lovbestemmelser tatt inn i straffeloven 13 år etter at de faktisk var begått. Med andre ord; et grunnlovssyn som markerte avstand til det rettsoppgjøret hvilte på.
Kritisk tilnærming
Den grunnlovsforståelsen som ble etablert i forbindelse med rettsoppgjøret – med et tett forhold mellom rett og politikk – skulle også komme til å prege rettspraksis og lovgiving inn i etterkrigstiden, går det fram av boken til Borge og Vaale. Det kom ikke minst til uttrykk i nye beredskapslover med klare autoritære trekk.
Avslutningsvis understreker Borge at vi i ettertid ikke skal sette oss til doms over fortiden, men det er likevel tid for å stille rettsoppgjøret i et nytt lys, der ivaretakelse av rettssikkerheten vurderes ut fra Grunnlovens prinsipper.
– Utgangspunktet bør være å stille seg spørsmålet: - Hvordan tenkte man i den historiske samtid? I forfølgelsen av det spørsmålet må man ha nødvendig kompetanse og vise vilje til å gå inn i stoffet med en vanlig kritisk tilnærming. Forskning blir verken interessant eller vitenskapelig om man gjør seg til talsmann for Hjemmefronten eller andre historiske aktører, avslutter Baard Herman Borge.
