Antibiotikaresistens: Pasienter dør av bagateller
Foto: Elisabeth Øvreberg
Tenk, før i tiden, før Alexander Fleming oppdaget penicillin i 1928, kunne folk dø av enkle betennelser og luftveisinfeksjoner, for å nevne noe. Det høres utenkelig ut for oss som lever i dag, men stopp litt.
Akkurat det samme skjer nå.
Det skjer i dag.
Det skjer i den tredje verden – og det skjer i Norge.
Sommer 2016, Norge: En kvinne blir lagt inn på et norsk sykehus med brannskade. Brannsåret har fått betennelse. Bakteriene har gått i blodbanen. Ikke uvanlig, men det lar seg behandle.
Eller?
Legene gir henne antibiotika, men kvinnen blir sykere. Såret blir verre. Til slutt har ikke legene flere medikamenter å gi kvinnen. De har ikke flere virksomme antibiotikatyper. Bakteriene i brannsåret er fullstendig resistente. Kvinnen dør i sykesenga.
Det er professor i mikrobiologi ved UiT, Arnfinn Sundsfjord, som forteller historien til en fullsatt sal i Tromsø. Han og UiT er vertskap for et internasjonalt samarbeid som skal bekjempe, opplyse om og forske på antibiotikaresistens. I salen sitter store delegasjoner fra Afrika, WHO og andre profilerte forskere.
– Nå har det skjedd
– Vi sa før at antibiotikaresistens var en av våre største trusler, sier Dr. Lapnet-Moustapha fra WHO.
– Men sannheten er at antibiotikaresistens ikke bare er en trussel lenger. Nå har det skjedd. Vi lever med dette, legger han til.
Hans store budskap er at hvert enkelt land ikke kan krige mot antibiotikaresistens alene. Man må kjempe sammen. Internasjonalt. Dette er et globalt problem, og det vokser. Resistente bakterier krysser landegrenser.
Hver eneste dag.
10 millioner vil dø årlig
Får vi ikke bukt med resistente bakterier, vil 10 millioner mennesker dø årlig av antibiotikaresistens i 2050.
Det er om 34 år.
Tallet kommer fra WHO og ble publisert i fjor.
– Små infeksjoner kan potensielt bli dødelige. Behandling av hjertesykdommer og kreft vil ikke være mulig. Og tuberkulose, som vi tenker at tilhører en annen tid, vil igjen kunne bli en folkesykdom.
Det skriver Marit Hermansen, president i Den norske legeforening, Torill Moseng, president i den norske veterinærforening og Camilla Hansen Steinum, president i den norske tannlegeforening, i en kronikk i Aftenposten
Skremmende lesning, tenker du kanskje, men dette er ikke bare lesning, ifølge professor Timothy Walsh, som også besøkte Tromsø forrige uke.
Han har sett hvordan antibiotikaresistens tar liv. Han jobber i Asia med nettopp denne problematikken, med disse pasientene og han har bistått helsepersonellet.
Foto: Elisabeth Øvreberg
– Det er krise!
Lenge var det India Walsh var spesielt bekymret for. Der er problemene omfattende. Han har satt en stor, rød varseltrekant over landet i flere år, men nå er også Kina og Pakistan under trekanten hans.
– Det er krise! sier han og nevner de store farene og smittekildene: mangel på sanitære anlegg, flom, antibiotikahandel over disk, overforbruk, store mengder antibiotika i dyrefôr, fattige sykehus, insekt, og ikke minst – folk drar til disse landene for å operere seg. Gjerne skjønnhetsoperasjoner. I den tredje verden er det jo så billig…
– Medical Trade, kaller vi det. Folk drar til India, men også Mexico for medisinsk makeover. Dette må stoppe.
”Back to the dark ages”
Walsh forteller også om sykehusene i blant annet Pakistan, som ikke har ordentlige yttervegger, så insekter får fritt innpass til pasientene. Det er snakk om tusenvis av insekt og fluer som kan fly fra den ene pasienten til den andre, de viderefører smitte og bærer med seg bakterier – resistente bakterier, før de flyr ut fra sykehuset og smitter beboerne rundt.
– Det som er et problem i ett land, blir et globalt problem. Alle land må ha en åpenhet om problemene sine for at vi felles skal kunne løse dem, sier han og siterer sin tidligere statsminister David Cameron:
”Back to the dark ages of medicin”.
Samarbeidsprosjektet UiT er en del av, og er vertskap for, heter: Antimicrobial Stewardship and Conservancy in Africa, og du kan lese mer om det her (ekstern lenke)
