Svalbard i endring
(Alle foto: Karine Nigar Aarskog / UiT)
Den russiske gruvebyen lyser opp med sine sterke farger på lang avstand, når man ankommer Barentsburg fra sjøsiden, via Grønnfjorden. Her bor det rundt 400 russere og ukrainere. Hovedarbeidsplassen er gruva. De fleste husene her er fortsatt slitte, med falmet maling, knuste ruter og falleferdige trapper. Men stadig flere av bygningene er de siste årene enten blitt pusset opp eller revet og erstattet med nye og moderne hus.
– Dette bygget er tomt nå, men om ikke lenge blir det et kultursenter der man kan få oppleve konserter og kunstutstillinger. Og dette huset skal bli et arktisk turistsenter, forteller guiden, mens hun peker på noen utvalgte bygg i nærheten av Lenin-statuen som fortsatt står der.
Staselige bygg
 |
| Skolen og barnehagen er vakkert dekorert av kunststudenter. |
De fargerike byggene står i kontrast til det svarte kullstøvet som ligger over byen, og gatene som er nesten tomme for folk. Men russerne satser. På mer turisme og mer forskning.
– Det er fabelaktig at de investerer i å pusse opp. Noen av trehusene er restaurert helt nydelig og ser nye ut. Samtidig er det trist at noen av husene som har kunnet fortelle en historie er revet, sier direktør ved Tromsø Museum, Marit Anne Hauan.
Hun er deltaker ved årets Outreach-tokt, som har lagt inn et besøk i Barentsburg. Blant husene som er pusset opp eller bygd opp på nytt, er hotellet, sykehuset, en stor idrettshall som har basseng med saltvann, en suvenirbutikk og et herberge.
– Det er også artig å se hvor flott barnehagen og skolen er dekorert av kunststudenter, sier Hauan.
I 2012 fikk Barentsburg også et nytt forskningssenter. Egne bygg rommer laboratorier, kontorer, konferanserom, forskningsutstyr, båter, redningsdrakter, kommunikasjonsutstyr og boliger til forskerne. Senteret har også en egen bakkestasjon for å ta imot satellittdata. Det forskes innenfor arkeologi, biologi, geologi, geofysikk, meteorologi, glasiologi, luftforurensing, oseanografi og seismologi.
– Hensikten med senteret er å koordinere institusjonene som har forskere her, og bidra med logistikk og boligfasiliteter. Vi koordinerer også programmene deres og legger til rette for utveksling med unge forskere og studenter fra andre land. Så dette skal ikke bare være et senter for russere, men også være et internasjonalt senter, forteller meteorolog Olga Sidorova.
Ikke lenger i kullrus
Barentsburg og Longyearbyen deler etter hvert samme skjebne. I den russiske gruvebyen har det lenge vært ulønnsomt å drive gruva, men russerne har likevel valgt å fortsette driften.
– At de pusser opp, tolker jeg som et uttrykk for at de har stor vilje til å bli på Svalbard. De forlot den andre byen sin, Pyramiden, i 1998, men også der er de på vei tilbake og vil satse på turisme. Som for den norske bosettingen på Svalbard, må de finne nye inntjeningsmuligheter, sier Hauan.
Nå spøker det også for det norske gruveselskapet Store Norske, som tidligere har hatt flere gode år med overskudd, spesielt med gruva i Svea Nord. Forutsetningene til selskapet har endret seg radikalt bare det siste året, med fall i kullprisene, ulønnsom drift og en svært usikker fremtid. Det stiller store krav til å utvikle andre næringer.
– Samfunnet har tidligere vært i en trygg kullrus. Men nå er kulldriftens tid i ferd med å ta slutt, sier Hauan.
En av de andre pilarene i Longyearbyen er turisme. Og her tenkes det nytt for å møte framtidas utfordringer.
– Reiselivet i Longyearbyen har hatt en oppvåkning de siste par årene og er blitt mer selvbevisste og stiller egne krav. Vi ønsker et tettere samarbeid mellom ulike aktører, sier reiselivssjef i Longyearbyen, Ronny Bruvoll.
Trenger flere turister
Siden 2007 har antallet turister til Longyearbyen økt fra nær 36 000 til litt over 50 000. Men for å komme dit næringen selv mener de bør være, må antallet opp i tre ganger så mange som i dag.
– Reiselivet skal være en lønnsom pilar som skaper helårs arbeidsplasser. Vi er i ferd med å knekke mørketidskoden, sier Bruvoll.
