Grusom skjebne for de sinnslidende under tvangsevakueringa

Om tvangsevakueringa fra Finnmark var et mareritt for befolkningen generelt, var den om mulig enda verre for de psykisk syke. Og mange fikk aldri komme hjem igjen.
Solhaug, Randi Merete
Publisert: 04.12.14 00:00 Oppdatert: 02.12.14 10:03

Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 3 2014.

«Håret er klippet ned til røttene. Hun virker rastløs, på vakt og unnvikende, og hun besvarer mine spørsmål kjapt. Rømt flere ganger og vært borte i flere dager. Hun danset naken og i godt humør i korridoren med menn i nærheten. Hun er noen ganger aggressiv og forteller at hun ble engstelig sist høst og at det var årsaken til at hun klipte håret sitt selv. Hun forteller at hun er født og oppvokst i Finnmark, men at hun ikke aner hvor hun er nå

Slik lød den nedslående beskrivelsen av en ung kvinne fra Finnmark, skrevet av en lege som traff på henne i et internat utenfor Oslo i 1948. Det var da gått hele tre år siden krigens slutt.

I ettertid kom noe av historien til kvinnen fram; at hun i 1940 ble psykisk syk og innlagt på pleiehjemmet i Hammerfest, før hun ett år seinere ble overført til forpleining hos en familie i nærområdet. Her bodde hun fram til tvangsevakueringa sørover i 1944.

Historien kunne også fortelle at da hun levde i forpleining hos familien ble hun beskrevet som både livlig, flittig med å sy og strikke og med et stort hjerte for barn. Men at de enorme påkjenningene ved tvangsevakueringa åpenbart hadde satt dype spor.

Kvinnens skjebne er ikke unik. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Sivile som har gjemt seg i gruvegangene i Bjrønevatn kommer ut med flagg under frigjøringen. Det er usikkert om noen sinnslidende oppholdt seg i tunnelen. Arkiv: Finnmark Fylkesbibliotek

Et mareritt

Gjennom forskningsprosjektet «Living the war» har Åshild Fause, førsteamanuensis i sykepleie ved UiT Norges arktiske universitet, avdelingsleder og historiker Nina Planting Mølmann og sosialantropolog Heidi Stenvold ved Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms, sett på levekår og helse i nordområdene under andre verdenskrig og under gjenreisningen.

I den forbindelse har Fause nylig skrevet en artikkel som tar for seg livene til de sinnslidende under og etter tvangsevakueringa av Finnmark.

I Tyskland og landene rundt er det estimert at rundt 300.000 sinnslidende ble tatt av dage i løpet av krigen. Dette gjorde meg interessert i å se på hvordan denne gruppen mennesker ble behandlet i Norge, sier Fause.

– Det generelle bildet her til lands er heldigvis langt fra like bekmørkt som i Sør-Europa. Holdningen til de norske myndighetene og medisinerne, var å forsøke å ta vare på disse menneskene. Dette var en del av røttene til den norske velferdsstaten. Likevel, under tvangsevakueringa opplevde særlig denne gruppa mye dramatikk. Om tvangsevakueringa var et mareritt for befolkningen generelt, så var den om mulig enda verre for de psykisk syke. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Alle som ble tvangsevakuert skulle innom Tromsø på vei videre til nye bestemmelsessteder. De sinnslidende skapte mye uro og bråk på kaia. Arkivfoto: Tromsø Museum - Universitetsmuseet

I privatforpleining

Oktober 1944. Hitler og Reichskommissar Terboven gir tyske styrker ordre om at alle innbyggere øst for Lyngen-linjen skal flyttes med tvang og for å hindre den sovjetrussiske røde armé i å dra nytte av ressursene, skal «den brente jords taktikk» anvendes. Ordren forteller også at tvangsevakueringa skal foregå hensynsløst og uten medlidenhet for befolkninga.

På denne tiden er 172 sinnslidende personer i privatforpleining i Finnmark, mens ytterligere 102 bor på pleiehjemmet i Hammerfest.

