Polhavets hemmeligheter
Artikkelen er hentet fra Labyrint nummer 2, 2016
Kraftige lyskastere fra to miniubåter lyser opp havbunnen, som vanligvis er omsluttet av et evig mørke. Over ubåtene er det mer enn 4 200 meter med hav. Grusen som dekker bunnen er gulaktig, og ved første øyekast er det ingen skapninger å se. Datoen er 2. august 2007. I den ene ubåten sitter ekspedisjonsleder Artur Tsjilingarov. Han har nådd målet sitt: å plante det russiske flagget, her på havbunnen, under Nordpolen. Flagget er av metall, for å tåle å stå på bunnen uten å bli revet i filler av de enorme vannmassene.
– Det er morsomt å tenke på at hvis noen drar ned dit igjen om hundre eller tusen år, så vil de se det russiske flagget, uttalte Tsjilingarov til russisk tv før han gikk om bord i ubåten.
På veien opp er den største utfordringen å finne en åpning i polarisen. Selv nå på sommeren, dekkes store deler av Polhavet av is.
– Jeg var redd, og jeg legger ikke skjul på det, sier ekspedisjonslederen når han er trygt om bord i forskningsfartøyet på havoverflaten igjen.
Polhavet er et av de siste områdene i verden som forskerne fortsatt vet veldig lite om. Til og med Antarktis og dyphavet i Stillehavet er bedre kjent. Av alle verdens hav, utgjør Polhavet bare én prosent i volum. Forskerne anslår at det likevel kan inneholde så mye som 22 prosent av de ennå uoppdagede olje- og gassressursene på jorda. I Polhavet ligger det også store undersjøiske fjellrygger, som trolig inneholder verdier i form av mineraler.
– Noe som hittil er lite utnyttet er det som kalles deep sea mining, sier professor i arktisk og marin biologi ved UiT, Jørgen Berge.
Dessuten har fisk, turisme og nye skipsruter bidratt til en økende økonomisk interesse i området. Men Polhavet er viktig også på andre måter. Endringer som skjer her, kan gi ringvirkninger langt utover egne grenser.
– Polhavet er en enorm klimamotor som bestemmer klima, miljø og vær på store deler av den nordlige halvkule, helt ned til Middelhavet, sier professor i arktisk og marin biologi ved UiT, Paul Wassmann.
Trenger kunnskap
Polhavet er ikke et isolert hav, men er åpent på to sider, ved Framstredet og Beringstredet. 90 prosent av vanninnstrømmingen kommer fra den atlantiske siden. Det som skjer her, har en direkte påvirkning på været på resten av den nordlige halvkule. De mange værskiftene man har sett i Europa de siste årene henger sammen med meteorologien i Polhavet.
– Det er det mange som ikke vet. De vet heller ikke at atlanterhavsvann og stillehavsvann og ti prosent av alt ferskvann flyter kontinuerlig inn i og ut av Polhavet, sier Wassmann.
Store deler av Polhavet er fortsatt utilgjengelige, delvis dekket av is, og skjult av mørket nesten halve året. Likevel presses grensene for økonomisk aktivitet stadig nordover.
18. mai i år åpnet den norske regjeringen for oljeboring i ti nye leteområder i det østlige Barentshavet, noen av dem helt inntil delelinjen mot Russland. Selve Polhavet er fortsatt lite berørt av olje- og gassindustrien, men grensene flyttes stadig. Derfor mener forskerne det haster med å skaffe seg kunnskap om dette området.
– Arktis er helt unikt i global sammenheng. Så det å klare å ta vare på et sånt system er i seg selv veldig viktig. Dersom man ikke klarer å finne nye energikilder, men begynner å utvinne olje og gass lenger nord enn i dag, er det veldig viktig å ha kunnskap om økosystemet som er der. Ellers vet man ikke hva man kan tillate seg og hva som kan gjøre skade. Vi har et ansvar for å ta vare på de havområdene vi forvalter, sier Jørgen Berge.
Ville flytte iskanten
Klokka er to på natta, da noen banker på døra til lugaren om bord på F/F «Helmer Hanssen». Forskningsskipet til UiT er på sitt årlige Outreach-tokt i Arktis og ligger nå på 80 grader nord, nordvest for Spitsbergen. Om bord på båten er forskere og næringslivsfolk, som diskuterer temaet «Et nytt hav å forvalte». Hva skjer når isen i Polhavet forsvinner?
Ett ord er nok til at det blir liv i køyene på brøkdelen av et sekund.
– Bjørn!
Kongen av Arktis. Den alle vil se når de er på disse breddegrader. Og nå er den her. På isflakene utenfor båtripa. Bjørnen tusler rolig fra isflak til isflak. Den lar seg ikke affisere av forskningsfartøyet som glir forbi i isen. Et stykke unna dukker det opp en bjørn til. Og enda en. Maten er heller ikke langt unna. En og annen storkobbe ligger henslengt, tilsynelatende lykkelig uvitende om at bamsen er så nær. En liten selunge kaver alene rundt på isen. Trolig det neste offeret for en av de store isbjørnene.
Vi er ved den mye omtalte iskanten, som ble gjenstand for oppmerksomhet i fjor sommer. Da forsøkte regjeringen å flytte iskanten mellom 60 og 70 kilometer lenger nord, men de fikk ikke forslaget gjennom i Stortinget.
– Iskanten er egentlig en slags politisk vrangforestilling, det er ingenting som heter det i virkeligheten. Vi snakker om en iskantsone eller den marginale issonen. Ofte er den mange mil bred, spesielt når det blåser kraftig, for da spres isen utover. Så dette med iskanten er en tenkt strek. I virkeligheten snakker vi om en veldig stor sone med mer eller mindre is, sier Jørgen Berge, som er med på toktet.
• Polhavet er havet rundt Nordpolen begrenset av NordAmerikas, Grønlands, Europas og Asias kyster, samt Svalbard og Novaja Semlja.
• Selve Polhavet er rundt 14 millioner kvadratkilometer stort.
• Polhavet består av grunne områder på opptil 200 meter og dype basseng som kan bli over 5 000 meter dype.
• På grunn av de enorme sokkelområdene som kan være grunnere enn 100 meter, er Polhavet i gjennomsnitt det grunneste havet i verden. Beringstredet, som forbinder Polhavet med Stillehavet, er bare 50 meter dypt.
• Polhavet henger sammen med de andre verdenshavene, ved Framstredet i øst og Beringstredet i vest.
• Ved siden av Lomonosovryggen, som reiser seg 2 500-3 000 meter fra havbunnen, er det påvist to andre undersjøiske fjellkjeder. Den ene, Alpha Cordillera, går fra det kanadiskarktiske arkipel til Øst-Sibirhavet. Den andre, Gakkelryggen, er en nordlig fortsettelse av det midtatlantiske ryggsystemet og har dyp ned til 5 500 meter. Gakkelryggen strekker seg fra Nord-Grønland i vest til Laptevhavet i øst.
• All produktivitet i havet starter med såkalt primærproduksjon. Det er fiksering av CO2 fra lufta, ved hjelp av lys og gjødsel, som blir til bioalgemasse. I Polhavet skjer dette der det er isfritt.
