Arktisk friluftsliv på viddetur
Kalenderen viser slutten på februar og temperaturen i Alta har ligget under -15 grader og kaldere i en lengre periode. Så langt har det også vært en vinter med flere lavtrykk som har skapt vind i utsatte områder i tillegg til kulden og det er mindre snø enn normalt. Årets klasse som tar Arktisk Friluftsliv har forberedt seg godt til en real viddetur tross i at det er tidlig på sesongen. Primusene er prøvekjørt, teltene er sjekket og ruter over fjellområdet Beaskadas (som ligger delvis i Kautokeino og Alta kommune) er finstudert.
Turen starter fra Suolovuopmi fjellstue som er en av de aller eldste fjellstuene i Finnmark. Her blir vi møtt av driver Maj-Lis Klingan som er oppvokst her. Hun forteller om evakueringen under 2. verdenskrig, hvordan fjellstua ble brent av nazistene for så å bli bygd opp igjen etter krigen. Da Maj-Lis var skoleelev måtte hun reise til Maze hver uke hvor hun bodde hos en annen familie under skolegangen. Under Altavass-aksjonen tidlig på 1980-tallet var hun sterkt engasjert og involvert i demonstrasjoner mot utbyggingen av vassdraget. Myndighetene fikk heldigvis ikke demmet den samiske bygda Maze under vann slik planene den gang var! I dag driver Suolovuopmi som en moderne fjellstue og huser både nordlys-jegere, rypejegere, hundekjørere og gjester fra hele verden. Bær, fisk, kjøtt og urter høstes på tradisjonelt vis til fjellstua og blir de lekreste retter for sultne turfolk
Studentenes ferd går nordøstover fra fjellstua og krysser Raissjojavre som ofte er et samlingspunkt for vårflytting av rein i mai. Terrenget skifter raskt fra bjørkeskog til flatt viddeterreng. Fjellområder er kjent for sine raske værskifter så vi tar oss ned mot Altaelva utpå ettermiddagen og slår leir ved Raphesjavri slik at bjørkeskogen kan skjerme oss.
Tema for denne turen er isfiske (røyas syklus gjennom året), samiske navn på kartet og betydning av disse, fjellstuenes historie. Dag 2 på turen orienterer gruppene seg inn mot hjertet av Beaskadas der fjellet Luvddiidčohkka stikker opp 638 moh i det golde, hvite landskapet. Her har den kjente vitenskapsmannen Struve gjort oppmålinger og vi ser det tredje nordligste punktet på Struves meridianbue, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Det mest utfordrende på turen er å orientere seg i alt det hvite og finne gode, energiøkonomiske linjer som gjør at gruppene kan forflytte seg i en seig rytme. To studenter veileder hver sin gruppe, lager spor, holder et tempo som samler gruppen og finner til slutt en leirplass ved det store vannet Chappesjavri idet mørket siger på. Teltene slås opp hurtig i en V-formasjon mot den forventede vindretningen, levegg bygges og det blir boret hull i isen. Om kvelden danser nordlyset vakkert over himmelen og kulden skjerper på. Den siste natten blir det målt -26 grader og leiren ligger vakkert i det helt åpne landskapet.
Tredje og siste dag orienterer gruppene seg mot Jassavamohkki og canyon over Altaelva. Vi går forsiktig ned på en avsats som kan minne om Prekestolen. Her stuper berget flere hundre meter rett ned og vi kan lese berglagene i canyon. Der nede ved den islagt Altaelva ser vi Sautsogården og Sandiagården som er kjente for laksefiskere om sommeren og har lange tradisjoner. På veien videre nedover Beaskadas mot Gargia fjellstue følger vi kanten av canyon og ser rypespor i de små bjørkeklyngene. En av studentene stikker etter med salongrifla men blir fintet ut av ikke mindre enn åtte ryper i en flokk som bokstavelig sprer seg for alle vinder…
 |
 |
Turen blir avsluttet i Gargia som er et tradisjonelt knutepunkt for ferdsel og postgang i Finnmark. Her startet også det første Finnmarksløpet i 1981. Under årets Finnmarksløp krysset hundespannene i den lengste klassen (1200 km) Beaskadas på sin første etappe mot Kautokeino.
Tekst: Ingvild Lakseide Fossøy
Foto: Kalle Møller Nielsen (student)
