Et liv med UiT
Trude Haugli stiftet tidlig bekjentskap med UiT. Faren, Willy Haugli – som senere skulle bli en kjent politimester i Oslo – var UiTs første universitetsdirektør.
– Jeg husker at det kom folk som skulle begynne å jobbe på UiT til oss hele tida, som foreldrene mine tok inn i huset og ba på middag, minnes Haugli.
Og den tiårige Trude - mellomst i en søskenflokk på tre – lyttet og tok inn.
Juvel
– For meg er UiT en juvel i Nord-Norge, og jeg gleder meg over alt som går bra med universitetet - på alle felt og fagområder, sier Trude Haugli ved inngangen til UiTs 50-års jubileum.
Også Hauglis fakultet, Det juridiske, har jubileum. I år feirer de 30 år som egen enhet på UiT. Haugli var med fra oppstarten her også.
Hun har tatt en pause fra arbeidet med å flytte ut fra dekankontoret øverst på hjørnet i Hus 4, med utsikt til Tromsdalstinden og administrasjonsbygget på UiT. Fra nyttår går hun av som dekan, og vi har bedt om en prat om hennes rolle som dekan, barnerettsforsker og menneske med 50 års nær relasjon til UiT.
Men først spoler vi noen år tilbake igjen.
Ville bli jurist
Tromsøjenta Trude Haugli vokste opp på Sør-Tromsøya, med ovennevnte juristfar og hjemmeværende mor. Det var trygge rammer og en lite organisert barndom med mye frilek og uteaktiviteter. Flink på skolen som hun var, hadde Trude mulighetene åpne, men hun visste tidlig at hun ville bli jurist som faren - og at hun ville jobbe med å hjelpe barn. En bekjent av familien jobbet i barnevernet, noe som vekket unge Hauglis interesse for etaten.
Første året av jusstudiet tok hun på egenhånd via Folkeuniversitetet. Da hun var 20, giftet hun seg med journalisten John Strandmo, fikk jobb på reisebyrå, og de bygget seg hus på Sør-Tromsøya.
– Da tenkte jeg «hvis jeg skal bli jurist, så må jeg gjøre det nå!», forteller Haugli, og hun og mannen flyttet til Oslo, som den gang var eneste utdanningssted for jusstudiet.
Startet opp jusstudiet på UiT
Etter endte studier fikk hun sin første jobb som vitenskapelig assistent på daværende Institutt for fiskerifag ved UiT i 1984.
– Rett etter kom pengene til jusstudiet, og jeg ble hanket inn som amanuensis der, forteller Haugli.
Pengene hun sikter til er de såkalte Rettedalsmidlene, som var sysselsettingsmidler opprettet av minister Arne Rettedal.
Det - på den tiden - åpne jusstudiet ble mer populært enn noen hadde kunnet forutse, og det ble en spennende, men krevende situasjon for de ansatte.
– Vi fikk kjempemange studenter, det var helt overveldende, forteller Haugli. De var bare fire-fem lærere, med kull på etter hvert over 200 studenter.
Barnevernssaker hos Fylkesmannen
Engasjementet på UiT utløp året etter, samtidig med at Trude fikk sitt første barn.
– Jeg fikk en liten gutt, og så døde han – og jeg var helt knust, forteller hun enkelt og ærlig.
Etter hvert søkte hun seg jobb hos Fylkesmannen i Troms. En stilling som saksbehandler føltes mer overkommelig med et brustent hjerte.
Her jobbet hun blant annet med oppfølging av barnevernssaker, noe som skulle bety mye for hennes forskningsinteresser. Gjennom arbeidet kom hun tett innpå virkeligheten til barna i barnevernssystemet. I løpet av disse årene fikk hun også sønnene Bjørn og Morten.
Stipendiat
Så en dag i 1990, ringte fakultetet: om hun kunne tenke seg en stipendiatstilling?
Det kunne hun absolutt. Og avhandlingen skulle handle om barnerett.
– Reglene er bare en liten del av barneretten – det dreier seg om mennesker; om å finne gode løsninger og ordninger der det er konflikter, forklarer Haugli.
Hun disputerte i 1998 med en avhandling om samværsrett i barnevernssaker. Rett etterpå ble hun valgt til dekan for første gang.
Professorstilling fikk hun i 2002 og ble slik UiTs første kvinnelige jusprofessor.
To år som dommer i lagmannsretten hadde hun også midt på 2000-tallet, noe hun fant lærerikt.
– Det var veldig artig å få praktisere jussen på en annen måte.
Hun tror det er en styrke å ha prøvd seg i flere stillinger utenfor universitetet.
Liker lederrollen
Dekan har hun vært i hele tre omganger, til sammen i nesten ti år.
– Jeg liker lederrollen, det må jeg innrømme, sier Haugli.
Og blir stille en stund mens hun grubler på hvorfor:
– Det er ikke det at jeg liker å bestemme, jeg liker å være med på å påvirke, å få til ting, og å ha overblikk over hva som skjer.