I tillegg bør hver turist være lenger enn dagens gjennomsnitt, som er litt over to døgn, og de bør komme hele året, ikke bare i dagens høysesong, fra februar/mars til august/september. I dag er 72 prosent av turistene nordmenn, så potensialet i resten av verden er stort.
– Næringen signaliserer ambisjoner, mens lokale myndigheter forventer en dobling i antall arbeidsplasser, sier Bruvoll.
Samtidig er det en målsetting at Svalbard skal være et bærekraftig reisemål.
– Vi jobber med å tilrettelegge Longyearbyen for turistene og utvikle enklere tilbud i og rundt byen. Det vil ta presset bort fra mer sårbare områder, sier Bruvoll.
Han drømmer også om å kunne servere turistene lokal, kortreist mat. Da må dagens regelverk endres. For i dag har de lokale få muligheter til å bruke det de jakter eller fangster kommersielt.
– Vi har fiskebåter rett utenfor stuedøra, men de får ikke lov å lande fangsten sin her. Det håper vi kan bli endret, sier Bruvoll.
Brygger eget øl
I Barentsburg har de derimot tidligere hatt tradisjon for å dyrke egne grønnsaker, og de har hatt både griser og kuer, som har gitt dem ferskt kjøtt og melk. Nå har de bare noen griser igjen, men de brygger sitt eget øl, som de serverer gjestene på hotellet.
– Det er inspirerende å få servert noe som lages på stedet. Når det gjelder ølbrygging har Barentsburg vært før ute enn Longyearbyen, sier Hauan.
Noe som også kan bære frukter, er et samarbeid mellom reiselivet og forskningen, som man har tenkt på i Longyearbyen.
– Vi ønsker å komme tettere på forskningen, som for eksempel nordlysforskningen til Universitetssenteret på Svalbard (Unis). Vi har gjort noen spede forsøk, men ikke funnet helt ut av det, sier Bruvoll.
Samarbeidet er i støpeskjeen, men Unis tenker også i andre baner. I løpet av få år håper de å ha økt antall ansatte fra 120 til over 250. De har laget en egen utviklingsplan for campusområdet og satser på å utvide både selve Forskningsparken, som Unis ligger i, og bygge flere studentboliger. I planene ligger også å utvikle forskningen i Svea, gjennom Svea Arctic Research Infrastructure (SARI), med marinlaboratorium og et eget område til å forske på boring i høyarktisk område. Byggingen av disse fasilitetene starter til neste år, ifølge direktør for HMS og infrastruktur ved Unis, Fred Skancke Hansen.
– For oss er det et viktig prosjekt. Vi har lenge brukt Van Mijenfjorden og Svea til vår forskning, sier Skancke Hansen.
Tre forskningssteder
 |
| Fred Skancke Hansen er direktør for HMS og infrastruktur ved Unis, som har store ambisjoner. |
Unis ser for seg et framtidsscenarium med tre ulike forskningsfasiliteter på Svalbard. En i Ny-Ålesund, som skal være helt ren, med så lite menneskelig inngripen som mulig. En annen i Longyearbyen, som skal ha mange ulike funksjoner, og en tredje i Svea, som skal brukes til industriell forskning.
– Unis må være med og ta et større samfunnsansvar i Longyearbyen, sier Skancke Hansen.
Noe av det som skal bidra til å nå ambisjonene, er tett samarbeid med nasjonale og lokale myndigheter og fastlandsinstitusjoner, som skal sikre en faglig fundert og lokalt tilpasset vekst.
Han legger til at Unis også kan tilby sikkerhetstjenester til fiskeflåten, på grunn av sin arktiske kompetanse. Og han mener at den topp moderne infrastrukturen i Svea kan brukes som utdanningsarena, når gruvedriften opphører.
Tilbake i Barentsburg må F/F Helmer Hanssen, som Outreach bruker til sitt tokt, gi plass på kaia for et stort skip fra Hurtigruten. Disse turistene skal neppe overnatte i den russiske byen, men med et nyoppusset hotell med rundt 60 rom, og et splitter nytt herberge, har turismen her et stort potensial.
– Det er et eventyr å komme til et begrenset øyrike og få oppleve både norsk og russisk kultur. Her er det sameksistens mellom de to nasjonene, og norske båter tas godt imot. Det er fantastisk at det er så tydelig at Barentsburg har en annen kultur og ikke ligner på den norske bosettingen. Det gjør det berikende å være turist, sier Hauan.
