Da tusenvis bukket under i den store hungersnøden i Nord-Norge

1814 er kalt et mirakelår, men krigsårene i forkant er svært harde for befolkningen i Nord-Norge. I mangel på mat spiser folk mose og malte fiskebein, og tusenvis bukker under av sult og sykdom.
Solhaug, Randi Merete Publisert: 17.04.14 00:00 Oppdatert: 22.04.14 11:16

Pontoppidans kart over Nord-Norge fra 1795. De blå linjene er tegnet inn i nyere tid. Kilde: Arkivverket

Året er 1807. Danmark-Norge blir i likhet med Russland trukket inn som Napoleons allierte i krigen mot England som varer til 1815.

Det oppstår en gjensidig handelsblokade mellom de to fiendene. For Norge er dette alvorlig siden befolkningen er avhengig av korntilførsel fra Danmark.

Det ulykksalige for Nord-Norge er at dette skjer samtidig som lofotfisket over tid har vært dårlig og uår har ødelagt avlingene.

Jektene blir kapret

Kornforsyningene blir effektivt stanset av patruljerende britiske krigsskip. De seiler langs hele Norgeskysten og tar i arrest de få tørrfiskjektene og handelsfartøyene som våger seg ut. Fiskere og handelsmenn som gjør aktiv motstand risikerer å bli sendt i engelsk fengsel, og ikke alle kommer levende fra det.

En som blir kapret to ganger, er jekteskipper Abel Ellingsen fra Lofoten. I 1812 sender han et fartøy nordover, med sønnen Jens som skipper, for å kjøpe mel av russerne. Men engelske krigsskip ligger på lur utenfor Troms og Finnmark og hele lasten blir konfiskert. Mannskap og båt slipper imidlertid fri.

Året etter seiler Abel sjøl den største jekta si ned til Bergen, men på nytt havner båten i klørne på britene. Denne gangen nøyer de seg ikke bare med lasten, de tar båten også. Mannskapet unnslipper heldigvis, men bare med «de Klæder vi havde paa Kroppen», som Abel skriver etterpå.

Se også "Nord-Norge etter 1814: En historie om vanlige folk"

De voksne dør

Mange familier i Nord-Norge hadde svært lite å spise, og det de hadde var ikke næringsrikt nok. illustrasjon: Tor Edvin Strøm

I mangel på ordentlig mat står barn og voksne i stor fare for å bli både under- og feilernærte. Det gjør dem også til et lett bytte for ulike sykdommer. I Lofoten rapporteres det at 32 barn er døde av kopper.  Kikhoste, tyfus og vedvarende feber er noen av de andre lidelsene som florerer.

Dødeligheten i Nord-Norge er betydelig høyere enn sørpå, og generelt er det kystkommunene som er hardest rammet. I Nordland og Finnmark bor det på denne tiden til sammen cirka 78 000 mennesker, og i 1811 dør 3400 av disse. Da mangler fremdeles opplysninger fra Vågan i Lofoten, men det er estimert at dødeligheten på enkelte steder her og i Salten gikk opp i 50-60 døde per 1000 innbyggere.

I alle disse krigs- og nødsår er det mange voksne i sin beste alder (30-60 år) som dør. Det er så ille at Biskopen i Trondheim på et tidspunkt ser seg nødt til å undersøke nærmere hvor mange foreldre- og hjelpeløse barn det er blitt i Nordland.

Skyhøye melpriser

Høsten 1812 blir en stor katastrofe for den nordnorske befolkningen. Allerede tidlig i august melder folk i nord om så sterk nattefrost at isen legger seg og avlingene tar betydelig skade. Sognepresten i Ibestad i Troms, Gunnar Berg, bønnfaller myndighetene om å hjelpe familier i hans prosti som knapt har noe å spise:

Udsigtene for Familiens Ophold er fortvilende. Uden muligste Hjelp fra det kongelige Korn Oplag vil deres Liv ikke frelses fra Hungerens drebende Nød.”