Som eneste land i Europa bidro både kommune, stat og fylke med kontanter til familier som hadde de som da ble kalt sinnssyke, altså alvorlig psykisk syke - gjerne med psykoselidelser, i forpleining. Det vil si at de var som et medlem av familien, og bidro på gården eller fisket. Det er mange historier som at livet i forpleining var forferdelig, og at de gikk for lut og kaldt vann. Men ut fra min forskning er det en myte at disse menneskene bare ble plassert i fjøset sammen med dyrene. De aller fleste kom til snille folk som ville dem vel, sier Åshild Fause.

Hun forteller at dette derfor var ei ordning som på mange måter fungerte bra, og som sørget for at Finnmark som region klarte seg selv på dette feltet. (Artikkelen fortsetter under bildet)

De sinnslidende ble fraktet direkte fra kaia i Tromsø til Kysthospitalet. Her ble de nærmest oppbevart i påvente av plass på hurtigruta. Fotoarkiv: Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Måtte klare seg selv

– Under tvangsevakueringa blir bildet snudd på hodet. De fleste familiene har mer enn nok med seg selv, og de sinnslidende må i de fleste tilfeller reise alene. For mennesker som er vant med å være i et trygt miljø med folk de kjenner, blir konsekvensene store. Veldig mange skjønner ikke hva som skjer eller hvor de er.

Det blir bestemt at alle tvangsevakuerte skal innom Tromsø på veien sørover. Det gjøres noen forsøk på å sende de sinnslidende samlet, men det ender oftest opp med at de må klare seg selv. Med en lapp rundt halsen med hvem de er og hvor de skal.

– Forpleierne visste gjerne hvordan disse menneskene måtte håndteres, hvilke situasjoner som gjorde dem opprørte, sinte og redde. De fikk gjerne roet dem ned med godprat, kaffe og tobakk. Nå ble dette erstattet med overfylte båter, sykdom, umenneskelige avlusningsprosesser og mangel på både klær og mat. Dette gjør at mange av de sinnslidende reagerer veldig sterkt, og når de kommer til Tromsø skaper de så mye støy og bråk, kaos og forvirring, at evakueringsmyndighetene ser seg nødt til å samle de sinnslidende og sende dem til Kysthospitalet. Her blir de nærmest oppbevart i påvente av plass på hurtigruta sørover. (Artikkelen fortsetter under bildet)

De evakuertes hjemkomst til Hanselv etter annen verdenskrig, antakelig 1945–1947. Mange av de sinnslidende fikk imidlertid aldri komme hjem igjen, men ble værende ulike steder i Sør-Norge. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

37 personer forsvant

Med båt, i fullstappede togvogner og busser går ferden videre sørover.

– Og det blir slett ikke bedre når de endelig kommer fram. Sykehusene har ikke plass til dem. Noen blir derfor innlosjert på gamlehjem og pensjonater. Andre igjen blir flyttet til private kolonier. I stedet for å bo alene på gården som de gjorde hjemme i Finnmark, blir de nå plassert sammen med 20-30 andre sinnslidende. Den menneskelige varmen er erstattet med mål om inntjening for familiene som tar imot de syke.

Den mest dramatiske konsekvensen av tvangsevakueringa var at noen psykisk syke rett og slett forsvant. Ved utgangen av 1945 hadde verken regionale eller sentrale myndigheter oversikt over hele 37 personer som var registrert som bosatt i Finnmark før evakueringa. I løpet av de påfølgende årene ble enkelte av dem funnet i private kolonier, mens 11 personer fremdeles var savnet så seint som i 1952.

– Noen kom på avveie på grunn av de ekstraordinære omstendighetene, mens andre forsvant fordi de ikke hadde kunnet gjøre rede for seg og at navnet derfor hadde blitt skrevet feil.

Ifølge Åshild Fause kom veldig mange av de sinnslidende aldri tilbake til hjemstedet etter krigen.

– Alt var bokstavelig talt lagt i grus. Også ordningen med privatforpleining. Da Åsgård åpnet i 1961 kom den del av de sinnslidende hit, men vi vet at over halvparten av de tvangsevakuerte fra denne gruppen fremdeles var sørpå på dette tidspunktet.

 

Kilde: The fate of the Mentally ill, Åshild Fause 

Vi anbefaler