Satset på studiekvalitet
Hva har vært viktig for henne som dekan?
– Å jobbe for at vi skal få best mulig studiekvalitet har vært veldig viktig, det er noe vi har satset sterkt på.
Det har vist seg å gi resultater også. Haugli er stolt av at fakultetet hennes i flere år har scoret høyest på UiT og høyest blant de tre norske juridiske fakultetene i Studiebarometeret. (Norges største nasjonale undersøkelse om studiekvalitet, red. anm.)
Tøff konkurranse
Rekruttering av vitenskapelig ansatte har alltid vært en utfordring på fakultetet og har også vært et viktig satsningsområde.
– Det er tøff konkurranse i juristmarkedet. Det er dessverre høye lønninger å konkurrere mot, og i tillegg stiller vi strenge karakterkrav for våre stipendiater og ansatte, forklarer hun.
Også å tilrettelegge for at KG Jebsen-senter for havrett skal få utvikle seg har vært viktig, og er noe som har gitt fakultetet stor gevinst, mener Haugli.
– Også et godt arbeidsmiljø, der konflikter ikke får feste seg, har jeg vært opptatt av. Og omdømme-arbeid. Men for å kunne framsnakke fakultetet må vi ha substans og kvalitet i alle ledd, så alt henger sammen, smiler hun.
Ikke alene
Hun løfter fram lederteamet sitt som en stor styrke.
– Jeg har jo ikke stått alene som leder. Jeg har hatt et lederteam jeg stoler på, og som jeg med glede har gitt ansvar. Og i tillegg en administrasjon som jobber profesjonelt og godt, sier dekanen.
Krevende
Hun ønsker ikke å dvele ved striden på UiT tidligere i år, da ledelsen ved universitetet ønsket å slå Det juridiske fakultetet sammen med et annet, og er mer opptatt av veien videre.
– Det er klart det var krevende. Det er ikke en situasjon man har lyst til å stå i. Men vi måtte jo bare kjempe for det vi tror på.
Haugli var nettopp tilbake etter langtidssykemelding og behandling for kreft, og idéen var å roe ned tempoet litt. Slik ble det ikke.
– Det var fullt trøkk, sier Haugli litt tørt.
Det positive oppe i det hele synes hun var engasjementet og støtten fakultetet møtte både fra egne studenter og fra juriststanden og en del andre samfunnsaktører utenfor UiT
– Det var veldig godt. Det er jo på en måte også en bekreftelse på at man har gjort noe riktig i årenes løp, mener Haugli.
Talene
En av hennes favorittoppgaver som dekan har vært å holde taler til studentene; velkomsttaler til de nye studentene og avskjedstaler til de uteksaminerte juristene.
– De begivenhetene er noe av det fineste med jobben. Jeg har truffet så mange flotte ungdommer på studie; ungdommer vi har sett forandre seg og vokse foran øynene på oss i fem år. Og jeg benytter muligheten til å få sagt dem ting jeg synes er viktig.
Høydepunkt
Ekstra spesielt var det da eldstesønnen Bjørn avla kandidatløftet for tre år siden. Da var det både dekanen og mammaen Trude som skulle holde avskjedstale og overrekke diplom.
– Heldigvis har jeg lært meg en teknikk for å holde tårene tilbake, det må man nesten som dekan, smiler hun.
|
Trude Hauglis yndlingsdikt,av Wislawa Szymborska (1923-2012):
"Notat"Livet er den eneste måten å dekkes med løv på, hive etter pusten i sanden, stige til værs på vinger; å være en hund, eller stryke den over den varme pelsen; å skille smerte fra alt som ikke er det: å komme seg på innsiden av det som skjer, se noe fra flest mulig synsvinkler, å strebe etter å trå minst mulig feil; En enestående sjanse til et øyeblikk å erindre en samtale som fant sted med lampen slått av: og i det minste en gang snuble i en stein, bli dyvåt når det bøtter ned med regn, legge fra seg nøklene i gresset; og å følge en gnist i vinden med øynene; og uten stans fortsette med å gå glipp av noe viktig.
|
Diktene
Trude er kjent både for sine gode taler og for diktene, som alltid hører med når hun taler.
– Jeg føler at man kan si så mye med dikt, som ellers er vanskelig å beskrive, forklarer Trude.
Hun har mange favorittdiktere; nevner blant annet Kolbein Falkeide, Helge Stangnes, Piet Hein, Hans Børli og polske Wislava Szymborska.
Ønsker ikke særbehandling
Hvilke håp har hun for framtida for fakultetet og UiT?
– For Det juridiske fakultetet ønsker jeg at det skal bli robust og solid faglig og økonomisk, og ha kvalitet i alle ledd. At det skal være et sted der folk gjerne vil arbeide og studere.
Hun håper også at det skal respekteres som et eget fakultet på UiT.
