Rettsoppgjøret etter 1945: Grunnlovens største prøve

– Myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier i Grunnloven til side, enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret.

Nilsen, Kjetil
Publisert: 05.12.18 15:13 Oppdatert: 14.12.18 12:14
Harstad

Det er den klare konklusjonen fra statsviter Baard Herman Borge og rettshistoriker Lars-Erik Vaale i en bok som ble lansert denne uken. I rekken av fagbøker om den 2. verdenskrig, har ingen tidligere behandlet Grunnlovens posisjon i rettsoppgjøret så inngående som Borge og Vaale gjør i Grunnlovens største prøve.

Baard Herman Borge Foto: Kjetil Nilsen / UiT

– Emnet har hittil bare vært berørt fragmentarisk og overfladisk, sier førsteamanuensis Baard Herman Borge ved Handelshøgskolen UiT i Harstad. – Dette er første gang det gis en bred behandling og oversikt, der ulike sider ved rettsoppgjøret vurderes opp mot 9 ulike Grunnlovsparagrafer.

Borge opplyser at utgangspunktet for boken var Grunnlovsjubileet i 2014 – et jubileum preget av lite problematisering, men desto mer feiring med flagg og faner. De to forfatterne bestemte seg da for å gi seg i kast med det de visste var et komplisert og enormt krevende felt. Men til sammen hadde de den nødvendige fagkompetanse: En kombinasjon av historie, statsvitenskap og rettsvitenskap.     

Oppgjør preget av sterke følelser

– Tidligere litteratur har konkludert med at legitimiteten ved rettsoppgjøret nærmest har vært udiskutabel. Vi mener spørsmålet er langt mer komplisert, sier Borge.

– Våre funn viser at om ikke flere av Grunnlovens paragrafer ble direkte brutt, så ble de tøyd - til dels langt. Flere av datidens ledende jurister og rettspolitikere var i tvil om hensynet til Grunnloven var ivaretatt, og var derfor kritiske til sider ved rettsoppgjøret. De kritiske innvendingene ble imidlertid overhørt, og datidens kritikk er nærmest glemt.       

– Norge stod i en ekstrem situasjon foran rettsoppgjøret, preget av sterke følelser. Men det er nettopp i en slik situasjon - i krisetider - når prinsippene settes under press, at det er viktig å forsvare rettsstaten. Hvis det oppstår en ny unik situasjon – hva da? spør Borge.

Omslaget på boken fra Borge og Vaale som utkom denne uken. 

Samrøre og rolleblanding

I det materialet Borge og Vaale legger fram i sin ferske bok, kommer den sterke innflytelsen Hjemmefrontens ledelse hadde på rettsoppgjøret, tydelig til syne.

– Eksilregjeringen i London bøyde i stor grad av for innspillene fra Hjemmefrontens egen lovkomité. Tre av de provisoriske anordningene som ble styrende for rettsoppgjøret, var skrevet av lovkomitéen.  Hjemmefronten påberopte seg å representere folkemeningen, men dette resulterte i samrøre og rolleblanding som grep direkte inn i grensedragningen mellom juss og politikk.  

Flere i Hjemmefrontens ledelse ble i tillegg trukket inn som embetsmenn i posisjoner direkte knyttet til rettsoppgjøret, opplyser Borge.

– Jens Christian Hauge var en av dem. Han ble utnevnt som direktør i det såkalte Erstatningsdirektoratet. Det hadde som oppgave å inndrive erstatningskrav fra tidligere NS-medlemmer. Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet - landssvikanordningen av 1944 - hadde Jens Christian Hauge selv spilt en sentral rolle i utformingen av.   

Grunnlovens tilbakevirkningsforbud

Videre påpeker Borge det sentrale prinsippet i Grunnloven om forbud mot å gi nye lover tilbakevirkende kraft. Hjemmefrontens ledelse mente imidlertid at dette tilbakevirkningsforbudet - forankret i Grunnlovens § 97 («Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft») - ikke kunne tas bokstavelig, og dermed heller ikke var så viktig. 

– Et eksempel på dette er at medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft, da det ble vedtatt som en provisorisk anordning av eksilregjeringen i 1944. Et annet poeng er at det på dette tidspunktet fortsatt var krig, og regjeringen i London hadde ingen normal kanal for offisiell kunngjøring av denne nye loven til landets innbyggere, opplyser Borge.

Med hensyn til vurdering i nyere tid av Grunnlovens tilbakevirkningsforbud, viser Borge til den såkalte Repak-dommen i Høyesterett i 2010. Der ble det fastslått at norskbosnieren Misrad Repak ikke kunne dømmes for krigsforbrytelser etter lovbestemmelser tatt inn i straffeloven 13 år etter at de faktisk var begått. Med andre ord; et grunnlovssyn som markerte avstand til det rettsoppgjøret hvilte på.   

Kritisk tilnærming

Den grunnlovsforståelsen som ble etablert i forbindelse med rettsoppgjøret – med et tett forhold mellom rett og politikk – skulle også komme til å prege rettspraksis og lovgiving inn i etterkrigstiden, går det fram av boken til Borge og Vaale. Det kom ikke minst til uttrykk i nye beredskapslover med klare autoritære trekk.   

Avslutningsvis understreker Borge at vi i ettertid ikke skal sette oss til doms over fortiden, men det er likevel tid for å stille rettsoppgjøret i et nytt lys, der ivaretakelse av rettssikkerheten vurderes ut fra Grunnlovens prinsipper.

– Utgangspunktet bør være å stille seg spørsmålet: - Hvordan tenkte man i den historiske samtid? I forfølgelsen av det spørsmålet må man ha nødvendig kompetanse og vise vilje til å gå inn i stoffet med en vanlig kritisk tilnærming. Forskning blir verken interessant eller vitenskapelig om man gjør seg til talsmann for Hjemmefronten eller andre historiske aktører, avslutter Baard Herman Borge.

Nilsen, Kjetil
Publisert: 05.12.18 15:13 Oppdatert: 14.12.18 12:14
Harstad
Vi anbefaler