Programmert for slangefrykt
 |
| Ophidiofobi er slangefrykt. Ifølge førsteamanuensis ved UiT, Ingunn Skre, skal man eksponere seg for det man frykter. 23.mars holder hun foredrag om slangefrykt ved Tromsø Museum. Foto: www.colourbox.com |
– Vi mennesker er jo opprinnelig fra Afrika, så frykten som ligger i genene våre har ikke forandret seg, selv om vi har byttet miljø og bor et sted hvor vi ikke trenger å frykte giftige slanger. Forskning viser at frykt ligger i oss for å beskytte mot farer som kan ta livet av oss, forteller førsteamanuensis og instituttleder, Ingunn Skre, fra Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet.
Den 23. mars skal hun holde foredrag om dette ved Tromsø museum.
Frykt berger liv
Under foredraget skal hun prøve å gi svar på om slangefobi er en lidelse eller en overlevelsesmekanisme.
– Slangefobi er den mest utbredte av alle spesifikke typer for fobi. I likhet med høydeskrekk og vannskrekk er dette en av de mest utbredte formene for frykt. Halvparten av oss har en tendens til å passe seg for slanger, så man må lure på om det er en sykdom. Psykoanalysen har hatt noen fantasifulle teorier opp gjennom årene, som at det egentlig dreier seg om at slangen symboliserer penis, og at det dermed har med seksuell frykt å gjøre. Det var en sørgelig blindgate i psykologiens historie. De siste 30-40 årene er det derimot kommet mye spennende forskning på området, forteller hun.
Forskningen hun viser til underbygger at vi er programmert til å frykte det som kan ta livet av oss.
– Forskning fra Sverige kan dokumentere at vi lærer oss raskere å frykte for eksempel slanger enn andre ting. I 2013 kom det også hjerneforskning som underbygger at hjernecellene reagerer spesifikt på slanger. Det ligger i oss.
Les også: Lynrask fryktreaksjon
Farlig å ikke ha frykt
Tidligere instituttleder for psykologi, professor Magne Arve Flaten har tidligere fortalt til uit.no, at frykten vår kommer fra en del av hjernen som er spesialisert på å uttrykke redsel.
– Fryktsenteret vårt sitter foran ved tinningen og heter amygdala. Det har blitt gjort studier på mennesker som mangler amygdala, og de viser ingen redsel, forteller han.
Flaten forteller at folk uten amygdala skjønner at ting er farlig, men de føler ikke redsel. Disse personene klarer heller ikke å gjenkjenne frykt hos andre.
– De kan se at folk er glade, sinte eller lei seg, men de gjenkjenner ikke frykt og redsel. Å ikke ha frykt kan være livsfarlig. Personer som har det såkalte Urbach-Wiethes-syndrom og dermed ikke amygdala, blir sjelden gamle, poengterer Flaten.
Eksponering og kunnskap
Skre forteller at det dreier seg om fobi hvis man ikke kan se en slange på TV eller i ei bok. Da er angsten overaktivert. For å få bukt med fobien tror hun kunnskap kan hjelpe.
– Det kan hjelpe å skaffe seg mere kunnskap, som å finne ut hvordan de giftige slangene ser ut og hvor de finnes. Her i Norge er det kun huggormen som er farlig, og den kommer ikke etter deg. Du må komme for nært den eller tråkke på den for at den skal utgjøre noen trussel.
Å eksponere seg for det man frykter, er et utbredt råd.
– Men det bør man kun gjøre sammen med folk som har peiling på hvilke slanger som er farlige og ikke. Da er det beste rådet å eksponere seg ved å se på bilder og filmer av slanger, råder Skre.