– Universitetsstyret bestemte at vi skulle være et selvstendig fakultet, men jeg ser en tendens til at det snakkes om «små» og «store» fakultet og at det foreslås særbehandling. Alle fakulteter må behandles likeverdig, slår Haugli fast, og legger til:
– Jeg håper vi klarer å bygge opp en sterk fellesskapsfølelse blant alle enhetene under det store UiT Norges arktiske universitet. UiT har vært, og er, en stor del av mitt liv. Jeg føler veldig stolthet for det og håper det vil vokse og blomstre, sier Haugli.
Klar for forskning
Nå gleder hun seg til å ta opp forskningen igjen. Tre bokprosjekter står på blokka. Et er en revisjon av ei pedagogisk fagbok i barnerett hun har skrevet sammen med påtroppende dekan, Lena Bendiksen. Den er pensum på mange norske utdanningsinstitusjoner, og gis nå ut for tredje gang.
Pioner
Temaet barnerett får virkelig engasjementet til å gnistre i de brune øynene. Det har nok bidratt til at Haugli av mange regnes som en pioner innen faget i Norden, og at hun blant annet ble utnevnt til leder av regjeringens lovutvalg som skulle fornye barnevernloven for tre år siden.
Nok å ta tak i
Det er nok å jobbe med. Haugli er bekymret over utbredelsen av vold mot barn, at antallet barnevernssaker er økende, samtidig som mange barn i nød ikke blir fanget opp, eller ikke blir fanget opp på riktig måte eller til rett tid. Også for økende ulikheter i samfunnet, som gjør barnefattigdom mer synlig. Hun mener at ikke bare politikerne, også jussen kan bidra her.
– Er reglene gode nok? Vi må løfte fram barn som felt, det trenger oppmerksomhet, slår hun fast.
Har løfta fram barnerett
På UiT har i alle fall faget blitt løfta fram. Siden Haugli skrev sin avhandling, har barnerettsfaget vokst; faktisk har UiT mest barnerett på pensum av alle landets juristutdanninger, og UiT har nå tre med doktorgrad innen feltet, med en fjerde på vei.
I hele Norden har feltet vokst, noe som gleder Hauglis forskerhjerte. Hun er med i et nordisk nettverk i barnerett, som i dag teller hele 70 deltakere.
– Barnerett som felt var i sin spede begynnelse da jeg startet mitt engasjement, men nå er det godt etablert. Jeg mener absolutt at vi i Tromsø har bidratt til det, sier professoren.
Det var hun som initierte det i Tromsø, men Haugli bruker konsekvent ordet «vi».
Må la det blomstre
– Ja, aleine klarer man ingenting, det er min viktigste ideologi. Man kan ikke sitte å verne om området sitt, men dele – da blir det så mye bedre. Det må være ettervekst etter deg, sier hun med ettertrykk.
– Man må ikke kaste skygge, men la det blomstre.
Tre om Trude Haugli:«Trude er strukturert, ryddig, tydelig og ikke minst engasjert. Hun kan også være streng og bestemt, men like mye raus og hjertevarm. Hun ser og bryr seg om alle slik en god leder bør gjøre. Det har vært en fornøyelse å jobbe sammen med henne i dekanatet for andre gang for min del. Ved å påta seg jobben som dekan har hun også satt sin egen forskerkarriere litt på vent, men hun kan nå konsentrere seg om forskningen igjen. Det er ikke tvil om at hun er en barnerettsforsker av internasjonalt format. Trude og jeg begynte til tross for at vi begge hadde vært innom fakultetet før, på samme dag i 1991. Hun har vært en kjemperessurs for fakultetet i alle år siden den gang.» Gunnar Eriksen, prodekan for utdanning ved Juridisk fakultet.
«Trude har gjort en fantastisk jobb som dekan. I en periode hvor fakultetet har vært under kraftig press, har hun på en saklig og god måte kjempet hardt for den løsningen som vi mener er den beste for fakultetet og for UiT. Hun er varm og raus, men ikke redd for å ta beslutninger. Jeg har alltid vært helt trygg på at hun søker å ivareta alle ansatte og studentene våre på den beste måten. Som forsker og kollega er Trude min aller nærmeste samarbeidspartner, og en stor del av årsaken til at jeg har blitt værende ved fakultetet. Vårt faglige samarbeid har vært lærerikt, utfordrende og produktivt. Trude pusher, men mest av alt løfter hun andre. Jeg er evig takknemlig for den innsats Trude har lagt ned for fakultetet over svært mange år, og priser meg lykkelig for at hun er min kollega og venn.» Lena L. Bendiksen, påtroppende dekan ved Juridisk fakultet.
«Trude har og jeg har vært kollegaer fra jus ble opprettet og det meste av tiden deretter. Hun er faglig sterk og har stor arbeidskapasitet. Hun er alltid saklig og har selvstendige synspunkter. Og så er hun en hyggelig og varm kollega. Som dekan har hun virket samlende. Hun har maktet å balansere ulike interesser på en god måte. Hun har stått på for fakultetet under stort press. (Jeg tenker særlig på den siste omorganiseringen.)» Hege Brækhus, tidligere dekan ved Det juridiske fakultet |