Men det er ingen hjelp i sikte. Prisen på mel stiger i stedet til svimlende høyder og gjør forholdene enda verre. Mens melprisen i Bergen i 1790 gjerne lå på 4 daler og 5 våg* tørrfisk, ligger den i 1812 på hele 52 daler**. Hungersnøden griper om seg.

Spesielt befolkningen i Lofoten blir hardt rammet. Her døde mange allerede året før, og nå er det ingen lyspunkt i sikte. Distriktskirurg i Nordlandenes amt, Johan Friedrich Winther, skriver i desember 1812 “… at mortaliteten, i sær i Saltens og Lofotens fogderier også i dette år er usedvanlig sterk”.

Spiser mose og fiskebein

Islandslav, også kalt islandsmose og fjellgras, ble malt og brukt til å lage brød av under hungersnøden. Foto: Wikimedia

Winther mener at matmangelen er årsaken til den høye dødeligheten. Han påpeker at størstedelen av befolkningen i vinterhalvåret må leve av “..fisk, malte fiskeben, agner, halm og desslike, hvorved livskreftene svinner hen, og mange bortdør således indirekte av hunger”.

Også distriktskirurg i Troms, Claus Jacob Monrad, kan i sin årlige innberetning til Det Kongelige Sundhetscollegium i Danmark melde om hvordan desperate mennesker leter etter surrogater for å drøye melet så langt det går.

Halm, som vanligvis blir brukt som underlag i sengene, blir tørket og malt og deretter blandet i brødet. Det samme blir syregress (Høimuule).

Fra statens side oppfordres dessuten folk til å ta i bruk mose i brødet. Egne folk, på folkemunne kalt “moseprester”, sendes ut for å fortelle om mosens fortreffelighet som ernæringsmiddel.

Det blir også delt ut premier til dem som er flinke til å benytte mosen, slik Søren Indal i Karlsøy prestegjeld etter sigende må ha vært. Året 1810 mottar han fem daler i premie, sjøl om det nok er hans kone Anne Meldal Hegelund som har samlet inn mosen og bakt brødet.

Pomorhandelen reddet liv

Mens nøden, sulten og dødeligheten herjer som verst i Nordland i 1812, går det ikke riktig så ille i Troms og Finnmark. Mest sannsynlig er det naboskapet til Russland og pomorhandelen som har betydning for korntilførselen.

Siden den russiske tsaren står på Napoleons side, kan nordlendingene handle med Arkhangelsk i Russland. I perioden 1810-14 kommer det 72 russiske skuter til Tromsø.

Den engelske blokaden av Finnmarkskysten gjør det imidlertid ikke lett for russerne å komme til havn, og en del folk fra Nordland og Troms drar selv opp til Øst-Finnmark etter russemel. Her får de solgt tørrfisken og kjøpt kornet de trenger.

Det betyr likevel ikke at folket i Troms og Finnmark ikke har det vanskelig, og det er fødselsunderskudd nærmest hvert år.

I 1808 dør det for eksempel 145 mennesker i Karlsøy prestegjeld, mens bare 37 blir født. 1811 blir et lignende katastrofeår, og i Skjervøy, Lyngen og Tromsø finner man samme utvikling. I Vadsø meldes det også om høy dødelighet.

Hungersnøden 1807-1813 er imidlertid den siste store i Nord-Norge, og fra 1814 ble det bedre tider.

* En våg = Gammel norsk masseenhet, 18,52 kilo, men varierende fra landsdel til landsdel.

** Daler = Hovedmynten i de skandinaviske land fra første halvdel av 1500-tallet til 1872–74

 

Kilder:

S. W. Brochmann (1936) Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening, nr. 7-24

"En medisinalinnberetning fra Troms 1812" i Tidsskrift for Den Norske legeforening. Nr. 13 - 25. juni 2009.

Arkivverket

Nordlandsmuseet

kildenett.no

Lofoten.com

Grunnloven 200

Vi anbefaler